Når han ikke vil snakke...

[Frøken Freken]

Kjent problemstilling det her, men hvordan få kjæresten min til å snakke?!! Jeg blir bråsint, og innimellom sier jeg ting jeg kanskje ikke burde. Også i dag.... Og jeg ser på han at han blir stille, prøver jeg ta hånda hans trekker han den til seg, prøver jeg gi han et nuss viker han også. Jeg spør han om ikke han kan si hva som plager han, og etter litt graving sier han det jo, men hvorfor kan han ikke si det første gangen?! Han ignorerer meg, og det forstår jeg godt hvis han er såra, men hvorfor ikke bare si "nå må du la meg være i fred", i steden for den utfrysninga som jeg føler det er. Er egentlig ikke noe spørsmål her, men jeg blir så frustrert, og jeg ser jo at det er vanskelig for han og, han er ikke vant til å takle motgang. Det ordner seg alltid, men jeg synes det er så vanskelig når han aldri sier hva han føler når vi har en diskusjon, og jeg blir sittende igjen å gjette hva han tenker og føler... Bare et lite hjertesukk her...

[Gjest Bollette]

Kjenner meg SÅ godt igjen i det du skriver. Kan ikke forstå hvorfor han ikke bare kan SI det. Selv har jeg behov for en utblåsning, med jevne mellomrom, og kan kanskje være litt i overkant... Men bedre dét, syns jeg... enn å holde alle tanker og følelser inni seg til "evig tid".

Jeg er ofte i ferd med å gi opp hele greia... Ikke bare på grunn av dette. Men det er fryktelig trasig å ha det sånn i lengden...

Men... kanskje han endrer seg...

Lykke til

[Gjest splæsj]

Jeg synes det er litt rart, disse "han vil ikke snakke"-greiene. Vil han ikke, så vil han ikke. Ikke alle er komfortable med å "prate". Og å spørre, vil ofte bli sett på som masing.

Hva med et kompromiss: I stedet for å si: "Hva er det?" "Kan du ikke bare SI det!?" osv. si heller: "Det virker som om noe plager deg. Om det er noe jeg kan gjøre, er det bare å si fra." også gi en klem etterpå.

Da vil han (hun) kanskje betro seg ved en senere anledning. Eller kanskje ikke.

[Gjest Dingoya]

Hm... Kanskje ikke... Etter å ha prøvd det meste av psykol-triks og finurligheter, klemming og tålmodighet over lengre perioder, er det antakelig på tide å gi opp.

Hva i all verden må man gjøre for å få reaksjoner, engasjement og spontanitet? (ooops, nå tror jeg alle frustrasjoner er i ferd på å komme, på en gang. Best å avslutte)

Uansett; så tror jeg de fins der ute... gutta vi drømmer om. Kanskje...

[Gjest Gjest]

Vet hvor utrolig frustrerende det er å prøve å snakke om ting uten å få respons. Tror jeg prøvde alt med eksen min, noe som til slutt resulterte i at jeg ble sint og lei meg ofte. Det endte i et plustelig og vondt brudd som jeg ennå sliter med.

Ta et godt råd slik at man ikke angrer etterpå. Prøv å gi han tid og mulighet til å snakke om ting. Sett av tid der dere bestemmer dere for å finne løsninger.

lykke til

[Carrot]

Hjelpe mej så godt det er å komme innom her på KG og lese at det ikke bare er meg og min "kæll" som av og til kommer på feil side av hverandre.....

Så godt å lese at andre er som meg - "opp som en hjort, ned som en lort" mens partneren er mer innesluttet og "var" av seg.. Jeg vet det hjelper lite som råd eller trøst - men jeg sier det alikevel jeg, tusen takk for at dere tar hjertesukkene hit av og til også - alle dere som tør det..

Selv om man ofte får samme beskjed tilbake, som at det hadde jeg aldri funnet meg i, kom deg unna, du fortjener bedere, han er en dust osv... er det faktisk noen som skjønner at "hey, jeg er ikke gal og alene med dette.. der e rflere som meg - hmm, kanskje det til og med er VI som er normale"

Det at han ikke snakker er nesten like ille som at når han vil snakke skjer dette alltid på natta / kvelden etter at du har kommet til sengs og skal dødstidlig opp neste morgen mens han gjerne ikke trenger stresse....

Eller at det skjer rett før du skal dra på trening.....

Uansett - at det alltid er "bad timing" når han endelig er klar for å åpne seg...

Hvorfor trenger menn alltid såååååå innmari lang tid på å gå rundt og "bearbeide" det de skal si - for så å bli heeeelt stille igjen når de møter motargumenter for det de har tenkt ut..?

Kan en mann her inne være så snill å forklare det for oss kvinner?

Jeg kjenner følelsen av motløshet og fortvilelse fordi man ser at den andre jobber med noe man ikke får ta del i, frustrasjonen over å rekke ut en hånd og føle seg avvist - det er ikke noe godt, og om man kunne prate med sin partner slik man prater med andre - uten all følelsesmessig bagasje - ja da tror jeg alt ville bli så mye lettere.. Legge bak seg alt som var og fokusere på det som er...

Lett å si, verre å gjøre - men alikevel sikkert det rette....

Alt jeg kan gi deg er en og si at det blir bedre om noen dager.... det blir alltid det...

Endret 25. august 2006 av Carrot

[Frøken Freken]

Jeg synes det er litt rart, disse "han vil ikke snakke"-greiene. Vil han ikke, så vil han ikke. Ikke alle er komfortable med å "prate". Og å spørre, vil ofte bli sett på som masing.

Hva med et kompromiss: I stedet for å si: "Hva er det?" "Kan du ikke bare SI det!?" osv. si heller: "Det virker som om noe plager deg. Om det er noe jeg kan gjøre, er det bare å si fra." også gi en klem etterpå.

Da vil han (hun) kanskje betro seg ved en senere anledning. Eller kanskje ikke.

←

Jeg er veldig enig i det du sier, men tro meg, det er en taktikk som er prøvd. Det er bare det at når humøret hans er sånn så bokstavelig talt dytter han meg vekk hvis jeg kommer med en klem eller lignende. Problemet i går var at jeg hadde ei venninne på besøk, og da er det ikke like koselig når vi bor i en liten leilighet. Det ble et kort besøk for å si det sånn, men etter at hun hadde dratt beklaget han oppførselen sin osv. At han var i merkelig humør for tiden. Hadde han bare kunnet sagt det, så skulle jeg liggi langt unna, og passa på hvilke steg jeg tok og hva jeg sa.

Men, jeg vet at alt ordner seg, så i går kveld var det bare kos og godord. Og vi snakka om det å si hva det er som er i veien så den andre kan være mer støttende. Men jeg vil tro at det er en situasjon alle kan kjenne seg igjen i ettersom jenter er jenter og gutter er gutter. Er en grunnleggende forskjell der ja