Kan man sørge over sin kjære -

[Carrot]

Visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere overskriften her - så hvis du syns den var "teit" får du unnskylde meg altså..

Saken er den at en bekjent av meg har "mistet" den mannen hun giftet seg med på grunn av sykdom, ikke mistet han i den forstand for han er fortsatt der - men han er ikke lengre den han var - hele hans person og personlighet er endret... Og hun sliter fordi hun savner han - det er som om han er borte og en annen har tatt hans plass, hans rolle osv uten å være invitert på en måte.. Dette er en sykdom som gradvis bryter ham ned, som gradvis tar bort alt det kjente i mannen og noe fullstendig ukjent tar plassen og fyller opp "tomrommet" i mangel på bedre forklaringer.. Hvordan skal hun kunne sørge samtidig som hun ikke møter forståelse fra familie, venner etc..? Jeg skjønner henne veeeldog godt - jeg ser jo selv hver gang jeg møter hennes mann at han slett ikke er den samme..

Jadda - jeg vet, alle forandrer seg osv osv.. men dette er ikke slik forandring - dette er ikke noe han gjør selv, dette er ikke noe ønsker, ikke en vekst eller en "Finne seg selv" greie..

Barna har mistet en far, hun en ektemann og bare skallet er tilbake liksom...

Men fra denne kretsen rundt får hun altså liten eller ingen forståelse, jeg ser henne saaakte bli "frynsete i kantene" jeg ser at hun også forandrer seg - kan jeg gjøre noe? I så fall hva mer enn å si at jeg hører, ser og fprstår at hun sliter - jeg ser henne sørge og erkjenner at denne sorgen er reell - men jeg kan ikke gjerne "riste" mor, svigermor, søsken osv heller å si at de må "ta seg sammen" og hjelpe henne...

De skjønner ikke dette - det gjevne hun får er at hun må slutte fokusere på alt som endres og holde fast ved det som ikke endres - som i følge henne er minimalt etterhvert... At hun må være positiv og takknemlig for at han er der - at hun er heldig som ikke har mistet han for godt - at han ser jo så bra ut tross alt osv osv..

Mitt spørsmål er vel egentlig ; tror du man kan sørge over en som er der men som er "borte" og er det akseptabelt for deg i så fall? Og hvis ikke - hvorfor ikke?

[animelona]

Jeg mener nå at det er fullt mulig å sørge over en kjær som fortsatt er der men som er blitt borte, ikke fysisk, men mentalt. Har en bekjent som "mistet" mannnen sin. Han fikk en hjerneskade og bor nå på et sykehjem. Såklart sørget hun fordi hun i realiteten mistet han. Han kjenner henne jo ikke igjen engang når hun besøker han. Kjenner ikke igjen ungene sine heller... Nå har hun funnet seg en ny mann og det har jeg all forståelse for.

[Gjest Naria]

Selvfølgelig kan man det. Vet desverre ikke om noen måte for deg å hjelpe venninnen din på annet enn å støtte henne, og vise at du forstår hennes sorg.

[Gjest Gjest_Frk Åberg_*]

Det kan man selvfølgelig. Kjenner faktisk en som er i samme situasjon. Det er veldig tragisk. Og på mange måter vanskeligere enn om han hadde dødd fysisk. En slik nedbrytende sykdom gjør at sorgprosessen og alt det vanskelig gjerne foregår over lang tid, og man får aldri kommet seg ordentlig videre. Spesielt ikke hvis det er en sykdom som gjør at man blir gradvis dårligere og det er null håp om bedring (f.eks. Parkinson, MS).

Jeg vet at hun jeg kjenner noen ganger nesten skulle ønske at mannen døde. Man føler selvfølgelig at det er en helt uakseptabel tanke, men tror ikke den er så sjelden heller. Den dagen han faktisk går bort, vil hun selvfølgelig være lei seg. Men det er utrolig slitsomt og trist å bo sammen med en som gradvis forandrer seg bort fra den du giftet deg med.

Og jeg syns det er rart at hun ikke får mer støtte fra familien. Trodde det var opplagt for alle at det er en vanskelig situasjon. Eller er det sånn at familien ser ham sjelden, og bagatelliserer sykdommen?

[tuji]

Ja, det er mulig. Begge mine bestemødre ble ganske demente, og ble dermed helt andre personer enn før. Da startet en sorgprosess hos alle rundt, og når de faktisk døde var vi kommet mye lenger i sorgprosessen fordi vi følte vi allerede hadde mistet dem lenge før.

[Gjest gjest1]

Klart man kan.....slik man kan sørge over eldre mennesker som blir demente og ikke lenger vet hvem de er, eller hvem de nære og kjære rundt seg er, det kan være tøft nok å se en man kjenner så godt bli en helt annen.

[Carrot]

Jeg vet at hun jeg kjenner noen ganger nesten skulle ønske at mannen døde. Man føler selvfølgelig at det er en helt uakseptabel tanke, men tror ikke den er så sjelden heller. Den dagen han faktisk går bort, vil hun selvfølgelig være lei seg. Men det er utrolig slitsomt og trist å bo sammen med en som gradvis forandrer seg bort fra den du giftet deg med.

Eller er det sånn at familien ser ham sjelden, og bagatelliserer sykdommen?

←

Jeg vet at min bekjent også har sagt at det hadde vært så mye enklere å forholde seg til om han bare var død og ferdig med det, for henne, ungene, familien osv.. Men så angrer hun seg og blir mer fortvilet - jeg har også sett at det er veldig slitsomt fysisk å skulle ta ansvar for en voksen som av og til må pleies som et lite barn.. Og det er ille for den syke som klarer mindre av dagligdagse gjøremål enn sine egne unger - for eksempel må mate skjæres i små biter for han - noe både han og kona skjønner men som ungene skjemmes over og derfor går de sjelden eller aldri i selskapeligheter lengre de som var veldig sosiale før sykdommen rammet...

Familien ser ham hver dag, men de er ikke i stand til å ta realitetene inn tror jeg - det virker som om mor spesielt holder fast ved "den gamle" mannen fordi det sparer henne for sorgen hun ellers ville måtte ta innover seg på en måte.. Jeg vet ikke, jeg har ikke snakket med hans familie - men det jeg registrerer er at alle prøver behandle han som om han var frisk - de legger opp til familiære aktiviteter uten å ta sepsielle hensyn som igjen fører til at han grur seg og hun blir stresset osv osv osv..

vondt å være vitne til - vondt å stå utenfor - verre å være en del av....

[Gjest baby-E]

Det kan man obsolutt. I min jobb møter jeg mange ektefeller som har "mistet" sine kjære, gjennom sykdom. Ikke att de har gått bort, men at den andre har fått en form for sykdom som gjør at de forandres og ikke er den samme lengre. Desverre finnes det mange slike sykdommer.

Forstår henne godt at hun savner sin mann som den han var.

[Gjest Gjest]

Som andre sier her er det nok helt vanlig. En venn av familien min døde nylig av kreft, etter å ha vært syk lenge. Jeg opplevde det som at tiden før, men hun var alvorlig syk og hadde det vondt, var den vanskeligste for de rundt, selv om hun var seg selv mentalt. Selvfølgelig sørger og savner man etterpå også, men det føles nok også som en slags lettelse at vedkommende slipper å lide lengre og at man slipper å være vitne til lidelse man ikke kan gjøre noe med. Ellers varierer nok sorgprosess fra person til person, så noen fasit eller riktig måte å sørge på finnes vel ikke.

[Gjest Gjest]

Mitt spørsmål er vel egentlig ; tror du man kan sørge over en som er der men som er "borte" og er det akseptabelt for deg i så fall? Og hvis ikke - hvorfor ikke?

←

Ja, man kan sørge over en som er der, men som er borte. Ja, det er akseptabelt å sørge hvis du har sorg. Ja, det er naturlig å ha sorg. Ja, sorg går over, men det tar sin tid.

[Tiit]

Enig i de svar du har fått. Det kan være en utrolig tøff sorgprosess, fordi den har restriksjoner gr. at du ikke skal vise den som har endret seg for mye tristhet, kanskje mangler det forståelse fra andre som står nært, og samtidig kan du ha et fryktelig arbeid med å få hverdagen til å "gå opp".

Det fins selvhjelpsgrupper for pårørende til ulike sykdomsgrupper, feks Alzheimers sykdom. Kanskje du kan hjelpe din venninne til å finne noen i liknende situasjon å snakke med? Tror du kan få informasjon via Røde Kors, Frivillighetssentralen e.l.

[Lenemor]

Har ikke noe annet enn de som har svart før meg.

[lillesky]

Uff, så trist. Jeg hadde garantert sørget hvis jeg mistet min mann gradvis slik.

Kanskje hun kan få hjelp fra psykolog eller noen andre som har opplevd det samme, om hvordan hun skal takle dette.

De rundt henne som sier at hun bør være glad for at han ikke er død, de sørger kanskje selv? Men tør ikke å si det. Huff, nei, jeg vet ikke. Vanskelig situasjon.