Derfor burde delt omsorg vere hovedreglen

[Tule]

Hei

jeg vet mange har reagert på dette før, men jeg syns jeg vil si litt, jeg syns det er feil at det går vekk fra og tillate at man kan dømme delt omsorg. I saker vor man ser at foreldrene er likt skikket til og ta seg av sitt barn så syns ikke man skal dømme den ene ut over sidelinjen. det står i loven at barnet har rett til og ha jevn kontakt med begge foreldrene det er ikke mye vert når man tilater forledre over en lav sko og flytte langt unna verandre og barnet bare kan se den andre foreldren to ganger i året , det er feil og degradere den andre forelderen da til samversforelder.

man har skjønt at man rimeligvis må ha en lov som sier at en samversforleder må gi samtuykke vis en omsrogsforelder vil flytte ut av landet bare så syn at de ikke har sett at dette bør gjelde inni landet .

for små barn er det også veldig uheldig og miste kontakten med den ene forlederen skal man ha samver bør det nesten skje daglig for at barnet skal ha kontakten, vis barnet har hat jevn kontakt med sine foreldre mens de var gift bør det ha det også etterpå.

når den ene forlederen flytter med barnet blir barnet også revet opp fra det vennene og nettverkt det har, jeg syns man bør tenke på det, barnet er ikke en gjenstan men et menneske med følelser, jeg syns det blir feil når loven omtrent gir den ene forlederen eiendomsrett over barnet og ar det bare må dilte med. et barn har to foreldre og derfor bør den andre også ha noe og si det har den lite vis omsoorgen ikke er delt derfor på grunn av barnet bør den vere det vis foreldrene er likt skikket,

vis begge foreldre er likt skikket bør det også vere slik at vis den ene forlederen flytter så får barnet bli hos den som blir, man kan gjøre som man vil med sitt liv men ikke skalte og valte med barnets

jeg syns det bør vere slik at for barn under skole alder så bør det vere delt omsorg som er hovedregelen har man fått et barn sammen må man finne seg i at man må planlegge resten sammen også, når barnet er i skole alder kan en samversordning fungere godt forutsatt at barnet kan ha jevn kontakt med begge sine foreldre, et barn i skolealder vil kanskje også syns at det er slitsom og bo hos begge vis de ikke bor veldig nert. Når barnet er på skoleln bør det ha en garanti at det kan få bli hos den forelderen der det kan gå pås amme skole og beholde nettverk vis det vil når den ene forelderen flytt vis forelderen er skikket til det.

jeg syns at når jeg ser foeldre som mener de skal vere like frie etter at de har fått barn syns jeg det er galt, hyar man fått et barn sammen for man finne seg i at det gir føreinger for resten av livet, man kan ikke forvente og vere like frie etterpå som før man må finne seg i at den andre forelderen har litt og si vis den har foreldrerett, , man må ta hensyn til det også at det fins det fins foreldre som ikke skjønner det, når barn for sånne forledre så må lovenh beskytte dem, man må huske på at det er barnets rettigeheter man strides om når man går i retten og da må de gå foran forledrenes

nå er det desverre også slik her at vis foreldrene ikke er gift så har ikke far foreldrerett vis ikke moren gir ham det :evil: , det er også slik at det er jordmødre som står på kvinnenes side som bevist leder far forbi og krysse av i det skjemaet det er feil , det er hent at barn har kommet i fosterhjem fordi mor ikke har klart det og far ikke har rett dette er stygt stygt styg og bør endres, det bør endres når vi vet at det er slik at foreldre mer velger (desverre) og bo samboerskap, da har ikke far foreldrerett vis han ikke har sikret seg det ved fødselen, jeg syns at det skal vere sånn at både mor og far har foreldrerett, rollen til far skal ikke vere prisgitt godviljen til mor eller feil jordmødre det er bare en domstol som kan forandre det

foreldre bør også tenke på at de kan falle i fra og da er barnet ganska alene dersom det ikke har god kantakt med den andre forelderen

synn at politikerene ikke tør tale saken til barna og forandrer loven

Hilsen

[Mathias]

Jeg er enig i mye her, men ikke alt....

Å DØMME delt omsorg er ikke alltid like heldig... Man har da et stort konfliktpotesial, iom at en allerede ER kommet helt til retten... Skal en ha mye med hverandre å gjøre, må det være lavt konfliktnivå.

Jeg synes delt omsorg burde være utgangsounkt når en skal fordele omsorg, ikke skjev fordling som nå...

Det har tidligere blitt argumenetert her på kg at det er mulig at kvinner blir "prioritert" ved fordling av bran, men at menn ikke skal få flere rettigheter/fordeler på bekostning av kvinnen... Vel, dersom man blir diskriminert må en ta urettmessige fordeler av den part som har dem...

Uansett er det barna som må stå i sentrum for enhver fordeling, og deres rettigheter til å ha en far og en mor som er i stand til å være en GOD far eller mor. Dette klarer en ofte ikke når en ikke blir kjent med sine barn pgs lite kontakt, eller fordi en stiller så svakt økonomisk at en ikke har råd til å bo/leve på et nivå man trives på.

[Tule]

Hei

Fint opg se at noen her kan svare saklig på debatten uten at an er helt enig , jeg er egentlig ening med deg, men jeg mener ay når man ser at konfliktnivået ikke er serlig høyt så kan man ha mulighet for og dømme delt omsorg, jeg mener at man skal vurdere nøye va man gjør men at man bør ha muligheten, uansett bør man sikre retigheten til den andre forelderen også slik at barnet ikke mister kontakten jeg syns derfor at flytting skal vere en sak for begge

Hilsen

[Mathias]

Der er vi enige.

Deter slik nå at barn mister en forelder, og en av foreldrene mister et barn på mange måter... Samtidig er mange så økonomisk på felgen pga bidrag at man ikke klarer å etablere et liv man trives med igjen.

Men det er også et problem at mange ikke bryr seg nok om sine barn (les: har bukt mye tid med dem...), og disse kan vel heller ikke kreve mer samvær kun for å få det bedre økonimisk?

Når det gjelder flytting, er det et delikat problem. Man skal ha jobb og nettverk begge to... Man burde iallefall hatt en ordning som et konfliktråd en måtte være innom før en flyttet mer en ..la oss si 5 mil fra hverandre synes jeg.... På den måten ble en nødt til å snakke sammen, og komme fram til ordninger som fungerte for alle. Nå kan den ene parten bare flytte med ungene uten at den andre kan gjør noe som helst. Jeg sier ikke at det burde være forbudt å flytte mer enn fem mil, men at en burde mætes en pass for å snakke sammen om det...

Men jeg mener at det burde være forbudt å ta med seg unger på lasset og flytte til en anne kan t av ladet! Problemet da er i de tilfellene den parten som blir "fraflyttet" er voldelig eller lign... Det kan være grunner til å flytte langt vekk også...

[Amica]

Har hørt mange triste historier fra bekjente i skoleverket når det gjelder barn under delt omsorg.

Hvis foreldrene er flinke til å samarbeide, går det fint. Verre er det når de nekter å ha noe med hverandre å gjøre. Det er vondt og vanskelig for barn å vokse opp i to ulike familier der det er vanntette skott i mellom mor og far. (Det finnes faktisk folk som ikke kan gi hverandre en beskjed over telefon. Eks. "Å, skulle hun være kledd for å være ute en hel dag? Det visste ikke jeg, hun har vært hos moren/faren forrige uke").

En slik ordning kan føre til at begge tar ansvar, men det blir ødeleggende for barnet når ingen av dem gjør det. Noen barn blir faktisk "til overs" i foreldrenes nye liv.

Det finnes også barn som ikke har det bra når de må besøke en forelder som ikke er i stand til å ta godt vare på dem. Barna gruer seg, vil ikke dra, gråter og bærer tydelig preg av å ha hatt det mindre bra når de kommer tilbake fra en obligatorisk samværshelg. Noen barn må faktisk være sammen med uskikkede foreldre til tross for at man vet de ikke burde (..."mor går til grunne hvis hun ikke får treffe barnet"...).

Mange barn nyter godt av å få tilbringe mye tid med begge sine foreldre, men slett ikke alle...

Man burde se grundig på forholdene når slikt skal avgjøres, èn regel kan og må ikke gjelde for alle.

[Psst...]

Dette er et svart vanskelig, og ikke minst følsomt tema for mange. Heldigvis klarer de aller fleste å bli enige om samværsformer uten å gå veien om rettssalen. Grunnen til at man ikke kan idømme delt bosted er, som noen påpeker, at konfliktnivået regnes som for høyt hvis man ikke klarer å bli enige før dom er avsagt.

Først vil jeg poengtere at jeg mener den ene samværsløsningen kan være like god som den andre. Barn er ulike, og de har derfor ulike behov også når det gjelder samvær. Noen barn vil trives godt med delt omsorg, andre vil ikke. Det er foreldrene som kjenner barna best, og det er derfor avgjørende om de sammen kan komme fra til en løsning ut fra hva de mener er best for barnet. Alder på barnet må også være et moment når man diskuterer samværsformer.

For å få til et tilfredsstillende samarbeid, tror jeg det er veldig viktig at foreldrene føler at de er med på å ta avgjørelsen. Og her spiller meklere en veldig viktig rolle. For det første tror jeg de kan bli flinkere til å lede foreldre inn i en naturlig sorgprosess over det å ha mistet noen. Da får man bukt med andre følelser som f.eks. bitterhet og hat, og det er når disse følelsene tar overhånd vi ser at foreldre bruker barna i maktkampen seg imellom. Dernest er det viktig å føre dem inn på et spor der de diskuterer barna slik de kjenner dem, uten å dra inn eventuelle konflikter dem imellom. Her tror jeg det er mye å hente, og dagens meklingsordning fungerer ikke godt nok.

Samtidig spiller selvfølgelig økonomi en rolle. Hvis man ved å inngå delt omsorg føler at man ikke kan tilby barnet det den trenger økonomisk, vil det være nesten umulig å inngå en slik avtale. Det bør derfor åpnes for at man kan motta økonomisk stønad (ved behov) ved minst 50% omsorg. Det bør jo heller ikke være slik at barnet skal leve i økonomisk velstand den ene uken, for deretter å leve i fattigdom den andre.

Jeg har mange flere tanker rundt dette emnet, men jeg får la det bero med dette inntil videre.

[Gjest Anonymous]

Retten kan i dag (heldigvis!) ikke idømme delt omsorg. Imidlertid kan den gi mye samvær (opp mot 50%) også i saker der det åpenbart er stor konflikt og null samarbeid.

Jeg skjønner ikke helt poenget med det første innlegget, utover å (igjen) henge ut mor for å være jævlig.

Jeg kan fortelle litt om min situasjon, og hvordan mitt barn hadde hatt det om delt omsorg/bosted hadde vært hovedregel.

vi var gift og fikk ett barn. Faren var overhode ikke interessert i barnet, utover å skryte over at han hadde fått en sønn i godt lag. Mor tok alt ansvar for barnet. Etter noen år ble det brudd, bl.a. pga psykisk og fysisk trakassering fra fars side (ikke overfor barnet, men overfor mor). DA våknet fars interesse for barnet. DA skulle han ha delt omsorg og alt mulig. Hvorfor? jo - fordi han så at det var den beste måten å ramme mor på. Han fikk også full støtte fra sin familie (særlig farmor var alltid av den formening at hun egentlig burde hatt ansvaret for ungen...)

Det ble etablert en samværsordning, med utvidet samvær. For barnet fungerte det ikke spesielt bra (var 3 1/3 da bruddet skjedde), men han godtok det. Hadde ikke så mye valg, men reaksjonen kom jo, iform av MYE sykdom. Alt fra alvorlige ting som lungebetennelse til vondt i magen...Far viste etterhvert mindre og mindre interesse, i den forstand at samværet oftere og oftere ble tilbrakt hos farforeldrene. Nye runder i retten, fordi mor (og andre fagpersoner) så at barnet ikke hadde godt av denne samværsordningen. En rettsinstans presterte å utvide samværet slik at det ble 60/40. En veldig god situasjon for barnet, når foreldrene ikke snakket sammen overhode?? Kjempefint for ungen å oppleve at far enten ikke hilser på mor om det har seg sånn at de treffes, eller skjeller henne ut? Bra at far plutselig kutter samvær i måneder i strekk, for så å dukke opp og hente ungen med makt i skolen??

Etter siste runde i retten ble samværet redusert. Mest fordi mor flyttet.... Ikke fordi far overhode ikke følger opp, men overlater ALT samvær til farmor. Ikke fordi kommunikasjonen mellom foreldrene er umulig. Iflg også denne retten er det helt greit for barn å deles i to, at de tvinges til å leve to liv med helt vantette skott mellom seg. At de ikke får lov å delta på fritidsaktiviteter når de er hos far, fordi det ikke "passer" (så vanskelig å komme seg frem og tilbake...)

Hvordan mitt barn skulle hatt det, om delt omsorg hadde vært utganspunktet tør jeg ikke tenke på. Jeg hadde vel måttet forblitt i et samliv med en psykisk terroriserende mann, fordi jeg rett og slett ikke hadde turt å bryte ut, hvis jeg visste at barnet måtte utsettes for han halvparten av tiden.

Poenget med en lov må være at den også ivaretar de tilfellene hvor det er store probelemer. Lager man en lov hvor delt omsorg skal være utgangspunktet, ja da lager man samtidig en lov som sier at kvinner som lever med voldelige menn (både psykisk og fysisk) må fortsette med det. Da har de nemlig ingen mulighet til å beskytte barnet ved å ta de vekk. Dette er ikke et marginalt problem!

[Mathias]

Men Amica, dete vil jo også gjelde ved "normal" samværsløsning?

[Tule]

Hei

jewg må si meg enig med lasse her, det og miste en forelder kan vere like tøft for et barn som en sånn sak, og lungebetennelse skyldes ikke en dårlig hjemmesituasjon, uansett ser du saken fra eget perspektiv det er også men som trakaseres av kvinner det er faktisk mange kvinner som sabotere samver og om man har dette som hovedregel kan man likevel ta hensyn i en sak som din. Uansett syns jeg fars rettstilling overfor barent bør bli bedre tar han på seg farskap bør han ha foreldrerett.

Hilsen

[Tule]

Hei

du gjest som skrev sist

her på denne linken kan du lese om en sak motsatt av din som fikk stor medie oppmerksomhet om en bok som het ha pappa den kandu også lese, syns du at men skal vere så rettsløse

http://users.cybercity.dk/~nmb21297/

Hilsen

[Pearl]

Hei dere.

Jeg har hatt mulighet til å observere 2 barn som har foreldre som deler omsorgen 50/50, foreldrene er like godt skikket til å ta seg av barna og de er selvfølgelig like glad i dem. MEN....

Barna har ikke likt denne ordningen noe særlig, nå har den eldste bestemt seg for å bo fast hos mor og det vil nok hennes yngre bror også gjøre når han blir 12 år.

Det er faktisk et stort men i det å tvinge alle foreldre som er skikket til det å ha delt omsorg, det er ikke alle barn som trivs med det.

Hva ville dere sagt hvis hver eneste søndag var det oppbruddets time, pakk de lekene og klærna en vil ha med og reis til far/mor.

Generelt liker barn en trygg tilværelse med gjentakelser og rutiner. Hvis de skal få dette tror jeg personlig det er best med 1 hjem som er hoved base hos en av foreldrene.

Delt samvær er faktisk VELDIG egoistisk, for det tar mer hensyn til mor og far enn til barnet. God kontakt med den av foreldrene man ikke bor hos kan gjøres på andre måter, med deltagelse i hverdagen.

Hvorfor er det barna som skal bytte plass å bo, akkurat som en evig ferie reise?? Skal det være en slik ordning bør foreldrene flytte på seg en gang i uken og ikke barna.

Det fungerer sikkert fint for mange å ha denne ordningen, men jeg tror ikke alle barn vil eller har mulighet til å si hvordan de har det i en slik situasjon, de har tross alt ikke noe valg.

Selv er jeg skilsmissebarn og bodde hos min mor, min far kunne aldri vært med på en slik ordning, men for meg som var 13 år når de skilte seg hadde det aldri vært et alternativ heller.

[Gjest Anonymous]

Hei

når det gjelder eksemplet ditt så er det jo leit men som du sier så er det jo folk det fungerer for også, uansett så fikk de jo prøve måten og det syns jeg de skal ha en sjnas til, en annen ting gutten trenger ikke å vente til han er tolv år med og utale seg det står i loven at barns kal vurderes ut fra alder og modenhet det med tolv år er da de kan utale aseg i retten i fordeling, det er viktig, barna kan tas på alvor og bør vere med og diskutere jeg syns også tvungen mekling hadde vert en god ide

Hilsen

[Tule]

Hei

det var jeg som skrev det over men jeg var ikke innlogget.

Hilsen

[Gjest Anonymous]

Jeg synes nå at delt omsorg bør være hovedregelen ved samlivsbrudd; uansett så er det slik at de fleste fedre (stort sett fedre som får samværsrett) i retten vil få utvidet samvær hvis boavstanden mellom foreldrene ikke er for lang og forskjellen mellom utvidet samvær og delt omsorg i antall dager er minimal. Jeg tror at foreldre som er likestillt ved et samlivsbrudd i større grad vil bli tvunget til å samarbeide når begge har like mye å si og at en av foreldrene ikke sitter med makten.

Det verste med dagens lovgivning er likevel flytteretten og da mener jeg ikke å flytte en 4-5 mil fra hverandre, men kanskje 50,100 og 150 mil unna den andre forelderen. Riktignok har man nå en deling av reiseutgifter etter inntekt, men den tar ikke hensyn til hvem av foreldrene som flyttet og hva dette vil si for samværet i praksis. Hadde den som flyttet langt unna måtte dekke alle reisekostnadene selv regnet etter en fornuftig samværsplan, så tror jeg mange barn hadde unngått å leve opp med kun en av foreldrene.

En samværspappa

Det som

[Tule]

Hei

er helt enig, det er dette jeg har prøvd og få fram, vordan man deler omsorgen er opp til den enkelt men vis begge hadde like mye og si så hadde de måttet samarbeide, jeg syns også det burde bli inskrenkninger i retten til og flytte, jeg syns det er ille med foreldre som mener de skal vere like frie etter de har fått et barn som før. jeg syns ikke at et barn skal vere ens eiendom begge skal bestemme

Hilsen