Det går an

[Gjest Gjest_Anne_*]

Vel, jeg tenkte jeg skulle fortelle dere litt om mitt samarbeid med far. Siden man etterlyste en tråd om samvær som fungerer. Fortell gjerne om egne ordninger, kanskje noen kan la seg inspirere.

Vi har tre barn, han har vanlig samvær, annen hver helg og en gang i uka, om sommeren deler vi likt mellom oss. Dvs 4 uker hver.

I fjor feiret min farmor 85 års dagen med å invitere hele familien på en ukes sydenferie, far var også invitert. Og vi hadde en kjempefin ferie.

Vi feirer alltid julaften sammen, enten med hans familie eller min. Jeg blir invitert til middag hos hans foreldre en av juledagene. Noenganger går jeg. Noen ganger ikke.

Eldste barnet har ekstra behov, vi går sammen til rådgivning ukentlig. Å ha en på "laget"ovenfor skole/hjelpeapparat er uvurderlig.

Vi prøver å hjelpe hverandre sågodtvi kan. Hvordan både jeg og han har det har jo ihøyeste grad noe med hvordan barna har det. Har jeg f eks ikke bil,kommer ikke barna seg til fritidsaktiviteter. Det gjelder å være litt rause med hverandre, prøve å sette seg i den andres situasjon.

Nå har vi vært skilt i 8 år, ingen av oss har hatt seriøse forhold i denne tiden. Mulig det hadde vært verre da. Men jeg ser for meg at vi skal kunne forsette noelunde i samme bane når dentid kommer.

Hadde aldri akseptert en kjæreste som ikke kan takle at vi feirer jul sammen feks. Ferier blir jo noe annet. Forholdet vårt er helt over og ingen av oss har følelser for den andre.

Vil også ta med at bruddet var veeeldig vanskelig for meg, selv om han ikke gjordenoe"galt" var jeg så ogsi handlingslammet i to år etterpå.

Vi er ofte uenige, og kan krangle ganske heftig (ikke foran barna) Men det er som med annen familie, vi tåler mer fra hverandre enn de fleste venner.

Tilslutt vil jeg si at jeg er utrolig takknemlig for at vi har det slik, spes når jeg leser her inne. Jeg vet at jeg har en støttespiller å regne med. Barna har både en mor og far tilstede i livet deres.

De fleste av venninnene mine som er alene med barn har noenlunde tilsvarende forhold til sine barns fedre. Også de som har nye samboere.

Men: det må to til

[Gjest 235]

Så bra at dere får det til! Dette bør jo være oppskriften langt fler bør følge

[Gjest Gjest]

Vil bare si at om hans fremtidige kjæreste ikke ønsker feks felles jul så respekterer jeg selvsagt det. Det er fra min eventuelle partner jeg ikke vil akseptere noe særlig innblanding til en ordning jeg synes er dårligere enn den vi har.

[Gjest Gjest]

Vil bare si at om hans fremtidige kjæreste ikke ønsker feks felles jul så respekterer jeg selvsagt det. Det er fra min eventuelle partner jeg ikke vil akseptere noe særlig innblanding til en ordning jeg synes er dårligere enn den vi har.

←

Jeg skal ikke kuppe tråden din, men jeg synes det er mye å forlange fra en ny kjæreste at han skal synes det er helt OK å feire julen sammen med din eks...

[Gjest 235]

Jeg skal ikke kuppe tråden din, men jeg synes det er mye å forlange fra en ny kjæreste at han skal synes det er helt OK å feire julen sammen med din eks...

←

fordi?

[Gjest Gjest_Anne_*]

Lurer også på hvorfor det er mye å forlange?

Hos oss er julen barnas, selvom det er kos for de voksne også. Når barna legger seg går far hjem,eller vi reiser hjem når kvelden er over, om vi har feiret hos hans familie.

Det jeg mener er at om en person ikke takler dette, så har han mest sannsynlig flere egenskaper som gjør at han ikke passer sammen med meg. Ergo ikke noe forhold.

Jeg kunne forstått det hvis jeg og barnas far hadde vært av og på, hatt sex eller lign i nær fortid,men det er jo 8 år siden vi i det hele tatt har rørt hverandre. Og skulle ny partner vært sjalu.....jaja så hadde jeg ikke ny partner likevel.

Ikke fordi den julen er livsviktig, men akkurat det der er litt prinsipp, rett og slett.

Det kan jo være andre årsakertil at det kan bli vanskelig, og det er greit nok. Men pga sjalusi, misforstått eiefølese, eller bare fordi det ikke er "normalt" holder ikke.

[Gjest Gjest]

Hva om din nye partner ønsker å feire julen sammen med sin familie la oss si annet hvert år, skal du allikevel feire jul med din eks? Eller skal din eks være med til dine nye svigerforeldre?

Det å tviholde på at far og mor feirer jul sammen, selv med nye partnere virker rart. Ting forandrer seg uten at en ny måte å gjøre det på nødvendigvis er verre enn den gamle måten. En ny partner skal ikke bare innordne seg dine regler. Det er viktig å kunne møte han litt på halvveien.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer også litt på dette med julen. Dersom jeg hadde fått ny samboer eller eksen min hadde fått ny samboer, hvem skulle man da ha feiret julen sammen med? Dersom min nye samboer hadde samme ordning med sin eks, når skulle man som nye samboere ha begynt å feire julen sammen?

Det hadde jo blitt et virvar av hvem feirer julen hvor dette året.

[Henna]

Det går som oftest an å få til ordninger som går alle til gode. Bare man er enige om at barna er viktigst. Selv samarbeider jeg godt med faren, og trenger jeg eller han å endre dager, hjelp til kjøring ol så stiller den andre opp. Tror det gjør det enklere at vi er venner og har en relasjon utenom det å ha et barn sammen. Så er jeg så heldig å ha en kjæreste som aksepterer at vi har endel kontakt også. Første tiden med ny kjæreste var allikevel en utfordring da eksen var forbannet og ikke ville ha noen kontakt med meg utenom overlevering og det vanskeliggjorde alt og barnet merket også dette. Men det gikk seg altså til igjen

Har full forståelse for juleordningen, det er jo tross alt barnas dag. Men ordningen bør vel kanskje endre seg får man barn med en ny mann, da er det vel selvsagt at man skal feire familien sammen og ikke dra med de nye barna til eks mens barnefar nr to sitter alene...

[Gjest Gjest]

Om vi feiret hjemme hos oss kunne jeg gjerne invitert både eks og svigerforeldre.

Selvsagt skjønner jeg at det kan bli praktisk vanskelig mht til både plass og geografike avstander.

Det jeg mener jeg ikke ville akseptert er å nekte å feire ting som jul, bursdager osv sammen med barnas far nettopp fordi han er eksen.

Jeg tror faktisk jeg ville invitert ham i bryllupet om jeg skulle gifte meg en dag, men skjønner jo at noen sikkert synes det er merkelig.

Jeg ser på ham omtrent som en bror, og har vel et forhold til ham som et litt over middels søskenforhold. Vi er ikke omgangsvenner. Men han er viktig i livet mitt og vårt.