Vi vil ikke bo på samme sted...

[Gjest loren]

Har nå vært samboere i litt over et år, jeg flytta ned hit på impuls da jeg møtte han for 1 1/2 år siden. (Var akkurat nyutdanna og på jobbleting uansett og fikk et fint tibud her nede, så det var ikke BARE for å bo i nærheten av han aså, selv om det hjelp på)

Vi bor på østlandet nå, kjærsten min går skole, og har igjen 2 år nå..

Vi har det bra sammen, bedre enn jeg har hatt det noen gang, jeg og han og pusen vår. Bare for å få det sagt med en gang; jeg kan ikke tenke meg å ikke være sammen med han, så det er ikke noe galt oss i mellom.

Men (selvfølgelig er det et men);

Vi snakket en del i dag, og han sa at han aldri kunne tenke seg å flytte opp dit jeg er fra, noe jeg egentlig alltid har sett for meg.. Å oppdra barn der jeg er fra... (Til info er jeg fra et sted en times nord for Trondheim..)

Vet ikke helt hva jeg skal si akkurat nå.. klarer ikke å se for meg å bo her nede "for alltid". Savner familien min, spesielt søstrene mine m/barn, så utrolig etter bare et år her nede...

Noen som har vært i samme situasjon? Hva endte det i så fall med?

[Gjest Ulva35]

Ja det har jeg vært. Vel ikke akkurat i samme situasjon. For min kjærlighet til han overskygger faktisk lengselen etter venner og familie.

Men nå er de flinke til å besøke meg, og vi dem. De er bare en liten time unna med fly.

Jeg kunne aldri tenke meg å flytte tilbake til Østlandet. Ikke uten han iallefall. Men sammen med han kunne jeg bo i en igelo på Grønland

Lykke til

[Arkana]

Samboeren min er fra Rogaland og jeg er fra Nordland. Vi bor nå i Oslo og det passer oss utmerket og er en fin kompromiss. Jeg kunne aldri tenke meg å flytte til hans hjemby, og selv om han ikke er helt fremmed for tanken så er min hjemby også utelukket. Jeg savner familien min, men jeg har virkelig ikke lyst til å bo helt oppi hans familie heller. Og jeg er ikke lysten på å miste nettverket mitt i Oslo og finne nye venner. I tillegg er Oslo en enkel by å reise til fra hvor som helst i landet og Mamma besøker oss rett som det er, noe som ville være vanskeligere om vi skulle flyttet. Jeg ville rett og slett tapt alt om vi flyttet til hans hjemby, og det er uaktuelt. Jeg synes du skal ha forståelse for at samboeren min nok tenker mye av det samme (og synes kanskje at hjembyen din ligger litt vel "øde" til?). Det beste rådet mitt er rett og slett å snakke sammen og jeg synes ingen skal tvinges til å flytte til den andres hjemby, men kanskje kan dere finne en kompromiss? Og jeg synes et viktig spørsmål i en slik sak er: Hvem har mest å tape på å flytte?

[Gjest Gjest]

Burde man ikke snakke om slik før man fltter sammen på impuls?

[Nemmera]

Midt i mellom der begge har sin familie må da være et fint kompromiss. Det er nok det vi kommer til å ende opp med etterhvert. Akkurat nå vil jeg bo her vi bor en stund til, men vi kommer nok til å flytte på oss etter hvert, og da blir det faktisk nærmere hans enn min familie (men nå skal det sies at jeg har slekten min der hans familie er da...). Men, er dette personen du vil dele livet med så vil dere nok finne et fint kompromiss etter hvert. Dessuten kan mye forandre seg i løpet av noen år

[Buster]

Kjempeproblem eller bagatell, kommer nok veldig an på om man er flink til å gjøre veien lang eller kort. Har selv flyttet over fjellet en gang pga kjærlighet, og jeg mistet nok endel av mine venner, men de var ikke verdt å ha. Familien var flinke til å komme til meg, og jeg til dem.

Lykke til

[Gjest Gjest_thea_*]

Har samme problem selv: Vi begge ferdig med utdannelse og det er på tide å kjøpe seg leilighet og etablere seg..

Jeg har ikke noe imot å bo i Oslo for en liten stund, men etterhvert ser jeg for meg at jeg vil flytte nærmere mitt hjemsted som er et godt stykke unna Oslo. Kan virkelig ikke se for meg å bo langt fra familie den dagen jeg får barn, og være "altfor nærme" hans familie. Problemet er selvfølgelig at han ikke vil flytte fra Oslo, der er livet hans..

Ser for meg at dette kan bli et stort problem en gang i fremtiden...men forhåpentligvis skjønner han at jeg har ofret meg noen år, så kanskje det er hans tur

[Gjest Gjest]

Kjenner problemstillinga... Jeg har selv flyttet til et sted (rett utenfor Trondheim, så ikke så usentralt eller annerledes enn der jeg vokste opp) jeg ikke hadde tenkt å bo - eller har noen som helst tilknytning, fordi det passet sånn med kjæresten. ikke at han ikke ville vært villig til å flytte noe sted med meg, men han var ferdigutdannet og fikk jobb først.

Etter et vanskelig førsteår (med depresjoner og mye krangling..) har jeg faktisk begynt å trives veldig godt her. Vi bor fint, og jeg "gjør karriere" som selvstendig næringsdrivende. Men jeg ser ikke for meg at vi/jeg blir boende her for alltid! Selv om jeg godt kan bo sånn noen år til, merker jeg at jeg savner impulsene fra Østlandet, for ikke å snakke om venner og familie som jeg ser to-tre ganger i året. Særlig om vi skal etablere oss permanent med eget hus og/eller barn, tror jeg vi kommer til å vurdere om igjen hvor vi vil bo. Hva vi kommer fram til da er imidlertid ikke godt å si, kanskje vi blir her tross alt:-)

Det er flere problemstillinger knytta til å flytte til den enes oppvekststed, ikke bare om det er i byen eller på landet. Jeg syntes det var veldig vanskelig å ikke kjenne noen andre enn samboern - og å se på at HAN hadde besøk av venner og ikke savnet noen ting. Etter to år har jeg fortsatt ikke blitt godt kjent med nye folk her (det skjer ingenting, jeg jobber aleine og jeg er ikke spesielt sosial), men et par venninner har flyttet til Trondheim. Dessuten har jeg jo blitt kjent med vennene og familien til samboeren, men selv om dette er kjempebra folk blir vi jo ikke helt "close". De er liksom hans folk..

Jeg tror nok det er mer ideelt å flytte til et sted der begge stiller mer likt, dvs et miljø hvor begge har fortsetninger for å trives (jobb, miljø, venner eller ikke venner, kulturtilbud o.l), men ikke nødvendigvis har vokst opp. Om vi flytter kommer vi nok til å velge en annen del av landet, men ikke fødebyen min. Dette er ting DU kanskje kan tenke over angående å flytte "hjem" (En time nordover? Levanger? Eller kortere?).

På den annen side er det jo ikke noe morsomt om samboern din er entydig negativ til å flytte til Trøndelag uten å ha "prøvd det". Se på meg - jeg hadde som utgangspunkt at jeg ikke ville bli boende i det hele tatt, men etter en overgang føler jeg meg faktisk mer hjemme her vi bor nå, enn bydelen jeg vokste opp i. Av alle steder jeg har bodd er dette høyt oppe på lista, og det hadde jeg IKKE trodd eller sagt for to år siden.

[:-) anna]

Jeg flytta til Oslo fra Sunnmøre for ti år siden. Samboeren min har en sønn som da var åtte år, og det var aldri aktuelt å flytte fra han. Hadde det ikke vært for det hadde nok mannen min blitt med meg oppover etterhvert. Nå tviler jeg på at det blir, selv om jeg nok kunne ønske meg det.

Fordelen med østlandet er at alle har neon av "sine" folk her. Men jeg savner innmari å bo nærmere familien.

[Gjest nemorosa]

Jeg har faktisk nesten det motsatte problemet . Jeg bor på sunnmøre. Kjæresten min flyttet hit for noen år siden pga jobb, og har lyst å bli boende her. Jeg derimot, som er født og oppvokst her, har lyst å flytte nærmere dit foreldrene hans bor..i sunnhordland. Er så koselig der, og jeg kunne tenke meg å fortsette på utdannelsen min der. Men vi får se hva som skjer...eventuelt kan vi flytte til et sted midt imellom, slik at ingen av oss blir "fornøyde"

[Gjest Gjest_randi_*]

Hadde samme problem mange ganger når jeg traff menn og var sammen med dem. De sa først for en pen dialekt og for et fint sted du kommer fra... og det var jo litt av et kompliment... senere sa de at de kunne aldri tenke seg å flytte til det stedet.. og istedenfor å tenke at det er sikkert vanskelig... for dem så tok jeg det personlig at de "ikke likte meg lenger"...

kan du ikke ta tiden til hjelp da hvis du har planer om å stifte familie så er det mye absolutt mye som forandrer seg når det kommer barn inn i bildet, mht. bosted omgivelser nettverk osv..

[Frøken Freken]

Burde man ikke snakke om slik før man fltter sammen på impuls?

←

Hvis man gjør no såpass seriøst som å flytte sammen på impuls er det nok mange ting man kanskje burde snakka om, men som man "tar som det kommer".

Jeg og samboeren min er fra forskjellige kanter av landet og er nødt til å inngå kompromiss for at begge skal trives. Vi bor riktignok nærmere min familie enn hans, men verken han eller jeg kunne tenke oss å bo der han kommer fra. Jeg på den andre siden, kunne godt tenkt meg å bo enda nærmere "hjemme". Ikke så mye pga familien min, vi har god kontakt uansett, og den er allerede spredd over store deler av landet, men pga vennene mine. Jeg og samboeren min er begge studenter, og det nettverket vi har på det stedet vi bor nå vil trolig bli borte etter at studiene er ferdig. Derfor kunne jeg tenkt meg å bo nærmere hjemme, der mine barne- og ungdomsvenner bor med sine kjærester, samt at flere av samboerens venner også bor der.

Jeg skjønner at mange savner venner og familie når man i bunn og grunn kunne tenkt seg å bo nærmere dem. Likevel, så er det mye lettere å holde kontakt i dag enn det noen gang har vært. Man får billige fly- og togbilletter til nesten hvor det skal være, og med telefon, internett osv, så har man mange muligheter. Smør deg med tålmodighet og se hvor forholdet går. Dersom du virkelig mistrives fordi du ikke er i nærheten av familie og venner er det mulig han forandrer sitt syn på det, og er villig til å flytte nærmere for din skyld.

Endret 23. august 2006 av Frøken Freken