barneoppdragelse: hva mener dere er viktig?

[Gjest sola]

det er mange forskjellige syn på barne oppdragelse...

selv mener jeg at klare grenser og trygghet er veldig viktig for et hvert barn, og det å lære god oppførsel er kjempe viktig!

hva legger dere vekt på i oppdragelsen av deres barn?

( må vel legge til at jeg har ikke barn enda men er utdannet til å jobbe med dem og har noen års erfaring fra det )

sola

[Kosejente]

Dette synes jeg er viktig å strebe etter å lære barna:

* Være ærlige

* Holde det man lover

* Holde en avtale

* Være "snille" mot andre (f.eks legge vekt på hvor galt mobbing er etc.)

* "Hevde" seg når det er nødvendig, selvtillit (men ikke være såkallte "albuemennesker")

* Ha grenser (på alle områder)

* Kunne sette seg inn i andres situasjon (empati)

* God oppførsel (skremmende hvor lite "respekt" dagens barn/ungdom har for voksne mennesker)

* Ha respekt for nærmiljøet de ferdes i (f.eks. vann, is, trafikk etc.)

Sikkert mye, mye mer.....men det er dette jeg kommer på nå......

Har selv 2 barn.....og synes dette med oppdragelse er veldig vanskelig......man lurer alltid på om man gjør det rette i forskjellige situasjoner....

"Feil" når det gjelder hvordan jeg takler barna gjør jeg sikkert hver dag......og andre med meg....felles for oss alle tror jeg er at vi gjør så godt vi kan....og håper og ber om at disse små vil vokse opp og være rustet for det framtiden måtte ha i vente for dem av både godt og vondt..... :-?

[Gjest gjesta]

Grenser er viktig ja. Og folkeskikk! Dersom barna har lært hvordan de skal oppføre seg overfor andre vil, mennesker de møter på sin vei gi dem positiv respons, som igjen styrker selvbildet.

Jeg tror det er utrolig viktig å lære barna evnen til å sette seg inn i andres følelser. F.eks: Når "ole" gråter for noe mitt barn har gjort ham, forklar da barnet hvordan "ole" føler seg nå. Minn gjerne barnet på en gang han/hun var lei seg, og hvordan det føltes. Barn lærer fort at det er galt å stjele, slå osv, men fortsetter gjerne med det dersom de ikke FORSTÅR at dette gjør andre mennesker vondt/lei seg.

Empati - VELDIG VIKTIG!!

[Kosejente]

Glemte noe meget viktig:

* Ha respekt for andre og for hvor forskjellige vi er (f.eks. ifht. nasjonalitet, funksjonshemming, sexuell legning etc.)

Er enig i at evnen til å føle empati er den viktigste egenskapen man kan ha.....

[Gjest Zalomine]

La meg aller først si, jeg har ingen barn selv enda, og sånnsett ingen erfaring.

Men jeg har mine tanker om hva jeg vil anse som viktig.

Folkeskikk. (og, den dagen de nærmer seg en pc med internett skal de vite at det de har lært om folkeskikk ikke skal legges vekk i det man logger på nettet)

Empati som det nevnes, helt uten tvil. og omtanke for andre.

Grenser, hva er lov og hva er ikke lov, slike trenger barn, det mener jeg.

Og masse, masse kjærlighet. Selvsagt vil jeg gjøre feil, vi gjør alle feil. Vis meg et menneske som ikke gjør en eneste feil, og jeg skal vise deg et menneske som ikke gjør noen ting!

[Gjest Lea]

Har heller ikke barn selv, men har en helt klar oppfatning om hvordan mine barn skal oppdras.

-Kreativitet og fantasi (velge interesser selv)

-Empati (er enig i at dette er svært viktig)

-Normal folkeskikk (henger tett sammen med empati)

-Mer ros enn ris, slik at de får selvtillit

Det er sikkert en drøss med andre ting også, men dette er essensen.

[Gjest *Perser*]

Jeg er enig med Kosejenta!

Pluss selvrespekt prøver jeg å lære jenta mi! Det er kjempe viktig mener jeg! Det er litt vanskelig nå når hun er såpass liten, men det er bedre å begynne å lære henne smått nå enn å begynne å snakke om selvrespekt når hun er 13år!

Pluss, jeg vil lære henne å se forskjell på onde og snille folk! Ikke springe til alle som tilbyr katt, kanin, pus, sjokolade osv.

Og å innrømme når hun gjør noe feil og si unnskyld eller rette det opp. Det er bedre å starte med det nå... slik at hun blir vant med.

Det er mye små ting når det gjelder barneoppdragelse ihvertfall når de er såpass små!

Jeg trodde at jeg hadde mine grenser klar før jenta mi ble født! Men jeg har blidt så mild.... og det meste går i, grenser og at hun skal stole på seg selv og at hun skal ikke la andre plage henne og at hun skal være snill med andre! Og evig kamp om å dele lekene sine....

[Gjest Gjesta]

Vel.. Nå har jeg ingen barn.. men når jeg får har jeg følgende verdier jeg vil legge vekt på :

-jobbe for penger ( lære seg verdien av penger og ikke få alt man peker på)

-selvrespekt

-viktig respektere andre mennesker som er ulike , behandle alle med lik respekt.

-være snill med alt levende.. ( dyr!!! alt for mange barn herjer med dyr til de blir nervevrak)

-folkeskikk

det er jo masse annet også.

[Gjest Hilde K S]

- empati

- høflighet

- gi dem god selvfølelse

- grensesetting er trygghet

- la dem få være med åog bestemme reglene

- alltid forklare, ikke avfeie med et vet ikke ( kjøp leksikon )

- si hvorfor en er sur eller sint da barn ofte tror det er dem uansett

- HØRE på dem

- forklare at du faktisk snakker med andre voksne om dem

- lære de ti bud, ikke nødvendigvis i kristen regi, men som leveregler

Og feil det gjør man - hele tiden

[Gjest Starya]

Det viktigste for meg er folkeskikk og empati. Da er grunnlaget lagt for det meste av gode egenskaper. Å respektere andre er viktig, og for å lære det må barnet selv bli respektert.

[Psst...]

Mitt første bud i barneoppdragelse er å gi dem masse omsorg og kjærlighet. Ellers er det en hel masse vi skal lære dem, alt etter alder og modenhet. Det du spør etter er vel heller hvilke personlige egenskaper vi setter pris på, og som vi gjerne vil overføre til våre barn. Har jeg forstått deg riktig da?

I såfall:

Empati

Selvinnsikt og tro på seg selv

Evne til å undre seg og stille spørsmål

Kreativitet

Livsglede

Evne til å sette grenser

Glede ved å lære

Vel, det var det jeg kom på i farten, men jeg er sikker på at jeg kan ramse opp flere ting jeg synes er viktige å ta med seg i livet.

[Gjest Tiit]

Tror det er veldig viktig at barnet kjenner seg elsket, respektert og akseptert av foreldrene uavhengig av prestasjoner, resultater, utseende ol. Det betyr at jeg må SI DET, og VISE DET hver dag. Da gir man et godt grunnlag for barnet til å utvikle en god følelse om seg selv, og også til å akseptere og respektere andre.

Jeg prøver å være en voksen til å stole på. Holde ord, og mene stort sett det samme hver dag og under hver utfordring, slik at barna mine kan føle seg trygge.

Viktig at barna blir forklart hvordan vår kultur er bygd opp av normer og regler, hva de består i, og hvorfor det er lurt å lære seg disse kodene. Dette gjør at de mestrer det sosiale livet, og føler seg verdsatt og akseptert av omgivelsene.

Skape og legge til rette for opplevelser, glede, humor, utfordringer, ansvar i barnas liv, slik at de kan leve og lære livet og kjenne også sammen med oss foreldre, selv om det er slik at vi er nokså avhengig av at de lærer mye om livet i barnehagen, mens vi jobber. (og jeg ser på barnehagen som en viktig og god del av livet til barna våre, men synes det er både morsomt og viktig å gjøre ting sammen med dem!)

I en sum: være en god modell for de verdiene jeg setter pris på hos mennesker. Barn lærer av det de ser og erfarer, mer enn av alle "regler" vi innprenter dem!

[Gjest Anonymous]

hei,

må bare trekke litt på smilebåndet av dere som ikke har barn men så utrolige mye å si om barneoppdragelse. Dere vil se at når barnet først er født så er dere så slitne at kreativitet og ros er det siste dere tenker på. Dere - noen av dere - tar veldig munnen full. Så nå er dere herved advart........

det viktigste for meg når det gjelder barneoppdragelse er evnen til å gi og ta imot kjærlighet og empati. folkeskikk, høflighet og alt dette andre kommer av seg selv. barna blir et speilbilde av sine foreldre. oppfører du deg høflig og skikkelig så vil barnet automatisk lære av det......

hilsen mor til 6 og 8 år

[Cassandra]

Gjest skrev:

hei,  

må bare trekke litt på smilebåndet av dere som ikke har barn men så utrolige mye å si om barneoppdragelse. Dere vil se at når barnet først er født så er dere så slitne at kreativitet og ros er det siste dere tenker på.

Det er ganske arrogant å tro at mennesker som IKKE har barn likevel ikke kan mene en hel haug om hvordan barn bør oppdras. Kanskje kan det ofte være enklere å se ting utenfra?

Jeg har fem barn, og jeg vil ALLTID ha tid til å rose mine barn. Jeg er også opptatt av å legge til rette slik at barna kan få utfolde seg kreativt. Jeg reagerer på din påstand her, med andre ord.

Du skriver at barn blir speilbilder av sine foreldre, men hvis foreldre er så slitne at de glemmer å rose sine barn, hvordan kan barna da lære empati og folkeskikk? Er ikke positive tilbake meldinger en del av empatien og folkeskikken da??

[Gjest Anonymous]

hei,

kanskje ros ikke var dekkende da - jeg roser barna mine masse, men poenget var bare at de som ikke har barn her inne har i mine øyne vannvittige høye krav til seg selv og barneoppdragelse, og jeg tror at de vil få litt av et sjokk når barna kommer .......

jeg skulle også ønske at jeg hadde tid til å sitte å være kreativ og morsom og underholdende og engasjert og og og og HVER dag med barna mine. Glem det!! tiden strekker ikke til. Og derfor sier jeg at det viktigste for MEG er kjærlighet og empati. Jeg behøver ikke å lære barna mine at de skal oppføre seg skikkelig og være snill med dyr ogogogog for det ser de at jeg er og da er de det også. De ser min reaksjon på hendelser og tar etter. Ser jeg noen egle på andre barn eller dyr, så blir jeg eitranes sinna, og det ser barna mine. Hvis noen gjør noe for meg, så takker jeg for dette og er i det hele tatt høflig. Derfor mener jeg at barna mine lærer av hvordan jeg er.

[Kosejente]

Enig med Cassandra....uansett hvor slitne vi foreldre er må vi alltid huske på å gi barna våre positive tilbakemeldinger.....det bidrar til gi dem tro på seg selv...selvtillit...

MEN er også enig i noe av det gjest sier......at det er lett for dem som ikke har opplevd det å ha barn å si hva som er det rette......men må jo si at jeg var akkurat lik selv da jeg ikke hadde barn...og har nok måttet "sluke mange kameler" i min morsrolle....selv om (og dette er viktig) mine idealer har jeg selvsagt ennå....ifht. barneoppdragelse ...ser bare at det ikke er så enkelt som jeg trodde.... :-?

Og selvsagt skal de som ikke har barn få ha sine meninger om hvordan barn skal oppdras....det hadde vært ille hvis de ikke hadde noen formeninger om dette.... :-?

[Gjest Zalomine]

Visst vet jeg at det ikke er så lett som jeg trur, for å si det sånn. Visst vet jeg at jeg nok må innrømme at jeg ikke klarer alt jeg nå innbiller meg. Men jeg har da likevel mine meninger, og dem mener jeg at jeg må få lov til å ha. Jeg innrømmet klart at jeg ikke hadde barn, men mener at jeg har visse ideer om dette likevel.

Jeg har om ikke annet VÆRT barn, og vet hva jeg i ettertid setter stor pris på. Kjærlighet og trygghet. Det at pappa alltid ved middagsbordet spurte hva vi hadde lært på skolen i dag. Det var jo like mye en oppfordring til å fortelle om dagen vår, og de brydde seg om å høre på oss. Pappa sa også alltid "det var jo relativt bra" når vi kom hjem med en prøve, uansett resultat (ja, "relativt bra" er en stående spøk i vår familie og betyr at vi har gjort det svært bra. Pappa sa jo "relativt bra" til S på eksamen og for den del, liksom) De la aldri skjul på at de var glade i oss (og hverandre) og lot oss få vite at de var stolte av oss. Vi hadde klare grenser og krav til hva vi skulle og ikke skulle gjøre, og slikt er egentlig veldig greit.

Vi lærte alltid å takke pent, i januar (og etter bursdag) skrev vi brev til ei tante som bor langt borte og takka pent for julegava (bursdagsgava). Vi er oppdradd til høfflighet og omtanke. Vi har stor forståelse for at noen ikke klarer alt det andre gjør, vi er oppvokst med vår mor som er revmatiker og tidvis svært plaget. Vi er oppdradd til å hjelpe de som trenger det (for mamma trengte hjelp til husvasken, til klesvasekn som var i kjelleren, til å plukke opp ting som falt på gulvet. Ja av og til tregte hun hjelp for å kle på seg også, men det gjorde pappa, selv om vi er vant med å knytte skoene hennes og holde opp jakka)

Jeg vet slett ikke om jeg vil klare å være en like god mor som mine foreldre var for meg, men jeg har hatt gode rollemodeller i så måte også. Og jeg har i alle fall mange tanker om hva jeg VIL lære mine fremtidige barn. Det er jo et bedre utgangspunkt enn å si at "jeg har ikke barn, så barneoppdragelse er ikke noe jeg trenger å tenke på". Det er bedre sjangs for at jeg klarer NOE når den tid kommer når jeg har tenkt på det allerede!

[Bettie]

Klart man kan ha tanker om barneoppdragelse selv om man ikke har barn. Står man i startgropa er det jo lurt å ha tenkt litt gjennom dette, og også ha pratet med faren om temaet.

Og det er klart at det er avstand mellom ideal og virkelighet - men idealene kan man prøve å holde på, selv om man blir sliten.

Om jeg har vært en god oppdrager, vet jeg ikke, men jeg har nå to ungdommer som klarer eg rimelig greit. Problemer er det alltid, men hvem sier at livet skal være problemfritt?

Det jeg har prøvd å tenke på, men som jeg vet jeg ikke alltid har lykkes med, er å knipe ungene i å gjøre noe riktig - enten det gjelder folkesikk, empati, selvhevdelse. For det er lettere å få til ønske utvikling ved å rose det som er bra, enn å kritisere.

Men "gå på rommet-straff" den har jeg brukt, ja. Og sinna har jeg vært - mange ganger.

Men jeg har alltid vært der for dem, og jeg håper de har opplevd at de har fått den omsorgen og kjærligheten jeg har prøvd å vise dem - ja, og respekten.

Egentlig er jeg vel ferdig med å oppdra mine håpefulle, for jeg ror vel ikke at jeg kan oppnå så mye mer - men jeg kommer ikke til å slutte å bry meg - det også på godt og vondt for ungdommen. Men jeg slipper mer og mer taket i dem, og lar dem løse flere og flere sider av livet på egenhånd. Så kan jeg heller være til hjelp hvis ting blir litt vanskelig. De må få leve sine egne liv - selv om det er lettere å si enn å etterleve.

Samtalene er fortsatt mange, og diskusjonene tildels harde - ihvertfall nå som de er veldig flinke til å argumentere, men gjennom diskusjoner kan man også få til refleksjon, og det er viktig som voksen. Men kranglene er blitt færre - heldigvis.