Er han den riktige?

[Gjest Så fortvila akkurat nå.]

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå men håper på noen fine inspill som kan hjelpe meg litt på veien.

Det er 3 år siden jeg flytta ut fra eksen min etter et forhold på et par år.Til slutt stagnerte det fullstendig, jeg pakket kofferten og dro min vei.

Vi var gode venner før forholdet og har klart å bevare et fint vennskap etter samboerskapet også og jeg anser han for å være en av mine beste venner.

Nå vil han ha meg tilbake. Han har ikke klart å komme over meg siden jeg flytta og han har blitt mer moden og reflektert i de årene som har gått.

Han har virkelig forandret seg, det merker jeg jo godt.

Jeg har vært i et forhold de siste 2 årene som nylig tok slutt, et forhold jeg sliter med å komme over. Dette vet han og respekterer fullt ut men nå som dette kom frem føler jeg et enormt press på meg selv og klarer ikke finne ut hva jeg vil.

Han er en meget fin gutt,snill og forståelsesfull,klok, vi har det fint sammen, ler masse og jeg er jo veldig glad i han men usikker på om følelsene strekker seg lengre enn dit.

Han gir meg tid til å finne dette ut men situasjonen er ganske anstrengt siden han vet hva han vil, jeg ikke aner hva jeg vil, han har det vondt og jeg sliter med dårlig samvittighet ovenfor det.

Også har det værste spørsmålet av alle meldt seg; hva kan man egentlig forlange ut av et forhold?

Er det slik at man må ha den eksplosive forelskelsen i begynnelsen eller vil følelsen av å være glad i gå over til å elske igjen etter hvert?

Han er snill, han vil gi meg det jeg trenger (både fysisk, psykisk og materialistisk), jeg vet med rimelig stor sikkerhet at han aldri vil gjøre noe for å sette et eventuelt forhold i fare (utroskap,forlate meg osv) fordi han vet hva han mister og har brukt de siste 3 årene på å angre.

Han sier selv at han har så utrolig mye å gi meg som han ikke får vist nå, og jeg tror han.

Om jeg bestemmer meg for å ikke satse på nytt vil han bryte kontakten med meg for han skjønner ikke hvordan han skal klare å komme seg over meg hvis han ikke gjør det, og tror dessuten det vil være lite realt ovenfor en eventuelt annen fremtidig kjæreste.

Det har jeg full forståelse for men det er så forferdelig sårt og skremmende. Jeg har allerede mistet en person i eksen min som var av stor betydning i livet mitt (naturligvis) og risikerer nå å miste en til. Og den tanken gjør vondt.

Så er det bare jeg som forlanger for mye av et forhold? Er man nødt til ha følelsen av at hele verden dreier seg om den man elsker?

Jeg skal ærlig innrømme at jeg savner den følelsen, men en forelskelse varer jo ikke lengden i et forhold uansett...

Jeg har vært i flere dårlige forhold og aner i grunnen ikke hvordan det "perfekte" forholdet er så sammenligningsgrunnlaget faller jo bort.

Jeg vet bare at jeg hadde sterkere følelser for min forrige eks. enn jeg har nå for min eks sambo.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre og blir bare mer stressa og mer frustrert for hver dag som går. Vær så snill å hjelpe meg

[Gjest Gjest]

Det er lov å være usikker og føle akkurat det du føler. Dersom beskrivelsen din av denne fyren stemmer, og han er så snill og god som du sier så vil jeg tro han forstår dette. Det er ikke sikkert du trenger å forklare så mye av det ovenfor ham heller. Du kan kansje si til ham at du ønsker å bare ta det rolig i begynnelsen. Spør om det er ok for ham. Det er ikke sikkert du trenger å si mer enn det. Har han ventet på deg i 3 år så kan han sikkert vente litt til også. Du kunne prøve i det minste. Enten finner dere ut at dere er ment for hverandre, eller så finner dere ut at dere ikke var det alikevel og går videre derifra. Kansje til og med som gode venner? Ikke alle brudd ender med krangling og uvennskap. Ikke tenk så mye på alt som kan gå feil og annet negativt. Bestem deg for å bare være og la ting skje helt naturlig. Ofte kommer jo ting av seg selv bare man prøver og mange ganger er vi livredde for å gjøre noe, men så gjør vi det og pluttselig ser vi at det ikke var noe å bekymre seg over alikevel. Og jeg tror ikke man må være dødsforelska i begynnelsen alltid. Kansje du blir det? Det beror på hvor mye tid dere gir av hverandre og hvor langt dere slipper hverandre innpå hverandre. Den beste hjelpen du kan få er den du gir deg selv. Jeg tror man kan bli frustrert av å ikke gjøre noe men tenke på alle mulige ting man kunne gjort. Gjort ditt og gjort datt. Gjør noe med det så blir frustrasjonene færre. Det tror i allefall jeg