Samboerskap- det beste?

[Gjest Liberta]

Tilfeldighet eller romantikk?

Flesteparten av norges befolkning synes samboerskap er den beste begynnelsen på et seriøst forhold. Mange mener at det er umulig å gifte seg til en og binde seg 100% uten å vite om en passer å bo sammen. Dessuten flytter mange sammen av andre grunner, praktiske eller økonomiske. Ofte kan det være billigere å bo sammen, og praktisk sett kan det virke ufornuftig å bo hver for seg. F.eks om en kommer sammen til en ukjent by.

Det er da jeg spør; er dette det beste for forholdet? Jeg ser på forholdet til min kjæreste som en "prøveperiode" før vi gifter oss, nå kan vi ennå bryte ut dersom vi finner ut at vi ikke passer sammen. Jeg vet at det blir oss, han er den mest perfekte partneren, men jeg vil nyte dissene årene hver for oss, og ta hver epoke i forholdet for det det er. Når vi flytter sammen, er det som herr og fru, en ny hverdag begynner, og en ny epoke i livet vårt, ikke et resultat av tilfeldigheter der vi blir mer bundet enn det vi hadde tenkt.

Dette ikke ut fra religiøse oppfatninger. Er det bare meg og min kjære som tenker slik? Vi bor i samme by, hver av oss med henholdsvin venninne og venn. Har det topp! Og slik blir det en stund.

[Gjest Lea]

Jeg har en litt annen oppfatning...

Vi flyttet sammen etter kort tid. Både fordi vi ville være sammen hele tiden og fordi han bodde hjemme. Dessuten merket jeg knapt at han flyttet inn.. en bukse her og et par sokker der.. til slutt hadde han sin egen del av klesskapet!

Aldri i mitt liv kunne jeg ha giftet meg uten å vite hvordan vi fungerte sammen i hverdagen. Dessuten er jeg av de som ikke har noe ønske om å gifte meg. Ikke på leeenge!

Det å være samboer er ikke noe "enklere" mht. utroskap og andre ting. Vi lever sammen (som gifte) og har felles gjeld, felles bolig, felles møbler, felles hund osv. Det hadde ikke vært enkelt å flytte fra hverandre.

Faktisk tror jeg at det hadde vært like vanskelig med et brudd hos oss, som med skilsmisse i et ekteskap. Den eneste forskjellen er en haug med bortkastede penger på bryllup og et papir.

Jeg har dessuten vært samboer før jeg møtte han jeg bor sammen med i dag. Hvis jeg ikke hadde flyttet sammen med x-en den gangen, så hadde det kanskje ikke blitt slutt mellom oss. Det var når vi flyttet sammen og hadde bodd sammen i ca 1 år at jeg merket "uvanene" hans.

[L@dy]

Tilfeldighet eller romantikk?

Flesteparten av norges befolkning synes samboerskap er den beste begynnelsen på et seriøst forhold. Mange mener at det er umulig å gifte seg til en og binde seg 100% uten å vite om en passer å bo sammen. Dessuten flytter mange sammen av andre grunner, praktiske eller økonomiske. Ofte kan det være billigere å bo sammen, og praktisk sett kan det virke ufornuftig å bo hver for seg. F.eks om en kommer sammen til en ukjent by.

Hva som er det beste for forholdet, det er opp til hver enkelt mener nå jeg. Det at flere er samboere nå enn tidligere, er vel samfunnet som har endret seg. Dersom mine foreldre hadde vært samboere for over 30 år siden så hadde nok det blitt sett på med litt skjeve øyne vil jeg tro.

Det var vel det at det ikke var vanlig. Før "skulle" en være gift når en skulle dele hjem og få familie. Nå flytter folk mer på seg, skal realisere seg selv, og ønsker kanksje en retrett mulighet.

Jeg og min samboer vi flytta sammen veldig tidlig. Selv om det har fungert bra for oss, så er det ikke det at jeg anbefaler alle til å hoppe rett inn i samboerskapet. Jeg ville nok aldri ha giftet meg uten å vært samboer en stund. For meg er vel det å gifte meg ikke "så viktig".

Dvs, vil nok gjerne gjøre det en dag. Men foreløpig har det ingen hast. Vår hverdag ville ikke bli noe annerledes allikavel.

Synest at den løsningen du og din kjæreste har valgt er "fornuftige". Så lenge dere har det flott så er det ingen grunn til å gjøre forandring på det.

[Gjest Stjerne]

Enig med deg Liberta.

Jeg har nå vært samboer i snart 4 år, vi har vært sammen i fem av disse årene. Grunnen til at vi ikke flyttet sammen det første året var at vi gikk på skole i hver vår by. Jeg kan ikke se at vårt forhold ville blitt noe bedre eller dårligere om vi hadde giftet oss. Vi kommer nok til å gjøre det en gang, men ikke på en stund tror jeg. Vi elsker hverandre det er det som er viktig, og for meg er et giftemål kun snak om et papir ikke noe mer. Jeg tror dessuten det er viktig å finne ut om man passer til å bo sammen før man gifter seg. Selv om min samboer og jeg var sammen et år før vi flyttet sammen har vi lært myyyye om hverandres svake og sterke sider, som vi ikke viste før vi flyttet sammen.

[Gjest stjerne]

Det var vist ikke liberta jeg var enig med men nr to....

[wondergirl]

Jeg synes også det er lurt å prøve seg som samboer før man kaster seg ut i ekteskapet. Det er en viss forskjell på å bo sammen 24 timer i døgnet og å mmøtes noen timer i uka, for så å trekkeseg tilbake til sin egen lille hule. Jeg krangler nok mer med sambo nå som vi bor sammen, men samtidig får man frigjort masse tid som man før brukte på å "være sammen". Og det er koselig å spise frokost sammen, våkne opp sammen, bli servert te på senga når man er syk...

Men det å gifte seg...? Det er veldig skummelt å love hverandre at man skal være sammen for evig og alltid...

[Tusenfryd]

Jeg har vært samboer før - ja, et par ganger. Begge gangene flyttet vi sammen fordi det var praktisk og vi var forelsket og vi ville se hvordan det gikk. Og nei, det gikk ikke. Det er ikke noe jeg er spesielt stolt av, men vi har alle vært unge...

Da jeg møtte min nåværende mann, sa jeg helt klart fra at jeg var ferdig med å "flytte sammen for å se hvordan det går" - vi hadde truffet den rette begge to, og hadde jo sammenligningsgrunnlag da... og skulle gifte oss. Og vi bodde sammen et års tid før det ble bryllup da, så litt peiling hadde vi jo. Og vi er voksne og visste hva vi gikk til og hadde som sagt erfaring, det har mye å si.

Ellers synes jeg at det er for mye til-og-fra-flytting. Jeg synes at mennesker flytter sammen for fort og tar for lett på det. Det ligger ikke noe religiøst eller moralsk bak dette altså, men jeg kjenner mennesker som bor sammen uten å ha truffet familiene til hverandre :o For meg er dette en helt fremmed verden. For meg er å flytte sammen å bli en liten familie, og det inkluderer selvsagt den familien man har fra før. Det inkluderer venner og hverandres liv. Siden dette ikke er en selvfølge for mange lenger, vil jo naturlig nok tryggheten og familieverdiene ikke lenger være de samme. Og det synes jeg faktisk er trist.

[Fakse]

 Vi elsker hverandre det er det som er viktig, og for meg er et giftemål kun snak om et papir ikke noe mer.

Skjønner at du kan si dette når du aldri har prøvd annet en å være samboer. Men jeg kan love deg at et giftemål kan være MYE mere enn bare papirer! Det er den varme følelsen når jeg snakker til fremmede om "mannen min". Det er smilet som kommer hver gang jeg tenker på bryllupet vårt eller en spesiell hendelse den dagen. Det er tryggheten jeg føler over at vi skal være sammen bestandig. Det er gleden som sprer seg i meg når jeg ser på bryllupsbildet av oss ved kontorplassen min.

Vi har snart vært sammen i fem år. Vi har vært gift i snart et halvt år, og samboere i snart fire år. I praksis bodde vi vel sammen (i to leiligheter) fra dag en.. Det var fint å være samboer, men det er enda finere å være gift. Og den viktigeste forskjellen er den du ikke kan sette fingeren på... Papirer blir uviktige i denne sammenhengen. Aner ikke engang hvor vi har gjort av vielsesattesten.

[aline]

Jeg vet ikke om jeg kommer til å gifte meg, kanskje - kanskje ikke, men det betyr jo ikke at jeg ønsker å leve alene resten av livet, eller som kjærester i hver sin bolig når vi blir 60-70 år.

Jeg tror heller ikke jeg hadde turt å gifte meg med en som jeg ikke visste hvordan fungerte i hverdagen, på godt og vondt! Har vært samboer med den eneste mannen jeg i hele mitt liv virkelig har elsket, dypt inni hjertet mitt! Men takk og lov at jeg flyttet sammen med ham, og fikk ett innblikk i hvordan vi fungerte (eller IKKE fungerte!!) sammen når vi fikk alle de forpliktelser og felles utfordringer som følger med samboerskap og ant også ekteskap! ellers hadde vi kanskje fremdeles vært kjærester, og traumene fra vårt felles liv ville ligget der fremme å ventet på meg!

Det ER sider ved både den andre, og ved en selv, som man ikke nødvendigvis får med seg uten å erfare disse sidene. Og det er sider som kanskje ikke synes når man ikke har hverdagen sammen, eller som kanskje ikke virker så store så lenge man bare har det når man velger å være sammen med partneren.

Skal jeg gifte meg, så skal det ihvertfall være med en jeg har en viss kunnskap om hvordan fungerer på de hverdagslige tingene! Noe annet hadde jeg ikke turt lure meg ut i.

[Kosepia]

Jeg ville aldri aldri aldri giftet meg uten å ha bodd sammen med mannen først!

Nå flyttet jeg inn til min ex litt for tidlig, og jeg var litt for ung.. osvosv.. Så det skar seg.. Men nå tror jeg ikke vi var "meant to be".

Denne måneden har jeg bodd i 2 år sammen med min forlovede!

Og vi har vært sammen i 2,5 år. Mange vil si at det var da aaalt for tidlig å flytte sammen, men vi valgte å heller gjøre det, enn å blakke oss på flybilletter, slik vi gjorde det halvåret vi bodde på hver vår kant av landet.

Vi vet at vi vil tilbringe livet sammen. Vi har begge en del forhold bak oss, og vet at dette vil vare. Derfor satser vi!

Jeg tror at om vi skulle giftet oss før vi flyttet sammen, så hadde det kanskje blitt mer "kunstig". Man kjenner ikke en person helt og holdent før man har bodd sammen en stund. Kanskje han hadde hatt noen uvaner jeg ikke hadde taklet? (Joda, nå vet jeg jo at han ikke har det.. )

Dessverre har vi måttet utsette bryllupet litt, pga vi har kjøpt oss leilighet sammen. DET var dyrt det. Så for vår del så er det samboere før giftemål!

Men innimellom føler vi oss som et gammelt ektepar!

Jeg må bare legge til at jeg ikke ser på at et forhold først blir KJEMPESERIØST når man flytter sammen. Det blir seriøst når den verste forelskelsen går over, og man oppdager at hei... jeg ELSKER denne personen. Og når man begynner å tenke på at det hadde vært bra å bo sammen med denne personen og den andre mener det samme ja.. da er det allerede ganske så seriøst.

[Gjest Duchess]

Jeg ville aldri ha gifta meg uten å ha vært samboer ei stund først.

Det er først når du bor sammen med personen at du vet om dere fungerer sammen.

Det er faktisk ganske tøft å "bo oppå" en annen person, og noe helt annerledes enn å bare være kjærester og bare sammen når man vil, orker og har lyst.

Jeg syns derfor det er galskap å gifte seg før man har bodd sammen først - fordi du har ingen anelse om hvordan dere fungerer sammen i hverdagen.

Det er også derfor jeg ikke har skrupler med å bli samboer ganske kjapt, fordi jeg ser ingen grunn til å "sløse bort tida mi" på å være kjærester i evigheter og bo hver for seg, så bli samboer etter en 3-4 år, også går alt til helvete fordi man ikke klarer å takle den påkjenningen det er å bo sammen, å måtte dele alt med en annen og ta hensyn til et annet menneske absolutt hele tida.

[Gjest Liberta]

Tror samtlige her er uenige med meg her...men hvis dere går inn og sjekker statistikken, så viser det at man blir ikke lykkeligere gift dersom man har "prøvd" alt ut først og er "sikker". Det har seg nemlig slik at flesteparten av norges skilsmisser har utgangspunkt i samboerskap. Og at de som går fra forlovelse til giftermål uten å gå innom samboerskap, har større sannsynlighet for å holde livet ut.

Denne statistikken har selvfølgelig mange sider, men jeg tror at det har mye med væremåte og hvilken mantalitet en har for forholdet. Noen som flytter sammen som samboere kan kanskje være mer åpne for at det en dag kan være slutt, og har vanskelig for å omstille seg når en blir gift, og kjempe i de vanskelige dagene som kommer. Mens en som bor sammen første gang når man er gift, vil være innstilt fra dag en at det skal blir dem for alltid.

Jeg er fortsatt ikke overbevist, men jeg har fått noe å tenke på. Takk for alle svar!

[Gjest Lea]

Tror at det er VELDIG få som gifter seg uten å ha bodd sammen først.

Jeg kjenner ingen som ikke har vært samboere før de har giftet seg.

Derimot kjenner jeg en drøss med folk som aldri har giftet seg, men har levd sammen i mange mange år.

Det jeg har hørt er at mange gifter seg fort i kristne miljøer, fordi de ikke skal ha sex før ekteskapet . I disse miljøene er det kanskje "synd" å bryte ut av ekteskapet også? Derfor drar kanskje disse statistikken opp.

En annen ting er hvor mange som lever i lykkelige ekteskap.. man trenger jo ikke å skille seg selv om ting ikke her bra heller.

[Gjest Zalomine]

Jeg kjenner noen som gifta seg uten å ha bodd sammen. Av religiøse grunner, ja. Jeg ville ikke gjort det sånn.

Jeg har også ei venninne som seriøst lurte på hvordan vi skulle gjøre det når jeg og sambo flyttet sammen på en to-roms hybel. Skulle vi ha hvert vårt rom da....?

Nei, min samboer bodde i praksis sammen med meg fra første dag, så da vi etter et halvt år flytta sammen, så var det ikke noen store overraskelser vi fikk. Vi har nå snart bodd sammen i et år (flytta til større leilighet underveis) og jeg trives med det sånn.

Ja, jeg skal gifte meg med denne gutten etterhvert. Skal ha baby sammen. Hund også. Rekkefølga blir antakelig akkurat motsatt av slik jeg nenvte dem. Jeg har ikke hastverk med å gifte meg. Jeg vil dele livet med ham, men det gjør jeg allerede.

Mine foreldre bodde sammen i 11 dager før de gifta seg (mormor mente det var galskap å betale husleie og ikke bo der, så hun sendte med dem et par kniver, glass, fat og panner, vips, flytt) og etter 27 år er de fortsatt like lykkelige sammen. sambos foreldre gifta seg da han var en 10-12 år. Da ringte rakkerungen til sin mormor, småsnakka med henne en stund før han sa "jeg ringte egentlig for å fortelle at mamma og pappa ikke er samboere mer..." stillhet..... "de gifta seg i dag....." Kommer til å velge en mellomting mellom disse to vi, tipper jeg.

Enn så lenge ser jeg ingen problemer i å bo sammen, siden vi likevel vil være sammen. Gifte oss, det gjør vi senere. Dette er en fin tid det også!

[Gjest Anonymous]

Jeg og min kjære flytter sammen på 3-månedersdagen vår, vi. Jeg er helt sikker på at mange rundt oss steiler på akkurat det, men det er det vi vil. Både jeg og han har ødelagte forhold bak oss, og vet hva vi vil. Jeg bodde sammen med en i 2,5 år, og det var vel ikke selve samboerskapet som gjorde at vi brøt opp. Akkurat det funket bra. Min kjære var sammen med ei i 2 år før de flyttet sammen. Et år etterpå slo de opp, fordi de da fant ut hvor lite de passet sammen. Han sier i dag at akkurat det samboerskapet angrer han på, for det var bare bortkastet tid. Hadde de flyttet sammen tidligere, så hadde de funnet ut av hverandre fortere.

Så hva skal man si? Det er jo ikke noe fasitsvar på noe. Jeg kjenner ei som traff en kar hun ble forelsket i, rett før han dro på en 3-måneder lang sydentur. Da han kom hjem, fridde han, og flyttet rett inn. Dette var på høsten og på sommeren året etterpå giftet de seg. Den dag i dag så ser man lett på dem at de virkelig er skapt for hverandre. Hvorfor vente, sier de bare Kjenner man på seg at man har truffet den rette, ja - hvorfor vente??

Jeg er enig der jeg. Det var jeg ikke før. Man skulle kjenne hverandre KJEMPEGODT før man flyttet sammen. Det sa ex'en til min kjære også. Og se hva som skjedde... Vi tar sats nå og gjør det av flere grunner. Først og fremst fordi vi vil. Vi vil være sammen, og ser en framtid i hverandre. Jeg traff han første gangen for et år siden (les lenger opp på Utroskap), og har brukt et år på finne ut at han er den jeg vil dele resten av livet mitt med. Det ligger en kjempe-connection mellom oss. En slags spenning. Det har det alltid gjort. For det andre så har vi valget mellom dette, og å bo i hver vår landsdel. Men avstandsforhold funker dårlig i våre øyne, så jeg tok det valget å bli med på flyttelasset nå når han skal sørover for å studere. Går det ikke mellom oss, så går det ikke. Da vet man det. Verre er det ikke. Ikke det at jeg tar lett på det å flytte sammen, men det er jo bare sånn det er. Man kan ikke legge seg ned å dø og la verden gå under selv om man oppdager at noe ikke funker i livet. Men det som kommer til å skje nå i mitt liv, det vet jeg vil funke. Det er bare noe jeg kjenner på meg selv, etter egne erfaringer tidligere, og på hvordan jeg kjenner meg selv og mine egne følelser ovenfor min kjære.

[Gjest gjesta]

Vi giftet oss etter å ha vært samboere i maaaange år. For meg er det egentlig ingen forskjell, vi giftet oss først og fremst av praktiske hensyn. Javisst er vi glade i hverandre og ønsker å tilbringe resten av livet sammen, men samboerskapet vårt forpliktet like mye som ekteskapet.

Et brudd som samboere med felles barn, felles hus, felles hytte, felles bil, felles alt egentlig er like komplisert som et brudd som ektepar. Også følelsesmessig.

Dette gjelder for meg - andre har et helt annen syn på ekteskap, og syntes at det overgår samboerskap på alle måter.

Mannen i MITT liv er den samme - både før og etter vi ble gift.

[Veslejenta]

Tror samtlige her er uenige med meg her...men hvis dere går inn og sjekker statistikken, så viser det at man blir ikke lykkeligere gift dersom man har "prøvd" alt ut først og er "sikker". Det har seg nemlig slik at flesteparten av norges skilsmisser har utgangspunkt i samboerskap. Og at de som går fra forlovelse til giftermål uten å gå innom samboerskap, har større sannsynlighet for å holde livet ut.

Jeg ville gjerne sett den statistikken. For hvor mange er det egentlig som gifter seg uten å være samboere. Dermed så vil selvfølgelig flesteparten som skiller seg ha vært samboere først.

Jeg kunne ikke tenke meg å gifte meg uten å ha vært samboer med personen først. Jeg vil vite at jeg passer sammen med personen før jeg går til det mer (for meg) alvorlige steget det er å gifte seg.

[Gjest Anonymous]

Jeg var borti den statistikken, jeg og, men husker ikke riktig når og hvor det var... Men det stod om den i mediaen.

[Fakse]

Vil tippe at årsaken til den statistikken dere snakker om, er HVEM det er som gifter seg uten å ha vært samboere først. De som ikke bor sammen før de er gift gjør det ofte (ikke alltid) av religiøse årsaker. Da er det ofte sterke religiøse føringer på at man skal bli i et ekteskap selv om det er problematisk. De går ikke fra hverdanre fordi sex'en ikke funker, for å sid et sånn.. Dermed tror jeg ikke "mitt og ditt" forhold ville holde legre selv om vi hadde latt være å bo sammen med mannen før vi gifta oss med han.

[Gjest Mzfire]

Må si jeg er enig med Tusenfryd. At jeg også får inntrykk av at folk flytter for fort sammen. MEN jeg er også litt enig med Duchess at det er dumt å kaste bort tiden, etter 3-4 år og så bli samboere. Selv har jeg vært sammen med min kjære i snart 4 år og vi ble ikke samboere før i forrige måned. Riktignok har vi jo bodd sammen hjemme hos foreldrene hans hvertfall ett år nå. Så det var ingen overraskelser for meg å bo sammen nå da vi endelig fant noe for oss selv. Men jeg skulle ønske vi hadde flyttet sammen tidligere.