Er forskjellig fra venninnene

[Gjest Anne Grethe, Vestlandet]

Jeg er 30 år, har bodd en del i utlandet, har møtt mange forskjellige folk, og vet med en gang hvem jeg trives med. Jeg har hatt mange flotte venner opp gjennom årene, og har blitt kjent med mange spennende og flotte mennesker! Jeg har bodd flere steder, så jeg har mistet kontaktet med mange av de jeg på daværende tidspunkt hadde som venner.

Nå i denne livsfasen, der jeg bor og jobber, har jeg også fått noen venner. I tillegg har jeg en del hyggelige kolleger, mange jobbkontakter, en del reising i jobben, og gode naboer.

Jeg har likevel på denne plassen ikke funnet den typen venner som jeg virkelig trives med! "Min type mennesker" er rett og slett ikke her! De spesielt flotte menneskene, de vidsynte, de som jeg klaffer med kjemimessig, intellektuelt og som person. Er det ikke noe galt, når man kjeder seg og føler at tiden er bortkastet når man sitter med slike "venner?

Man må jo ha venner - det vet jo alle. Men jeg lurer på om det er normalt/vanlig at det er "nok" med bare kolleger, nettverk i jobben (samlinger/reisevirksomhet) og familiekontakt, fordi de "vennene" jeg har nå ikke gir meg så mye. Jeg bor på et mindre sted et par timer utenfor Bergen, så det er begrenset hva jeg kan gjøre så lenge jeg bor og jobber her jeg er.

Noen tips eller betraktninger? Bør man ikke være kresen med hvem man omgåes? Bør man ikke få noe ut av å tilbringe tid sammen med noen?

[Gjest Gjesta]

Jo det er viktig å være litt kresen i hvem man omgåes med. De skal gi noe tilbake til deg!

men det jeg tror, er at det er viktig å gi flere en sjanse! Du sier du liker vidsynte mennesker, vel, man er ikke spesielt vidsynt selv om man velger å ekskludere noen før man lar de vise deg hvordan de egentlig er. Det kan ta lang tid før man blir godt kjent med folk.

Hvis du gir flere en sjanse til å bli godt kjent med deg, skal du nok se at du får mange nye venner som gir deg mye (både vidsynte og trangsynte)

[Gjest TS (Anne G.)]

Jo det er viktig å være litt kresen i hvem man omgåes med. De skal gi noe tilbake til deg!

men det jeg tror, er at det er viktig å gi flere en sjanse! Du sier du liker vidsynte mennesker, vel, man er ikke spesielt vidsynt selv om man velger å ekskludere noen før man lar de vise deg hvordan de egentlig er. Det kan ta lang tid før man blir godt kjent med folk.

Hvis du gir flere en sjanse til å bli godt kjent med deg, skal du nok se at du får mange nye venner som gir deg mye   (både vidsynte og trangsynte)

←

Brde ikke folk vise hvem de er ganske kjapt, så man vet hvor man har de? Hvorfor skal det går så lang tid? Jeg pleier ikke å skjule hvem jeg er til andre hvertfall, hvorfor skal man?

Det jeg tenker er at mye tid blir bortkastet hvis man skal investereså masse tid i noen som man "ser" ganske kjapt ikke er ens "type"...Hørtes det fjernt ut?

Men jeg ser poenget i at man må gi folk en sjanse før man "avviser" dem.

Takker for svar

[Gjest Gjesta]

hva mener du med lang tid da? Det er mange jeg ikke har blitt godt kjent med før det har gått flere måneder (avhengig av hvor ofte vi møtes riktignok)

en ting jeg har merket er at de som ikke er "min type" mennesker er ofte de som utvider horisonten min og utfordrer meg mest. Dette er kanskje mennesker jeg ikke tilbringer like mye tid med som mine "like venner", men jeg vil aldri kutte dem ut likevel.

[Gjest AG]

Jeg synes vel ett år begynner å bli lang nok tid til å få med seg hva slags type menneske det er. Men klart, noen treffer man ikke så ofte, og da trenger man lang tid for å bli kjent med dem.

Jeg tenker at det er noe der raskt og tidlig som gjør at jeg vil velge å bli kjent med noen videre. Altså at jeg først vet om de har potensiale.

Ikke motsatt, altså det å bruke lang tid på å bli kjent med noen for så å eventuelt finne ut av hva man tenker om dem.

Jeg antar vi alle har ulikt behov for sosial omgang med andre, og det er mulig at slike som deg (som har svart her) ønsker å investere mer tid i venner som er annerledes enn deg selv, og at du derfor mener du får en del igjen for det.

I dont know.

[Gjest Gjesta]

Ja det er jo forskjellig hva man ønsker å omgi seg med....

Vanskelig det her...

[Cata]

Man må jo ha venner - det vet jo alle. Men jeg lurer på om det er normalt/vanlig at det er "nok" med bare kolleger, nettverk i jobben (samlinger/reisevirksomhet) og familiekontakt, fordi de "vennene" jeg har nå ikke gir meg så mye. Jeg bor på et mindre sted et par timer utenfor Bergen, så det er begrenset hva jeg kan gjøre så lenge jeg bor og jobber her jeg er.

←

Vanlig er det nok ikke, men av og til blir det bare sånn. Jeg er i noenlunde samme situasjon som deg. Har ikke egentlig noen venner her jeg bor, selv om jeg kjenner mange gjennom jobb og diverse. Har "testet ut" noen mulige venner men som du sier - kjemien stemmer ikke helt og da jeg etter noen års tapre forsøk på å etablere det som jeg regner som vennskap fant ut at jeg egentlig bare ble stresset av dem så har jeg bestemt meg for ikke å prøve så hardt lenger.

Det er faktisk lettere å være alene enn å krampehygge seg med mennesker som man ikke har noe spesielt til felles med.

Trøster meg med at jeg har bevart kontakten med en god del tidligere studiekamerater og venner forøvrig så jeg kan alltids reise vekk en helg og være sosial.

Endret 26. august 2006 av Cata

[Gjest AG]

Vanlig er det nok ikke, men av og til blir det bare sånn. Jeg er i noenlunde samme situasjon som deg. Har ikke egentlig noen venner her jeg bor, selv om jeg kjenner mange gjennom jobb og diverse. Har "testet ut" noen mulige venner men som du sier - kjemien stemmer ikke helt og da jeg etter noen års tapre forsøk  på å etablere det som jeg regner som vennskap fant ut at jeg egentlig bare ble stresset av dem så har jeg bestemt meg for ikke å prøve så hardt lenger.

Det er faktisk lettere å være alene enn å krampehygge seg med mennesker som man ikke har noe spesielt til felles med.

Trøster meg med at jeg har bevart kontakten med en god del tidligere studiekamerater og venner forøvrig så jeg kan alltids reise vekk en helg og være sosial.

←

Føler det samme som du sier her, ja.

Får kanskje se etter lyspunktene da, en reise, en helg med gamle studievenner, en festtur på byen med noen man sjelden ser ellers, osv. Det går jo fint å finne på noe med de "vennene" der jeg er også, men det blir på langt det så givende...

Det betyr mye at man finner mennesker som man virkelig føler man er på nett med.

[Gjest Gjest]

Egentlig så har dere en egoistisk tankegang. GODE venner vokser ikke på trær - og at du ikke har dem lenger pga flytting er ikke " en god venne greie"

Jeg er ydmyk -fordi jeg vet at alle mennesker har noe å tilføre meg, sin egen historie og jeg gir derfor alle en sjangs. En av mine beste venner er lettere psyksisk utviklingshemmed-gir meg ingen utfordringer overhodet,jeg opplever at andre mennesker ser rart på henne. Forstå det den som kan, i dette samfunnet skal alle være så forbaska vellykket.

[Gjest Gjesta]

Det er flott når man finner venner man matcher intellektuelt, interessemessig, osv men for meg er det ikke noe kriterium! Jeg tror man kan få mye fint ut av vennskap med folk som er ganske forskjellig fra en selv og tror at man kan lære mye generelt og om seg selv gjennom vennskap med folk med annen bakgrunn, annet syn på "ting" og andre referanser. De fleste har noe å tilføre er min erfaring.

[Cata]

Egentlig så har dere en egoistisk tankegang. GODE venner vokser ikke på trær - og at du ikke har dem lenger pga flytting er ikke " en god venne greie"

Jeg er ydmyk -fordi jeg vet at alle mennesker har noe å tilføre meg, sin egen historie og jeg gir derfor alle en sjangs.

←

Jo, men - såvidt jeg forstår på trådstarter så har hun jo gitt vennene i sitt nærmiljø en sjans og funnet ut at hun ikke trives så godt sammen med dem. Slik er tilfellet med meg (også). Selv om man gir noen en sjans så er ikke det ensbetydende med at det blir full klaff, man gir dem en sjans finner ut om de "passer" eller ikke, -og blir det ikke noe fruktbart vennskap av det så er det ingen grunn til å tviholde på dem.

Det er flott når man finner venner man matcher intellektuelt, interessemessig, osv men for meg er det ikke noe kriterium! Jeg tror man kan få mye fint ut av vennskap med folk som er ganske forskjellig fra en selv og tror at man kan lære mye generelt og om seg selv gjennom vennskap med folk med annen bakgrunn, annet syn på "ting" og andre referanser. De fleste har noe å tilføre er min erfaring. 

←

Der er jeg enig. De fleste av mine venner er forskjellige fra meg (heldigvis ), på en del områder har vi felles interesser, på andre områder er vi totalt uenige.

Men det betyr ikke at det er alle typer ulikheter jeg orker tilbringe tid med. For å ta et tilfeldig valgt eksempel: Jeg er ikke spesielt glad i å gå på byen. Dermed ville det være usedvanlig lite moro for meg å ha venner som har som sin hovedinteresse i livet å gå ut og feste. Noe må man ha felles hvis et vennskap skal være fruktbart. Det skal tross alt ikke være en plikt.

[Gjest TS]

Jo, men - såvidt jeg forstår på trådstarter så har hun jo gitt vennene i sitt nærmiljø en sjans og funnet ut at hun ikke trives så godt sammen med dem. Slik er tilfellet med meg (også). Selv om man gir noen en sjans så er ikke det ensbetydende med at det blir full klaff, man gir dem en sjans finner ut om de "passer" eller ikke, -og blir det ikke noe fruktbart vennskap av det så er det ingen grunn til å tviholde på dem.

Der er jeg enig. De fleste av mine venner er forskjellige fra meg (heldigvis ), på en del områder har vi felles interesser, på andre områder er vi totalt uenige.

Men det betyr ikke at det er alle typer ulikheter jeg orker tilbringe tid med. For å ta et tilfeldig valgt eksempel: Jeg er ikke spesielt glad i å gå på byen. Dermed ville det være usedvanlig lite moro for meg å ha venner som har som sin hovedinteresse i livet å gå ut og feste. Noe må man ha felles hvis et vennskap skal være fruktbart. Det skal tross alt ikke være en plikt.

←

Jo, det stemmer veldig bra med hva jeg tenker også.