Han er den rette

[Gjest gjesta]

Etter å ha lest tråden på bryllupsforumet om hvordan folk visste at kjæresten var den rette, har jeg et spørsmål.

For meg er det sånn at jeg har et sterkt ønske om å dele livet mitt med samboeren min. Jeg vil leve med han, oppleve ting sammen med han, og få barn med han. Samtidig er jeg ikke sikker på om han er den rette.

Er det bare jeg som synes det kan være en forskjell på følelsen av å ønske å dele livet sammen, og det å vite at det er den rette ?

Selv om jeg tror, ønsker og håper at vi skal være lykkelig til "døden skiller oss ad", føler jeg ikke at vi har noen garantier for å være lykkelige om 60 år. Føler kanskje at jeg ville sittet mer med den "garantert lykkelig om 60 år"- følelsen hvis jeg var sikker på at jeg hadde funnet den rette.. (hmm... kanskje det hele ender opp med at jeg ikke tror man kan finne den rette ...?)

Jaja, det var mine tanker, hva tenker dere andre?

[Gjest *Snart medlem*]

Det er jo naivt å tro at man skal være lykkelig i all fremtid, men jeg tror ikke det er kravet for om en person er den rette eller ikke.

For meg er min samboer den rette fordi jeg vet at det vi har er verdt å kjempe for, uansett hvilke problemer vi skulle komme ut for underveis i forholdet vårt.

[Gjest Mireya]

Jeg sitter med stort sett de samme tankene som deg om det temaet der, Tocogo.

Og siden jeg synes det å gifte seg skriker av "vi har funnet den rette", så vil jeg heller ikke gifte meg.

Jeg tror ikke det finnes bare èn den rette.

Og så tror jeg at det eneste som er sikkert her i livet, er forandring og død. Resten tar vi som det kommer.

[Carrot]

Jeg er gift med den rette til en annen beviser at jeg tar feil og der finnes en som er "rettere"

klarer "denne" ikke overbevise meg om at jeg har "tatt feil" er min make "den rette" på tross av alle våre krangler, diskusjoner og uenigheter, samt våre feil, mangler og andre særegenheter...

[Susan Sto Helit]

Nå er jo jeg en av de som mener jeg har møtt "den rette" og føler meg trygg på at vi har det som trengs for å holde sammen resten av livet.

Selvfølgelig er basisen til dette at han er den ene personen jeg ikke klarer å se for meg livet mitt uten. Jeg klarer ikke å se for meg at jeg noen gang kan møte noen som passer like godt for meg som han, og hvertfall ikke noen som passer bedre.

Men mye av grunnen til at jeg tror denne følelsen kan vare livet ut, ligger i hans og min innstillig til det å være i et forhold.

Vi har begge forståelsen av at det kommer vanskeligere tider, og vi kommer til å måtte jobbe kontinuerlig med å få forholdet til å fungere. (Ikke bare i dårlige tider, men også i gode.)

Men vi mener at forholdet vårt er verd å jobbe for, fordi innsatsen er så mye lavere enn utbyttet. (Spesielt over tid.)

På den annen side har jeg aldri trodd at det bare er en "den rette" for hvert menneske.

Mye har å gjøre med det å møte en person som virkelig passer for deg på et tidspunkt hvor du er motagelig for å møte "den rette". (Selv om det finnes 15 personer som kunne passet, og kunne vært "den rette" for deg, så ble det altså denne ene, fordi timingen var rett.)

Håper noen forsto hva jeg prøvde å si...

[Pastor Knut]

Etter å ha lest tråden på bryllupsforumet om hvordan folk visste at kjæresten var den rette, har jeg et spørsmål.

For meg er det sånn at jeg har et sterkt ønske om å dele livet mitt med samboeren min. Jeg vil leve med han, oppleve ting sammen med han, og få barn med han. Samtidig er jeg ikke sikker på om han er den rette.

←

Vel, tja ... den rette behøver jo ikke være den perfekte. Den rette personen er vel den personen du velger å dele livet med her og nå og med tanke på fremtiden. Noe sikrere enn det kan man vel aldri bli, men det er sikkert nok når man er glad i et annet menneske.