Hvordan er det å jobbe med

[Gjest Gjest]

Er lyst ut en sånn stilling her i nærheten. Noen som jobber eller har hatt en sånn type jobb? Hvordan er det? Er litt redd jeg............høres kanskje dumt ut men jeg er redd itilfelle jeg ikke forstår hva de mener og at de kanskje vil mislike meg pgs det osv............ men samtidig så tror jeg det kan være ganske koselig og givende

[Gjest Vilja :-)]

Jeg har hatt sommerjobber på ulike institusjoner og dermed hatt litt å gjøre med mennesker i nevnte gruppe.

Tålmodighet er et stikkord. Mange psykisk utviklingshemmede har lav frustrasjonsterskel, og man kan kanskje si at dette krever desto større evne til å tåle frustrasjon hos foreldre, søsken eller de som arbeider med psykisk utviklingshemmede. Når det er sagt er det mange av disse som er vant til å bli misforstått, og dermed er det ikke nødvendigvis slik at de fyker opp i anfall om dere skulle snakke litt forbi hverandre e.l.

Jeg har som sagt ikke noe utpreget erfaring med å omgås mennesker med et slikt handikap, men synes iallefall det var givende å ha med de å gjøre, det var litt rørende å opplevde hvor hengivne mange av de er, hvor fort de knytter seg til folk, hvor mye de stole på andre osv.

[Solskinn]

Det varierer veldig fra institusjon til institusjon. Ved noen boliger finnes det veldig tungt belasteg de brukere, og uten erfaring/utdanning kan det til tider være relativt tungt og vanskelig å jobbe der. Ved en slik bolig kan man forvente seg en del "krangling", utagering, det å måtte benytte tvang for å forhindre angrep osv. Men jeg tror forresten det kanskje er skjelden en bolig bare består av veldig tungt belastede brukere.

Ved andre boliger forekommer det mer oppegående brukere som trenger hjelt til mer ting relatert til dagelige gjøremål og det å organisere hverdagen. Når det gjeler språkproblemer vil du nok raskt lære deg å forstå dem. Det er nok vanelig i begyndelsen at nyansatte ikke forstår allt som blir sakt av brukerene, men som sakt en lærer fort.

Jeg har selv jobbet ved en slik bolig, og har stortrivdes, arbeidet kan noen ganger være tungt andre ganger en drøm. Det som er spesiellt givende er når brukerene er glade for at du kommer på jobb. En lærer seg fort å ta til seg disse hendelsene og se bort i fra de mer negative(som når noen er sure for at det er akkurat du som kommer på jobb)

Generellt krever en slik jobb en del av en som menneske, men om man liker å gi litt av seg selv vil en sitte igjen med mer tilbake, ved en slik jobb. Som nevnt vil det kreve tolmodighet, og evne til å holde ro og være kontruktiv. Dette er ting en skal lære ved opplæring og som en lærer mer grundig etter hvert. Det er faktisk mye lettere enn en skal tro å trø inn i en profesjonell rolle hvor en er mye roligere og tolmodig enn det en er i sitt eget liv.

Ved personlig interesse vil jeg annbefale deg å søke jobb. Skulle du misstrives kan en jo altid slutte. Jeg vil råde deg til å ta kontakt med avdelingsleder ved den spesifikke institusjonen og be om litt mer informasjon om brukerene, de kan fortelle deg kort om det er tungt belastede, eller lettere brukere der samt mer om hva arbeidet vil innebære. Du kan feks spørre om det krever mye stell ol. dette er som regel en god pekepinn på hvor tungt belastede bukerene er. Kreves det mye stell er de ofte så lite funksjonsdyktige at de ikke er i stand til å gjøre dette selv. Ved så lite funksjonsdyktige følger ofte det psykiske nivået med. (Dette er en generalisering så klart, men likevel en god måte å få et lite innblikk i arbeidet)

Lykke til med valget.

[Gjest Gjest]

Veldig slitsomt og kjedelig. Anbefaler det ikke.

[Gjest Kitten]

Min erfaring med det er bra, men som Vilja skriver; tolmodighet et viktig stikkord.

Det er utrolig stor forskjell fra kommune til kommune, bolig til bolig og bruker til bruker.. Du kan komme over alt mulig rart, noe kan fungere utmerket, annent kan fungere dårlig.

Der jeg jobbet var det mye venting, jobbet da en til en. En fordel var at man sto veldig fritt i forhold til hva en ville finne på med brukeren. De jeg jobbet på måtte stelles, da de ikke kunne gjøre dette selv. Jeg synes det var helt grusomt de første gangene, men vendte meg fort til det.

Jeg ble hvertfall veldig gla i "mine" og har gode minner fra dem. Selv om det noen ganger kunne være hendelser som var ekle.

[Gjest Gjest]

Har jobbet ufaglært i 10 år, og er det noe det ikke har vært, så er det kjedelig!! Mye gøy, noe litt skummelt og utfordrende.

[Gjest gjest1]

Har hatt praksis i 1 år pluss litt helge jobbing.. Kjempe gøy, men det kommer jo ann på brukeren. jeg trivdes ikke så godt med brukere som var mult fuksjonsh. og ikke hadde språk, men det er jo en smaks sak da

[Gjest Gjest]

Jeg har jobbet som støttekontakt i 2 år for 2 stk med Downs Syndrom. Som støttekontakt, har du ikke så mange timer med en person i løpet av en uke. Jeg syntes det var veldig gøy å jobbe med de, men også veldig slitsomt til tider. Men hver bruker er jo unik, så man kan jo ikke ta alle under en kam.. De to jeg var støttekontakt for var på samme alder, og begge hardt rammet av downs. men utrolig forskjellige alikevel. Viktig å være tålmodig og beholde roen, som er nevnt tidligere. Som støttekontakt står du ganske fritt til å bestemme hva som skal skje, men dette er jo sosial tid for brukeren, så det er dens ønsker eller behov som skal stå i fokus. Som støttekontakt hadde jeg et veldig godt samarbeid med foreldrene, og det er viktig.

[Gjest splæsj]

Jeg jobbet som ekstravakt på en boenhet for noen år siden. Jeg kom frem til at jeg hadde mye å lære av dem som var der. Alle som en gledet seg over ting vi ofte tar for gitt. F.eks at sola skinner, et smil, at middagen smakte godt, en blomst i veikanten, at en fikk til å knytte skolissene helt alene... Og av og til fikk jeg en klem helt ut av det blå, bare fordi vedkommende var så glad for å se meg.

Mange er rett og slett som et barn i en voksen kropp.

De som jeg jobbet med var velfungerende, mange av dem jobbet. Det varierer jo veldig hvor sterkt utviklingshemmet de enkelte er.