Sosial angst, eller???

[Gjest Anonym i dag]

Normalt fast bruker, men orker ikke fremstå som "meg selv" akkurat nå. Håper dere forstår det, mine KG-venner.

Saken er den at jeg de siste årene har oppdaget nye sider ved meg selv som skremmer meg noe så fryktelig. Det vil si, at årsaken til mine bekymringer er at jeg i bunn og grunn er redd.

Nervøs for noe som jeg ikke klarer å sette ord på.

Sosiale sammenhenger hvor jeg plutselig får et slags angstanfall, flipper ut fra feststemningen og bare MÅ ut og trekke frisk luft. Eller aller helst finne en unnskyldning for å gå hjem.

Pulsen øker og jeg svetter, men er ikke typen til å drikke meg til mot. Hva er det egentlig som foregår i hodet mitt?

Jeg er jo ikke redd for vennene mine. Ei heller har jeg noe i mot en fest eller to. Men så snart vi samles mange kjente i formell sammenheng på ett sted, så skjærer det seg for meg. Klarer overhodet ikke å være meg selv lenger. Hjertet hamrer, selvfølelsen synker til minus bunn-nivå og jeg kjemper innbitt for å lete opp noen som kan kanskje snakke til meg som et menneske.

Det som hender, er som regel at jeg lar være å stille opp - av redsel for å bli sånn redd. Og da snakker folk, selvfølgelig. For jeg har jo ingen "lovlig" grunn til å være sånn sær...

Hva skjer egentlig?

For ikke å nevne det kanskje største problemet der og da: Hva sier man til de andre? "Føler meg uvel", er litt vel utbrukt....

Hvis noen har erfaringer så hadde jeg satt kjempe pris på noen godord. Føler meg som en dritt her i verden, null verdt. Ingen som forstår - kanskje ikke meg selv en gang. Jeg ønsker heller ikke å være en slik som døyver problemene ved å svelge piller, det er jo bare en midlertidig utsettelse av trøbbelet.

Har jeg sosial angst? Liten selvtillit? Føler det ikke slikt, og har vært slik i flere år, men magefølelsen min sier likevel at jeg bør revurdere disse tankene...

Uff.

Forresten, til informasjon så er jeg ingen tenåring lenger. Er "voksen" og har livserfaring - men dog så lite når det gjelder akkurat disse psykiske utfordringene.

Har heller ikke fortalt fullt ut til min hjertevenn hva dette går ut på. Stakkars tålmodige mann, han lurer vel fælt på hva som egentlig foregår i hodet mitt. Jeg vil jo så gjerne være god for ham, men svikter i slike sammenhenger.....

[*Lillian*]

Kjære deg.

Jeg har desverre ikke peiling på skikkelig sosial angst i den forstand, men jeg har det slik selv på førsten av festene selv, og mange ganger hele festen igjennom.

Hos meg bunner det ut i at jeg har en fryktelig slitsom angst i å ikke bli likt, at folk skal prate dritt bak ryggen min og at jeg skal bli dømt nedenom og hjem pga størrelsen min.

Jeg var ikke slik før jeg ble overvektig, men selv om jeg har minsket adskillig i størrelsen klarer jeg ikke legge fra meg det der. (Er jo også fortsatt overvektig, men ikke så ille som før) Har jo også vært redd for at det skulle vært noe spiselig på disse festene/sammenkomstene, spesielt i mine tyngre perioder. Men det har jo med spiseforstyrrelsen min å gjøre, så det er noe annet, liksom.

Jeg har takket nei til mange invitasjoner, og "lurt meg unna" mang en sammenkomst pga dette problemet. Jeg tør ikke vise meg på festligheter så ofte pga at jeg ser ut som jeg gjør og er den jeg er. :cry:

Siden ca. november 2002 har jeg blitt veldig modig, og gått ut flere ganger med venner og kolleger. En av gangene var det faktisk kun 1 person jeg kjente fra før dit jeg gikk, og DET var virkelig godt gjort av meg!

Tenkte kanskje det kan være noe sånn hos deg også? Har du blitt dømt uten at folk har kjent deg tidligere? Kanskje det ligger i underbevisstheten din? Kanskje føler du et press på deg på å gå, mens du egentlig ikke vil og kanskje er ferdig med "den delen" av livet? (festedelen, altså)

Tror bare du selv kan ha svaret, men her har du iallfall noe du kan tenke igjennom....

Føler iallfall med deg, vet veldig godt hvordan du har det!!

Det kan høres ut som et snev av sosial angst, og finner du ut av det, kan det nok være lurt å oppsøke profesjonell hjelp hvis du ikke greier å komme deg gjennom dette selv.

Lykke til!!!

Koz, Lillian

[Kid-a]

Jeg også har det ofte sånn, jeg orker ikke å sitte der og smile, når alt egentlig bare er dritt inne i hodet mitt. Jeg hater den fasade-vær-vellykket-greia når jeg er ute. For sånn er det ikke...

Jeg takler heller ikke å være ute blant folk. Jeg drar også hjem fra fest, eller finner på en dårlig unnskyldning for å slippe hele moroa.... liker best å drikke alene, sammen med en god bok. Da er det ingen jeg må være bra nok for der.

For meg er det også sånn i andre sammenhenger, jeg hater for eksempel å kjøre buss, for der kan alle se meg... eller å shoppe hvis det er andre enn meg i butikken.

All energien min går med til å tenke på hva alle andre synes om meg.

Kanskje det er litt sånn med deg også??? Dette skulle jo ikke handle om meg, jeg beklager det....

Håper det løser seg for deg!!!

Kid-a

[Gjest Laila]

- Det som hjalp meg ut av disse tankene, var rett og slett å snakke med ei god venninne, som jeg stolte på.........det viste seg at hun hadde det akkuratt på samme måte! Og det hjelper faktisk å vite at det er mange,mange andre som har det slik som deg........jeg fikk disse anfallene da jeg var snaut 30, nå er jeg over 40 og har jobbet meg utav det....

Kjenner godt igjen det du sier om å kjøre buss (jeg hater det den dag i dag!)- stå i kassakø og føle et begynnende ubehag - det er grusomt!

For hva skal man kalle "det"?

Jeg har prøvd med mange triks, spurt meg selv bl.a "hva er det verste som kan skje"?.....at jeg besvimer, faller om på gulvet?...vel, da er det mange snille mennesker som sikkert vil hjelpe meg........ høres nok banalt ut, men det hjelper, litt iallefall.

Det er nok mange der ute som har sosial angst - og jeg tror det har en sammenheng med prestasjon - om alltid å være vellykket, ha en fin fasande osv. - jeg fikk mine anfall oppi verste eksamenskjøret - men det verste var igrunnen å ta bussen.

Idag lever jeg et rolig liv og har ikke disse plagene lenger......bare en sjelden gang kan jeg kjenne et snev.......

Ønsker deg og andre med sosial angst et bedre liv - husk at det går an å bli kvitt det - men finn noen å snakke med som forstår deg.

[Thomas]

Har sosial angst i bøtter og spann! Når du føler for å løpe ut - bli sittende og kjenn på angsten. Slik klare du å overmanne den!!

Angst suger, men du ruler!!

[Mirabella]

Jeg kan ikke svare deg på om du har sosialangst, men jeg kan fortelle deg at det er flere av oss som kan bete oss "rart" av og til..Selv får jeg slike "stive" ansiktsutrykk; men det tar jeg ikke tungt... Passer bra for en kommende dommer å se litt streng ut....(Jeg har også en "sykdom som kan gi slike "uttrykk")Nei altså for å være litt alvorlig; jeg tror at jo mer du tenker på dette jo verre blir det..

Dessuten tror jeg det er viktig å ha en god psykisk helse, sove nok, mosjonere nok, spise riktig og alt det der. Og gjør du noe dumt en gang(eller to) så går jo livet likevel videre! Det kommer alltid nye dager! Kanskje andre også synes det er positivt at du kan miste "maska" av og til(altså at det gjør det litt mindre farlig for dem også)

Mirabella

[Gjest Duchess]

Det de fleste gjør for å rømme fra angsten, slippe unna- er å unngå den...

Det er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste, for for hver ting du dropper å gjennomføre fordi du er redd for angsten, gjør at det blir litt værre neste gang.

Jeg tror det ville være en god ide å prate med en psykolog om dette, få litt veiledning og prate med en profesjonell om dette.

Ikke se det som et nederlag, bare en hjelp på veien til å leve med, takle og komme over angsten din.

Du er ikke alene.

[Gjest Ikke innlogget i dag]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det dere skriver her.

Jeg tør heller ikke ta bussen. Det har hendt at jeg heller har gått hjem, hvis jeg ikke har kjørt bil og ingen kunne hente meg. Da går jeg heller i to timer...

Går ikke inn i butikker, hvis det ikke er andre mennesker der. Er så redd for å bli "dømt" av butikkpersonalet. Bli målt opp og ned liksom.

I matbutikken går jeg alltid til forskjellige kassadamer. Er så redd for å bli kjent igjen. Aner ikke helt hvorfor jeg tenker sånn.

Må alltid planlegge hvis jeg skal noe nytt. Tenk om det skjer noe, og jeg mister kontrollen.

[Usikker]

Som flere sier: Du er ikke alene. Men - er det noen trøst?? Nei - for det hjelper da ikke deg.......

Jeg gikk med slike tanker/følelser i mange år før jeg turte si det til noen........ og jeg følte det hjalp. Snakk med noen om det, legen din, venninne - hva med din hjertevenn???

Han kan jo være en ressurs i så måte. Vær åpen om det (selv om det ikke er lett......). Han er jo glad ideg - han vil helt sikkert hjelpe deg å komme over dette. For det er fullt mulig å komme over slike ting........

Men - ikke gå med dette inni deg. Det er hvertfall ikke bra (jeg snakker av erfaring)....... Det er hjelp å få.

Og dine følelser/tanker om dette er IKKE hverken unormale eller rare. Vår sinn er så lumskt mange ganger - det er ikke alltid det er like lett å forstå det.......... Og psykiske plager er ikke flaut å ha.

Søk hjelp du.

Ønsker deg LYKKE TIL - er helt sikker på at du klarer å jobbe deg ut av dette....... 8)

[Morlock]

Og når man f.eks. går i butikken og føler at andre kikker på en, så tenk på at en selv ikke går å legger spessielt merke til andre.

De fleste går og har nok med seg selv.

Hvis man sitter på bussen så sitter man som regel ikke å kikker på folkene og dømmer dem nedenom og hjem.

Vi er egentlig ganske like alle mann når det gjelder slike tanker.

Man er redd for hva andre tenker og mener.

Jeg har det også sånn, men jeg klarer på en måte å rasjonalisere tankene og ikke la dem styre mine handlinger.

Jeg prøver å forestille meg hva de andre på bussen eventuellt måtte tenke.

Og de har sikkert mange av de samme tankene og følelsene som meg, og da blir det på en måte ikke så farlig alikevel.

Jeg tror det er viktig å ikke unngå de situasjonene man føler seg uvel i men heller finne små ting som man hele tiden jobber med.

Tenk på at vi er ganske like alle mann!

Vi har de samme behov, vi er redd for de samme tingene.

Til deg som skrev innlegget: Lykke til, jobb med deg selv og snakk med de som er glad i deg!

De vil deg bare godt