Studere psykologi i voksen alder?

[Gjest Gjest_Frua_*]

Jeg føler sterkt at jobben jeg er i ikke er riktig for meg lenger. Jeg trives ikke med prosjektledelse, synes det rett og slett er kjedelig med mye fokus på oppfølging og kontroll. Jeg holder nå på med å finne ut hvilken retning jeg skal endre kurs til.

Jeg trenger noe som er litt intelektuelt stimulerende, og har alltid vært fasinert av psykologi og indre prosesser. Jeg ser veldig godt for meg at jeg kunne trives som psykolog og nettopp få brukt en del av de sidene ved meg som jeg føler ligger i dvale idag.

Men så er det jo det store spørsmålet om jeg skal gå igang med en ny og så lang utdannelse nå? Jeg er gift og har to barn som jeg også må ta hensyn til. Vi har heldigvis lave bokostnader sånn som vi bor nå. Men klart, 6 år uten inntekt er en tøff beslutning å ta, og jeg har ikke diskutert det med mannen min. Han må jo isåfall gå med på det som tross alt må forsørge oss.

Er dette en dum ide? Er det andre kortere utdannelser jeg kan ta som kanskje også kan gi meg det faglige utbyttet jeg trenger?

Er det sannsynlig å ta psykologistudiet på kortere enn normert tid? Jeg har jo allerede studert og jobbet endel år, og kan tilegne meg mye på kort tid. I tillegg antar jeg jo at et studie som jeg synes er morsomt vil være lystbetont å lære også.

Noen tips?

[Gjest Gjest_Frua_*]

Jeg føler sterkt at jobben jeg er i ikke er riktig for meg lenger. Jeg trives ikke med prosjektledelse, synes det rett og slett er kjedelig med mye fokus på oppfølging og kontroll. Jeg holder nå på med å finne ut hvilken retning jeg skal endre kurs til.

Jeg trenger noe som er litt intelektuelt stimulerende, og har alltid vært fasinert av psykologi og indre prosesser. Jeg ser veldig godt for meg at jeg kunne trives som psykolog og nettopp få brukt en del av de sidene ved meg som jeg føler ligger i dvale idag.

Men så er det jo det store spørsmålet om jeg skal gå igang med en ny og så lang utdannelse nå? Jeg er gift og har to barn som jeg også må ta hensyn til. Vi har heldigvis lave bokostnader sånn som vi bor nå. Men klart, 6 år uten inntekt er en tøff beslutning å ta, og jeg har ikke diskutert det med mannen min. Han må jo isåfall gå med på det som tross alt må forsørge oss.

Er dette en dum ide? Er det andre kortere utdannelser jeg kan ta som kanskje også kan gi meg det faglige utbyttet jeg trenger?

Er det sannsynlig å ta psykologistudiet på kortere enn normert tid? Jeg har jo allerede studert og jobbet endel år, og kan tilegne meg mye på kort tid. I tillegg antar jeg jo at et studie som jeg synes er morsomt vil være lystbetont å lære også.

Noen tips?

[Gjest Gjest_Frua_*]

Sorry, dette var vel feil forum....

[Gjest beekeeper]

Jeg synes du absolutt skal gjøre hva du føler for hvis du virkelig er villig til det. Jeg beundrer folk som gjør sånne ting, jeg synes det er modig!

At det blir mindre inntekt er forsåvidt ikke noe problem, dere må bare belage dere på at dere ikke har like mye å rutte med. Dere finner nok fort ut av rutiner og ting dere kan spare på. Så fort man kommer inn i det og blir vant til det, vil nok ting gå litt av seg selv.

Husk at hvis du mistrives mer og mer med det du jobber med, kommer du nok fort til å bli deperimert av å gå på jobb (ikke minst å tenke på at du kanskje skal jobbe med dette leenge) så jeg sier go for it hvis du virkelig kjenner at din nåværende situasjon ikke fungerer.

Jeg regner med at mannen din og barna dine vil ha forståelse for at du vil jobbe med noe annet..

[Gjest beekeeper]

Tråden din blir bare flyttet av moderatorene den!

[Gjest Gjest_Frua_*]

Jeg synes du absolutt skal gjøre hva du føler for hvis du virkelig er villig til det. Jeg beundrer folk som gjør sånne ting, jeg synes det er modig!

At det blir mindre inntekt er forsåvidt ikke noe problem, dere må bare belage dere på at dere ikke har like mye å rutte med. Dere finner nok fort ut av rutiner og ting dere kan spare på. Så fort man kommer inn i det og blir vant til det, vil nok ting gå litt av seg selv.

Husk at hvis du mistrives mer og mer med det du jobber med, kommer du nok fort til å bli deperimert av å gå på jobb (ikke minst å tenke på at du kanskje skal jobbe med dette leenge) så jeg sier go for it hvis du virkelig kjenner at din nåværende situasjon ikke fungerer.

Jeg regner med at mannen din og barna dine vil ha forståelse for at du vil jobbe med noe annet..

←

Ja, det handler vel av og til om å tørre. Jeg må uansett gjøre noe nå, for jobbsituasjonen er i ferd med å gå på helsa løs. Legen min ønsker å sykemlelde meg for å si det sånn (jeg vil ikke). Og det går utover privatlivet det også. Det gjelder bare å ta et riktig (i den grad man vet det på forhånd) og ikke helt overilt valg, men det er jo mulig å starte med å ta ett års permisjon fra jobb og se hvor det bærer hen? Det er uansett for sent å melde seg opp til studiet på universitetet for inneværende studieår, men jeg kan jo ta det som privatist, lese på egen hånd etc.

[Gjest beekeeper]

Ja, det handler vel av og til om å tørre. Jeg må uansett gjøre noe nå, for jobbsituasjonen er i ferd med å gå på helsa løs. Legen min ønsker å sykemlelde meg for å si det sånn (jeg vil ikke). Og det går utover privatlivet det også. Det gjelder bare å ta et riktig (i den grad man vet det på forhånd) og ikke helt overilt valg, men det er jo mulig å starte med å ta ett års permisjon fra jobb og se hvor det bærer hen? Det er uansett for sent å melde seg opp til studiet på universitetet for inneværende studieår, men jeg kan jo ta det som privatist, lese på egen hånd etc.

←

Ja nettopp, da er det på tide å komme seg ut av det. Ellers blir du gående i en ond sirkel, der du etterhvert blir mer og mer deppa. Det er ikke verdt å ha det sånn fordi du ikke tør!!

Det kan være lurt å legge seg opp en plan nå ja, å se hva du skal gjøre.

Det du eventuelt kan gjøre nå er jo å bruke den sykemeldinga, ta deg fri en stund og finne ut hvordan du skal komme deg igang. Jeg tror det kunne ha vært en god ide å snakket med en rådgiver på en skole, da har du fått gode tips til hvordan du skal få til dette! De vet kanskje om alternativ og hvordan du skal starte..

[Gjest Gjest_Frua_*]

Ja nettopp, da er det på tide å komme seg ut av det. Ellers blir du gående i en ond sirkel, der du etterhvert blir mer og mer deppa. Det er ikke verdt å ha det sånn fordi du ikke tør!!

Det kan være lurt å legge seg opp en plan nå ja, å se hva du skal gjøre.

Det du eventuelt kan gjøre nå er jo å bruke den sykemeldinga, ta deg fri en stund og finne ut hvordan du skal komme deg igang. Jeg tror det kunne ha vært en god ide å snakket med en rådgiver på en skole, da har du fått gode tips til hvordan du skal få til dette! De vet kanskje om alternativ og hvordan du skal starte..

←

Det var igrunnen et veldig godt forslag! Takk! Det er som du sier, blir gående i en ganske negativ spiral. Føles helt feil siden jeg egentlig er et utrolig overskuddsmenneske med masse energi! Men jeg savner den riktige stimulansen i jobben min. Den krever mye, men gir meg ikke energi tilbake på en måte.

[Varja]

Jeg tror jeg ville gått fram på en litt annen måte. Det viktigste nå er kanskje å få litt miljøforandring og komme seg bort fra en vanskelig situasjon på jobben? Hva om du søkte om et år permisjon? Da kunne du starte med et grunnfag i psykologi og se om dette er noe du virkelig ønsker. Jeg tror nemlig det er slik da, at du må stå på venteliste for å komme videre. Da kan det være fint å ha noe å gjøre i mellomtiden.

Det aller første du gjør bør være å gå på universitetets hjemmesider og lese det som står av informasjon der. Ta også en tur opp på universitetet, sjekk ut boksamlingen, lesesalen og kantinen. Få tak i pensumliste, kjøp deg et par bøker og kom igang med å tenke i de baner.

Kjenner du noen som har studert psykologi eller liknende? Kanskje de kan anbefale en bok å starte med?

[Varja]

Kan jo også hende det er mulighet for å ta denne utdannelsen på deltid?

[Gjest beekeeper]

Jeg tror jeg ville gått fram på en litt annen måte. Det viktigste nå er kanskje å få litt miljøforandring og komme seg bort fra en vanskelig situasjon på jobben? Hva om du søkte om et år permisjon? Da kunne du starte med et grunnfag i psykologi og se om dette er noe du virkelig ønsker. Jeg tror nemlig det er slik da, at du må stå på venteliste for å komme videre. Da kan det være fint å ha noe å gjøre i mellomtiden.

Det aller første du gjør bør være å gå på universitetets hjemmesider og lese det som står av informasjon der. Ta også en tur opp på universitetet, sjekk ut boksamlingen, lesesalen og kantinen. Få tak i pensumliste, kjøp deg et par bøker og kom igang med å tenke i de baner.

Kjenner du noen som har studert psykologi eller liknende? Kanskje de kan anbefale en bok å starte med?

←

Det kan jo likevel lønne seg å snakke med en rådgiver?

Når jeg har vært i tvil, har samtaler med rådiver alltid hjulpet meg og fått klarhet i ting. Er det noen som vet hvordan det fungerer, er det de! De (iverfall de fleste) gir veldig gode tips og råd også, som man kan ta med seg videre...

[Gjest Gjest]

Hvis du har gode karakterer til å komme inn på studiet med, og føler at du er klar for å studere, synes jeg det høres veldig lurt ut å begynne. I og med at du kan prosjektledelse skulle det jo ikke være noen sak å følge opp og kontrollere at du følger progresjonen og kommer inn på profesjonsstudiet.

Norge trenger også flere psykologer ( i tillegg til sykepleiere og ingeniører!)

[Cata]

Har du lyst har du lov.... I allfall hvis mannen din -og kanskje ungene også-"godkjenner" prosjektet. Med en så lang utdannelse så må det jo nødvendigvis bli et teamarbeid innen familien.

[Solskinn]

Da kunne du starte med et grunnfag i psykologi og se om dette er noe du virkelig ønsker. Jeg tror nemlig det er slik da, at du må stå på venteliste for å komme videre. Da kan det være fint å ha noe å gjøre i mellomtiden.

←

Det er ikke lenger slik at man må stå på venteliste, det er bare karakterer som gjelder. Jeg er enig i at du kan forsøke å ta grunnfag og se hvordan du liker det, det er mange som skifter mening etter grunnfag fordi det ikke var som de tenkte seg faget kom til å være. Jeg ville absoludt tatt sjangsen å forsøkt på om dette kunne være noe.

Jeg vil regne med at du ikke klarer ta utdanningen på kortere enn 6 år, muligens vil det ta lenger tid om en ikke kommer inn allerede etter første året og må ta fag omigjen. Jeg er heller ikke sikker på om det er mulig å ta den på kortere tid sånn rent praktisk sett, er usikker på om man må følge sitt kull, og ikke få ta fag som er lenger ut i studiet. Det går ann å søke om å få ta noen fag tidligere, men jeg antar du ikke ville kunne få tatt nok til å bli ferdig tidlig, men dette vet jeg ikke sikkert.

Ta sjangsen og begynn på introduksjonsåret, og se om dette er noe du ønsker videre. På denne mtåten vil du få et innblikk både i faget, og i det å bli en student igjen.

[Gjest 9]

Er dette en dum ide? Er det andre kortere utdannelser jeg kan ta som kanskje også kan gi meg det faglige utbyttet jeg trenger?

Er det sannsynlig å ta psykologistudiet på kortere enn normert tid? Jeg har jo allerede studert og jobbet endel år, og kan tilegne meg mye på kort tid. I tillegg antar jeg jo at et studie som jeg synes er morsomt vil være lystbetont å lære også.

←

Hvorvidt psykologistudiet er noe for deg kan bare du svare på

Men jeg kan fortelle deg litt praktiske ting angående studiet.

Hvis du vil begynne på profesjonsstudiet i Oslo så har du litt uflaks. Høsten 2007 så blir opptakskravet videregående-karakterer. I en kortere periode vil de ta inn 50/50 med elever fra vgs og studenter fra årsenhet. Hvis du ikke har begynt på årsenhet (grunnfaget) allerede, så er du litt sent ute.. Men det finnes muligens smutthull, jeg er i grunnen ikke så inne i det nye opptakskravet.

Per idag er gjennomsnittsalderen på profesjonsstudiet rimelig høyt, da det er mange godt voksne som begynner på studiet. Dette vil vel forandre seg (sukk).

Det er mulig å ta studiet på kortere enn normert tid, men jeg tror ærlig talt ikke det er så lett. I første avdeling er det mulig å flere eksamener hvert semester, men man har relativt mange obligatoriske gruppeprosjekter som tar mye tid. I tillegg til eksamener (én eller to hvert semester), så har man også semesteroppgaver (15-20 s) hvert semester.

Før man kommer over til 2. avdeling (6. semester), så må alle eksamener og praksis fra 1. avdeling være overstått. På 2. avdeling er det så mye praksis at man neppe klarer å ta flere semestre samtidig.

Summa sumarium, hvis du begynner på studiet må du nesten beregne å bruke 6 år. Men studiet er jo veldig interessant og jeg tror du vil være forbli i det kullet du kommer i = hyggelige, faginteresserte mennesker

[Gjest Gjest]

Jeg går også på profesjonsstudiet, og det er flere i klassen min som er godt voksne. Både i mitt kull og i kullene over og under oss er det folk som er 40-45 år og som har jobbet mange år i andre yrker før de begynte på psykologi. Det er et veldig interessant fag, men det er vanskelig å komme inn på profesjon etter at man er ferdig med 1.året (det som het grunnfag før). Stor konkurranse om plassene. Man måtte ha A i snitt da jeg kom inn for noen år siden.

[Gjest gjest1]

Jeg har vært der du er nå. Ble sykmeldt, fikk hjelp av en coach, sa opp jobben, og har nå startet på ny utdanning på Universitetet. Og jeg har mann og barn, og er en voksen student.

Gjør det, det føles fantastisk. Det er snakk om prioriteringer når man ikke er avhengig av to inntekter. Vi klarer oss flott, prioriterer annerledes, og livet har blitt så mye bedre. Husk at livet er for kort til at man skal gå og mistrives i en jobb man ikke liker!

Endret 19. august 2006 av kira

[Gjest Gjest]

I kullet mitt er det også flere godt voksne, med barn og alltingen Hvis du har studert endel før kan du slippe unna noen eksamener om du har studert fag som ligner de en må igjennom i løpet av studiet. Og nei, en MÅ ikke ha bare Aer for å komme inn, men kravet er likevel ganske høyt. Lykke til :D

[Gjest me]

Hei trådstarter!

Gjør det du drømmer om!

Du sier du er godt voksen, hvor gammel er du om jeg tør spørre?

[Gjest Gjest_Frua_*]

Hei trådstarter!

Gjør det du drømmer om!

Du sier du er godt voksen, hvor gammel er du om jeg tør spørre?

←

Hei du!

Ja, jeg har iallefall nå søkt om ett års permisjon fra jobben. Så skal jeg nå forsøke å snu meg rundt for å se hvordan jeg kan utnytte dette året best mulig ift studier.

Jeg blir 32 nå, men gikk rett fra skole til jobb. Har aldri skiftet jobb eller rukket å tenke......