Ville dere fått barn med en mann

[Frida Frosk]

Trenger egentlig ingen råd, for jeg har bestemt meg for at jeg går for denne mannen (og forhåpentligvis barn med han) uansett. Men er nysgjerrig på hva andre ville gjort. Greia er at mens jeg er babysyk så det holder, tror jeg froskemannen gjerne kunne levd et helt liv uten barn.

Først og fremst for at han synes tanken på å bli far er kjempeskummel, men også for at det ikke er så viktig for han med barn.

Jeg har gitt han flere år til å bli klar på, og til slutt ble vi enige om å starte prøvingen. Men jeg vet at dette er noe han gjør for meg og fordi at det er viktig for meg å få barn.

Så er jeg egoistisk som velger å få barn med en mann som ikke ønsker barn like sterkt som de fleste andre?

[Brudulja]

Nei, jeg syns ikke du er egoistisk! Var i grunnen sånn med meg og mannen også. Jeg hadde i alle fall mye mer lyst på enn han. Han ville også ha barn med tid og stunder, men ingen hast der i gården. Vi fikk en sønn for 2 mnd siden og han er absolutt den stolteste pappan i verden Han sa han aldri hadde trodd det skulle bli så gøy, og er bare helt i lillegullet vårt. Kjempe flink pappa er han faktisk!

Og sånn blir det nok hos dere også (kan jo ikke garantere det, men det er meget sannsynlig )

[tuji]

Så lenge han har gått med på å prøve, tror jeg han egentlig har litt lyst på barn. Og når barnet først blir født, er han solgt, det er jeg helt sikker på!

[Gjest Gamle Alex]

Jeg synes det er hlet feil og få barn med en som ikke har lyst.

Sjansen for at dere skal holde sammen er da relativyt små. for det er vel nesten ingenting som kan være så stressende for et forhold som å få barn ( eller flytte) ihverfall hvis man ikke er 100% innstilt.

Jeg synes også det er urettferdig ovnefor barnet som da vil ha en far som egentlig ikke ville ha h*n.

At det går bra allikevel er sannsynlig , men jeg synes det er feil utgangspunkt.

Hvis du er så babysyk, hvorfor ikke adoptere ?

[Susan Sto Helit]

Jeg synes det er hlet feil og få barn med en som ikke har lyst.

Sjansen for at dere skal holde sammen er da relativyt små. for det er vel nesten ingenting som kan være så stressende for et forhold som å få barn ( eller flytte) ihverfall hvis man ikke er 100% innstilt.

Jeg synes også det er urettferdig ovnefor barnet som da vil ha en far som egentlig ikke ville ha h*n.

At det går bra allikevel er sannsynlig , men jeg synes det er feil utgangspunkt.

Hvis du er så babysyk, hvorfor ikke adoptere ?

←

Han blir da far om hun adopterer og de er samboere også?

Så lenge dere har snakket om det, og han ikke er helt imot å få barn (Men faktisk er villig til å prøve.) så vil jeg tro at dette går helt fint.

Det kan jo hende han vokser på oppgaven.

[Gjest Gamle Alex]

Det går ann å adoptere elene - det var det jeg tenkte på.

Hvorfor er det greit at vi skla forandre hele eksistensen til mannen med en teori at han forandrer nok mening- kun fordi at man vil ha barn selv.

[tuji]

Jeg forsto det som at han har litt lyst, men ikke er sånn kjempeengasjert. Det er jo ganske vanlig, og jeg ser ikke på det som å tvinge ham til noe han ikke vil. Hvis han virkelig ikke ville, hadde han ikke gått med på å prøve.

[Gjest Gamle Alex]

Ja ,ja - man er forskjellige. Personlig hadde jeg aldri hatt lyst til å prøve hvis ikke han hadde vært 100 % med

[Susan Sto Helit]

Ja ,ja - man er forskjellige. Personlig hadde jeg aldri hatt lyst til å prøve hvis ikke han hadde vært 100 % med

←

Nei, kan kanskje si meg enig i det.

Men jeg vet også at jeg sluttet å jobbe for forholdet mellom meg og ex'en da han ikke var villig til å snakke om når vi skulle få barn. (Etter 5-6 år)

Det gikk ganske fort nedover, og jeg var nok litt bevisst på dette med barn da jeg møtte mannen min.

Han var heldigvis av samme type som meg, og ønsket barn ganske raskt. (Og passer dessuten bedre for meg enn det ex'en noen gang gjorde. Men det er lett å være etterpåklok!)

Tror alikevel det er mange menn som ikke føler at det er så viktig å få barn, og at det ikke haster.

(Men når de får beskjed om at "nå må vi begynne å prøve", så er det få av dem som virkelig nekter, og de fleste blir veldig gode fedre når barna først er der.)

Jeg ble faktisk oppfordret av en (singel og barnløs) kamerat til å begynne prøving med ex'en selv om han ikke var klar. (Fordi alle fedre ble helt forelsket i babyen sin når de fikk den i armene første gang.)

[Bobeline]

Nei, jeg ville ikke fått barn med en mann som ikke har lyst, elelr som ikke føler seg klar for å få barn. Uansett hvor stor sannsynligheten er for at dette skal gå bra, og at han trolig vil bli en god far når realiteten er der. Etter min mening er det en svært egoistisk handling.

[Gjest Gamle Alex]

Man kan ihverfall ikke bli veldig overassket hvis han forlater forholdet

[Eliza Doalot]

Jeg personlig kunne ikke fått barn med en som ikke ønsket barnet like sterkt som meg.

Men jeg har ingen problemer med at andre får det, så lenge begge parter er enige om å prøve. Jeg regner med at mennesker i et forhold hvor det er snakk om barn, også er voksne nok til å sette foten ned hvis de faktisk ikke ønsker dem.

[Gjest Gamle Alex]

Jeg regner med at mennesker i et forhold hvor det er snakk om barn, også er voksne nok til å sette foten ned hvis de faktisk ikke ønsker dem.

←

Et godt poeng !

[Caramba]

Mitt inntrykk er at mange menn er litt lunkne til det å få barn. De tenker at en vakker dag skal jeg nok bli far, men vet ikke når. Hvis man skulle ventet i det uendelige på at de blir klare, så er det kanskje for sent.

Mannen min ville gjerne ha barn, men viste ikke helt når. Han var absolutt enig i å begynne prøvingen, men for hans del kunne vi sikkert ventet i 10 år til...

[angelou]

Han hadde vel ikke begynt prøvingen med deg hvis han absolutt ikke ville ha barn. Alle forhold er forskjellige, og man må bare gjøre det som føles riktig. Det er nok mange menn som synes dette med barn er litt skummelt, og som ikke er like babysyke som oss jenter. Og mange trenger også en liten dytt i riktig retning.

Det jeg mener er at dette kan jo være riktig for deg, selv om det ikke hadde føltes riktig for andre her. Det er jo du som kjenner mannen din best, regner med at du ikke hadde villet lage barn med han hvis du trodde han ikke kom til å stille opp eller ta avstand fra barnet

[Trampe]

Jeg er i samme situasjon som mange andre beskriver - jeg har veldig lyst på barn, og har en litt ubestemmelig mann. Han har også veldig lyst på barn, men vet ikke når. Vi er enige om tidspunktet for når vi skal begynne å prøve, men det nærmer seg jo stadig, og han er fremdeles ikke klar. Jeg har spurt han om hva han tenker om akkurat dette - hva om han føler det samme når tida er inne som han gjør nå? Han sier at han vet ikke. Det blir spennende å se, jeg kommer ihvertfall ikke til å tvinge igjennom det å slutte på pillen om han ikke er klar.

Etter min mening må begge være enige om å slutte på prevensjon. I og med at mannen din er enig med deg i å starte prøving må han jo ha tenkt igjennom det. Om han absolutt ikke var interessert i å bli pappa hadde han vel aldri sagt at det var greit å prøve?

Det tar jo sin tid å bli gravid (ihvertfall for veldig mange) og når man er blitt gravid tar det jo ni måneder før barnet kommer. Det er vel nok tid å bli ordentlig klar på, det?

Lykke til med prøving!

[Gjest Gjest]

Jeg ga beskjed til mannen om at jeg slutta med prevensjon, og sa at hvis han ikke ville bli pappa fikk han ta ansvar selv - jeg ville ikke proppe kroppen min full av hormoner lenger, tenkte også på at det kunne ta lang tid å få kroppen i normal gjenge igjen til den dagen vi skulle begynne å prøve (fikk på p - sprøyte). Nå bruker vi kondom - det funker det å, selv om han ble grinete i begynnelsen

[Gjest Gjest]

Tror ikke det er realistisk å forvente at alle er like "babysyke" som mange kvinner er. Jeg tror mange menn aldri kommer dit henn....eller noen kvinner for den saks skyld.

Jeg er kvinne, og har ikke like lyst på barn som mannen min har. Jeg har aldri vært. spesielt opptatt av barn egentlig. Jo, jeg er glad i barn, og vet at jeg vil bli en god mor når den dagen kommer.

Jeg er bare ikke baby-SYK, og kommer nok aldri til å bli det. Så derfor er jeg glad for at samboer har "pushet" litt på og fått meg med på å starte prøvingen. Skulle initiativet kommet fra meg, hadde jeg vel ikke innsett det før jeg var langt over 40 og det var for sent.

Jeg er rett og slett et surrehode, og har vanskelig med å bestemme meg for det meste- også baby'er

Så jeg mener: Ikke forvent at partner er like babysyk og har et like sterkt ønske om barn som deg selv. Mennesker er rett og slett forskjellige- og selv om man ikke tenker på babylaging 24-7, betyr ikke det at man ikke blir en god mor/far.

Kvinne, 31.

[Frida Frosk]

Hvorfor er det greit at vi skla forandre hele eksistensen til mannen med en teori at han forandrer nok mening- kun fordi at man vil ha barn selv.

←

Det er jo ikke slik at jeg på noen som helst måte har tvunget han til dette. Men han vet at for meg er det viktig å få barn, og han har da valgt et liv med meg og barn, enn et liv uten både barn og antakeligvis meg.

Om forholdet vil vare har jeg jo ingen garanti for, men det ville jeg heller ikke hatt om han var like klar for barn som meg. Men vi har vært sammen i nesten 10 år, så jeg kjenner han godt nok til å vite at han ikke planlegger å få et barn han ikke akter å ta seg av.

[monja]

Her var det omvendt. Mannen min var den som ble babysyk mens jeg sa at jeg ALDRI skulle ha barn. Han pushet meg litt, og etter 8 år gikk jeg med på å prøve, for kanskje barn ikke var så verst likevel. Vi ble gravide med en gang og har nå en sønn på snart 2 år. Jeg er forelsket.....Og jeg forstår ikke at jeg ikke har fått barn tidligere.

Om denne mannen har gått med på å prøve han har kanskje litt lyst på barn og da hadde jeg ikke nølt. Ja, jeg ville fått barn med han.