Venninder

[Gjest Gjest]

Jeg har slitt med en del familieproblemer det siste året. Dette er ting jeg ikke har maktet å snakke med mine venner om. Jeg har fortalt dem at jeg sliter mye, men at jeg ønsker å ha det kjekt når jeg for en gangs skyld klarer komme meg ut å treffe med, og ikke snakke om problemene mine. Jeg har bedt dem ikke spørre om hvordan jeg har det, fordi jeg ikke ønsker bli påminnet om hvor vondt jeg egentlig har det.

Det jeg lurer på er hvordan venner skal reagere på dette. Jeg har en venninde som ble veldig såret for at jeg ikke ville fortelle henne om hvorfor jeg hadde det som jeg hadde det. Jeg mener at jeg ikke har ansvar for å inkludere henne i mine problemer og min håndtering for at hun ikke skulle føle seg utestengt. Jeg fortalte ingen om hvordan jeg hadde det, det var ikke bare henne jeg stengte ute. Jeg mener hun burde godta og gi meg den tiden jeg trengte, til å fortelle når jeg var klar for det.

Hun sier at hun ville trukket seg mer tilbake til jeg til slutt fortalte, fordi hun ikke maktet være utestengt. mer Jeg forstår at hun må føle seg såret for at jeg ikke ville fortelle om hvordan jeg hadde det, men så lenge jeg ikke var konfortabel med dette og trengte helt andre ting enn noen å snakke med hvorfor skulle ikke mine venner kunne stille ubetinget opp for dette?

Jeg ser at det er to sider av saken her, og forstår godt hvorfor hun følte seg utestengt, men er jeg pliktig til å åpne meg opp for venner når jeg har det vondt fordi de har behov for det så lenge jeg ikke har det behovet?

[Gjest Cosmic Girl]

Hmm. Den var vanskelig.

Som venninne kan jeg forstå at hun føler seg utestengt, men samtidig er den viktigste "jobben / ansvar" for venninner å være der og stille opp uansett.

Jeg synes ikke du bør ha dårlig samvittighet for at du stengte henne ute, men jeg synes hun bør vise forståelse for at du ikke ønsker å prate om det.

Jeg var i litt samme situasjon for noen år tilbake, da en i min nærmeste familie ble syk. Jeg ville ikke prate med venner og venninner om det, fordi jeg følte jeg gjentok meg selv, og alle stilte samme spørsmål, etc. Jeg vendte meg heller til min familie, som kjente situasjonen, men trengte venninner å gjøre andre ting med. Det føltes befriende å være sammen med venninner, og slippe å tenke på sykdom og død.

Kanskje du kan prate med venninnen din, og forklare nærmere hvorfor du ikke vil åpne deg. Det gjorde jeg med mine, og det viste de full forståelse for.

I ettertid har jeg imidlertid pratet med dem og fortalt hvordan jeg hadde det, og selv nå forstår de at jeg trengte en "frisone" sammen med dem..

Ønsker deg lykke til! Og ikke føl deg presset til å prate med noen om noe du helst ikke vil

[Gjest Gjest]

Jeg forstår dere begge. Jeg føler meg også "utestengt" når jeg vet en venn sliter, men ikke forteller. Samtidig så vet jeg at jeg selv er en person som ikke forteller.

Jeg hadde det slik selv her i vinter. Jeg har normalt et åpent forhold til alle mine venner, men klarte ikke åpne meg for noen. Jeg slet med tanker jeg ikke klarte å fortelle til de som sto meg nærmest. Min fortrolige ble faktisk er mer eller mindre ukjent som jeg traff på nettet, men som nå er blitt en kjempegod venn.

Jeg skrev også mye i de månedene jeg slet kraftigst. Til mine nærmeste venner har jeg gitt et sammendrag av dette, det var lettere for meg.

Jeg vet fra tidligere at jeg ikke klarer åpne meg for venner når det står på verst, og har derfor vært åpen om dette. Jeg ga mine venner beskjed om at nå har det skjedd noe (sa hva som hadde skjedd) og sa at jeg kom sterkere tilbake når jeg var klar. De vennene jeg traff i den perioden hadde også fått beskjed om at jeg ikke ville snakke om det.