han går ut mens jeg er alene

[Gjest ensom]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette eller om jeg klarer å skrive det uten at det blir for rotete, men jeg prøver.... jeg sliter med psykiske problemer og har gjort det lenge, men nå går det bedre og jeg kjenner at jeg liksom lengter ut og vil være med folk igjen. i nesten et halvt år har jeg sittet inne og ikke gjort noenting og vært en skygge av meg selv, det eneste mennesket jeg har forholdt meg til er samboeren min. han har hatt sine egne problemer i det siste, så han har ikke vært i det beste humøret selv akkurat...jeg forstår jo det, men sammen med utrolig trang økonomi så har det ikke vært så lett. jeg bidrar jo ikke så mye til økonomien, og mine sykepenger går bort i ingenting etter at huslån og diverse regninger er betalt. så om jeg hadde klart å ta kontakt med folk hadde jeg ikke hatt penger å bruke på det heller...ikke til bussen engang

så nå sitter jeg her, mens samboeren min er ute og koser seg på byen og drikker igjen for n'te gang de siste månedene. han er egentlig ikke ofte ute, men i forhold til meg så blir det jo en del likevel.

jeg har en litt ekkel følelse av å være misunnelig på samboeren min. jeg pleide å ha mange venner og finne på ting hele tiden, og jeg kjenner at jeg er på vei ut av det mørke stedet jeg har vært og lengter ut blant folk igjen. men jeg har jo ingen penger og ikke psyken til å gå ut på byen ennå selv om det egentlig er det jeg vil.. jeg er misunnelig og sjalu på ham som får påfyll utenfor leiligheten, får se andre mennesker og snakke om andre ting enn regninger og tomme kontoer. som får drikke andre ting enn vann og spise noe annet enn nudler.

jeg er skikkelig trist nå, og kjenner at depresjonen suger meg tilbake...det er så bittert, for jeg hadde en skikkelig god dag i dag, og jeg kunne hatt godt av å få utnytte anledningen og kanskje se en venninne eller noe. men helt sponant skulle han ut på byen, vi hadde ryddet etter middagen da han hoppet i dusjen.

føler meg alene nå, vet ikke hva jeg skal avslutte med...

[Gjest Gjest]

det er så bittert, for jeg hadde en skikkelig god dag i dag, og jeg kunne hatt godt av å få utnytte anledningen og kanskje se en venninne eller noe. men helt sponant skulle han ut på byen, vi hadde ryddet etter middagen da han hoppet i dusjen.

føler meg alene nå, vet ikke hva jeg skal avslutte med...

←

Hvis du kunne truffet en venninne i dag har det vel ikke noe å si om samboern din er ute? Jeg skjønner at det ikke er så moro at han ikke sier fra før etter middag, og kanskje at du kke blir invitert med. Men det hindrer deg egentlig ikke i å gjøre noe selv sammen med venner. Pass på at du ikke legger for mye av skylda/ansvaret for depresjonen din over på samboern, for det er uansett bare du som kan gjøre noe med den.

[Gjest Gjest]

Først, det er viktig at du lar ham få pauser fra vanskelighetene. Det er tungt å bo sammen med noen som sliter med depresjon, og om han skal klare det så må han få sine friminutt.

Dernest, når du nå begynner å bli bedre så er det jo hyggelig om dere kan gjøre ting sammen ute, det vil bidra til at du blir bedre. Men du kan ikke kreve at han skal ta deg med hver gang. Hver litt romslig heller, si at han bør ta seg en guttekveld iblandt. Han har jo støttet deg masse, ikke sant?

I tillegg så må du presse deg selv til å bli bedre, ta initiativ. Depresjon fordrer passivitet, og du må snu det. Om du ikke har råd til så mye - gå turer. ut i frisk luft, skog og fjell. Mosjon er veldig bra for en sår psyke. Gjør en aktivitet hver dag, hver eneste dag, og du vil føle deg mye bedre.

[Gjest beekeeper]

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette eller om jeg klarer å skrive det uten at det blir for rotete, men jeg prøver.... jeg sliter med psykiske problemer og har gjort det lenge, men nå går det bedre og jeg kjenner at jeg liksom lengter ut og vil være med folk igjen. i nesten et halvt år har jeg sittet inne og ikke gjort noenting og vært en skygge av meg selv, det eneste mennesket jeg har forholdt meg til er samboeren min. han har hatt sine egne problemer i det siste, så han har ikke vært i det beste humøret selv akkurat...jeg forstår jo det, men sammen med utrolig trang økonomi så har det ikke vært så lett. jeg bidrar jo ikke så mye til økonomien, og mine sykepenger går bort i ingenting etter at huslån og diverse regninger er betalt. så om jeg hadde klart å ta kontakt med folk hadde jeg ikke hatt penger å bruke på det heller...ikke til bussen engang 

så nå sitter jeg her, mens samboeren min er ute og koser seg på byen og drikker igjen for n'te gang de siste månedene. han er egentlig ikke ofte ute, men i forhold til meg så blir det jo en del likevel.

jeg har en litt ekkel følelse av å være misunnelig på samboeren min. jeg pleide å ha mange venner og finne på ting hele tiden, og jeg kjenner at jeg er på vei ut av det mørke stedet jeg har vært og lengter ut blant folk igjen. men jeg har jo ingen penger og ikke psyken til å gå ut på byen ennå selv om det egentlig er det jeg vil.. jeg er misunnelig og sjalu på ham som får påfyll utenfor leiligheten, får se andre mennesker og snakke om andre ting enn regninger og tomme kontoer. som får drikke andre ting enn vann og spise noe annet enn nudler.

jeg er skikkelig trist nå, og kjenner at depresjonen suger meg tilbake...det er så bittert, for jeg hadde en skikkelig god dag i dag, og jeg kunne hatt godt av å få utnytte anledningen og kanskje se en venninne eller noe. men helt sponant skulle han ut på byen, vi hadde ryddet etter middagen da han hoppet i dusjen.

føler meg alene nå, vet ikke hva jeg skal avslutte med...

←

Skjønner akkurat hvilke følelser du har, bortsett fra at du er "sjalu" på samboeren din da.. Har vært i akkurat samme situasjon selv, ikke mange venner og lite med penger pga sykepenger. Da blir det lett at du sitter hjemme på rævva under pleddet fordi du føler deg ensom, nyttesløs og ubetydelig for omverden..

Mitt råd er at du blir med samboeren din ut! Det gjorde jeg alltid. Kanskje du ikke trives kjempegodt sammen med vennene hans, eller du ikke synes det er så morsomt å være "attpåklatt", men det er MYE bedre enn å sitte hjemme... Vil han ikke at du skal være med eller?

Vær utrolig forsiktig!! Jeg vil ikke at du skal ramle ut i depresjon igjen, fordi det er så utrolig lett å gjøre det når man sitter sånn!

Desverre så er det sånn at det er mye enklere også, enn å ta kontakt med folk og hive seg med ut. Det er jo ikke skremmende og det krever heller ingen egeninnsats! Pass på deg selv, håper det går din vei.. Det er utrolig vanskelig, men hvis du ikke snur på den vonde sirkelen, så kanskje det aldri kommer til å skje...

[Gjest Gjest]

Jeg synes han er en egoist, rett og slett. Selvfølgelig skal det være rom for å finne på ting uten partner men alt til sin tid.

Snu på flisen, hadde du dratt på byn mens din blakke og deprimerte partner satt alene hjemme?

Jeg hadde ikke gjort det. Jeg hadde dratt han med meg eller hatt en skikkelig pratekveld med vin og forhåpentligvis fått pratet ut om mye grums.

Venner er viktig, men at min partner skal ha det bra er min første prioritering. Vet godt at det å være deprimert er tungt, både for den deprimerte og for partneren og du skal ikke skyve ansvaret for din lykke over på han. Men at han tenker like mye på deg som på seg selv det synes jeg er noe av det viktigste i et forhold. man passer på hverandre og vil hverandre vel.

Jeg om min mann finner på ting sammen og ting alene med venner. Men en regel har vi: Når partneren har det vondt så skal vi være der for hverandre.

Men så lurer jeg på,-har du formulert dine ønsker til han eller håper du at han vil lese dine tanker? Om han tror det er greit at han går på byn så kan du jo ikke klandre han heller. Ikke sikkert han er klar over hvor langt nede du føler deg.

Du må faktisk s-t-a-v-e det til mange menn. Grundig

[Gjest Labellamia]

jeg er misunnelig og sjalu på ham som får påfyll utenfor leiligheten, får se andre mennesker og snakke om andre ting enn regninger og tomme kontoer. som får drikke andre ting enn vann og spise noe annet enn nudler.

klem fordi jeg skjønner at depresjoner kan være vanskelige, men det er noe jeg ikke skjønner, deler dere ikke på økonomien da? hvis det er så dårlig stelt at dere ikke har råd til annet en vann og nudler, hvordan kan han da ha råd til å gå ut på byen? Og burde han ikke ta deg med ut?

[Gjest Gjest]

Hehe, ja det skurrer der? I forholdet til meg og samboern har vi hver våre penger i tillegg til det vi deler, og kan ofte sitte igjen med forskjellige summer. Men vi deler tross alt sånn at begge får dekt grunnleggende behov - og om en av oss var uforskyldt fullstendig blakk hadde vi kunnet spandere buss/kafé/øl på den andre så man kunne komme seg ut av huset litt. Ellers synes jeg ikke det virker spesielt sunt å "lene" seg så mye på samboern som jeg får inntrykk av at trådstarter gjør. Man bør ikke la den andre trekke en ned eller bli sjalu fordi denne har venner eller overskudd til å være litt sosial.