Noe på gang med en jente jeg liker

[Gjest Erling]

Sukk, er i en ganske kinkig situasjon her.

For noen år siden møtte jeg en helt fantasisk jente, vi hadde utrolig kjemi og noen flotte mnd sammen. Hun var endel yngre en meg, og skulle studere i utlandet. Vi hadde litt kontakt i begynnelsen, men så døde det ut. Har tenkt mye på denne jenta siden, og lurt på hvordan hun har det. Hørte hun hadde fått seg kjæreste i Australia og jeg fikk meg kjæreste (slutt for lenge siden) og kontakten ble borte. Har tenkt på henne med jevne mellomrom, men ikke noe mer enn det. Hun kom hjem i sommer, og skjebnen ville at vi skulle treffe på hverandre en sen kveld på byen. Alt var som før, og vi har sett hverandre en del siden. (Dette er 3 uker siden). Føler at den sammen kjemien er der, og nå er tidspunktet mer rett for alt, så egentlig bør jeg jo bare smile.

MEN

Datet en hyggelig jente her på våren/forsommeren. Var ikke det helt store, men vi hadde noen hyggelige mnd. For ca 1 1/2 mnd siden fikk jeg vite at hun var gravid og skal beholde barnet. Ikke noen drømmesituasjon i utgangspunktet, men vi er begge (moren til barnet og jeg) godt oppe i 30 årene og det kan hende det er eneste mulighet til å bli foreldre så det var ikke det værste som kunne skje heller. Føer meg litt bodenfanget, da hun har innrømmet i ettertid at hun kuttet ut prevansjonen underveis, men trodde ikke hun skulle bli gravid så fort. Uanset har jeg jeg og at ansvar når det kommer til prevansjon, så er ikke det som er temaet. Vi (jeg og den kommende moren) har pratet endel om situasjonen, og begge er instilt på å løse den på best mulig måte og jeg skal ta del i svangerskapsforberedelsene. På en måte kan nok dette være lettere enn om man skulle gått igjennom ett smertefult brudd, for så å bli enige om samværet...

Men så, hva skal jeg gjøre med drømmejenta mi?? Har ikke fortalt henne noe enda, men hun merker nok at noe plager meg. Er så redd for hvordan hun vil reagere og ser jo at det er en veldig spesiell situasjon. Skjønner om hun nå vil legge alt på vent eller se seg om etter noe bedre, hun er tross alt bare i 20 årene og kan sikkert finne seg en uten basasje. I tillegg er jeg jo redd for å såre den kommende moren, hun skal tross alt ha mitt barn og er alene oppi dette. Vil ikke gni min forelskelse inn heller. Tror også hun litt håper ting kan ordne seg under graviditeten, iallefall mens hun er gravid.

Sukk, som dere ser er det en ordentlig smørje jeg har rotet meg oppi. Noen som har noen gode råd på hva jeg bør gjøre?? La drømmedama gå igjen og se hva som skjer om vi møtes igjen?

[Amalie_85]

Liker jenta deg så tar ho deg med barn eller ikke vil jeg tro.

Min kjæreste er en del eldre enn meg og har både vært gift og har en sønn.

Da jeg traff han visste jeg jo ikke noe om dette. Men det kom da frem (det måtte jo nesten det) Men han er drømme mannen min og det vil ikke falle meg inn å gå min vei fordi han har en sønn fra før.

Liker hun deg så blir hun. (jeg er ikke eldre en 21 selv. Mens "stesønn" er da snart 5) det er vanskelig å bare plutselig komme inn i livet til minsten. Men det har gått kjempe fint.

Eller så får du se på hotell cæsar og se hvordan de løser det dær

[Gjest Erling]

Joda, men om barnet allerede hadde vært født er det en ting.

Inbiller meg at det ikke er så enkelt å skulle innlede ett forhold til meg, og vite at en annen kvinne er gravid med mitt barn samtidig.

Og jeg vil ta hennsyn til den kommende moren også.

[Gjest agjest]

Mitt beste råd? Vær ærlig, fortell henne det akkurat sånn du har lagt det fram her:

"Datet en hyggelig jente her på våren/forsommeren. Var ikke det helt store, men vi hadde noen hyggelige mnd. For ca 1 1/2 mnd siden fikk jeg vite at hun var gravid og skal beholde barnet. Ikke noen drømmesituasjon i utgangspunktet, men vi er begge (moren til barnet og jeg) godt oppe i 30 årene og det kan hende det er eneste mulighet til å bli foreldre så det var ikke det værste som kunne skje heller. Føer meg litt bodenfanget, da hun har innrømmet i ettertid at hun kuttet ut prevansjonen underveis, men trodde ikke hun skulle bli gravid så fort. Uanset har jeg jeg og at ansvar når det kommer til prevansjon, så er ikke det som er temaet. Vi (jeg og den kommende moren) har pratet endel om situasjonen, og begge er instilt på å løse den på best mulig måte og jeg skal ta del i svangerskapsforberedelsene."

Enkelt og rett fram. Dette er det hun da har å forholde seg til. Vil hun ha deg (+barnet ditt) så vil hun det, vil hun ikke så vil hun ikke. Du bør også være helt klar på hva du føler for barnemoren, er det ikke noe mellom dere så er det ikke det.

Lykke til.

[tuji]

Du har vel ikke noe annet valg enn å si det som det er.

Prøver å sette meg inn i drømmejentas sted.

En ting er å innlede et forhold til en mann som har barn, det er noe helt annet når barnet ikke er født enda. Jeg tror jeg ville blitt ganske sjalu, selv om jeg ikke pleier å bli det. Det å se kjæresten med et barn som han er så glad i, og som jeg ikke var moren til...det tror jeg ikke jeg hadde holdt ut. Jeg ville vært engstelig for at følelsene skulle blusset opp igjen mellom mannen og barnets mor.

For min egen del må jeg si at et forhold på dette stadiet ikke kunne fungert.

Men folk er forskjellige, så hvem vet.

Du bør uansett fortelle henne sannheten før det skjer noe mer mellom dere.

[Gjest Erling]

ja, skjønner jo at jeg må si noe, hun merker jo også at "noe" plager meg. Tror bare ikke at hun har noen mistanke om dette. Vi reiser til fjells i dag, får bare stålsette meg til en ordentlig samtale. Jeg vet jeg jo ikke har gjort noe galt, bare hatt en fryktelig dårlig timing på ting.

Skjønner om hun velger å trekke seg unna, er en absurd situasjon at en du skal innelde ett forhold til på den andre siden skal følge opp kvinnen som skal ha hans barn.

Jeg er ferdig med min bitterhet ovenfor barnemoren (om det har vært noe), og kommer til å følge henne opp tett under svangerskapet. Hun skal føde mitt barn også, og skal få slippe å gå igjennom alt alene. Jeg er vokst opp med en far som ikke var til stede og har lovet meg selv at barna mine skal alltid komme foran alt annet. Og selv om det ikke er ett planlagt barn, så er det ikke ett uønsket barn... Og tror ikke barne moren egentlig har så sterke følelser for meg, er nok mest at hun trenger noen der igjennom svangerskapet.

Huff, kjenner jeg gruer meg allerede, samtidig så skal de bli godt å få fortalt sannheten selv om det betyr at det vi kanskje har begynt på nå ikke vil virke. Bare lurer på hvordan i allverden jeg skal ta opp temaet...

[Gjest gjesta]

Jeg synes måten du la frem temaet på her var fin jeg. Men det du bør gjøre i tillegg er å snakke med hun som skal føde barnet ditt, slik at hun vet at det er HELT slutt. (Du trenger ikke nødvendigvis å si at du har funnet en ny helt enda, for det blir bare å såre henne, og hun trenger ikke å vite det enda.) Så kan du fortelle drømmejenta at du har vært helt klar på at det er over mellom deg og barnemoren.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i samme situasjon (som jente) og jeg må si at det er en særdeles dårlig utgangsposisjon for et forhold. Det å få et barn med en annen enn den du er sammen med er så intimt og sensitivt at det krever utrolig mye av partneren. Det er også ubeskrivelig sårt at du deler denne opplevelsen med en annen kvinne og ikke henne.

Jeg vil på det sterkeste anbefale den kvinnen du er forelsket i å ta beina fatt og løpe!

Det å måtte forholde seg til barnemoren og føle seg som den femte hjulet er ingen god opplevelse.

Det kan selvfølgelig gå bra, men sjansen er stor for at hun vil få deg, eksen og ungen langt oppi halsen etter en tid.

[Elze]

Jeg datet en fyr som skulle ha barn med en annen, som han ikke var sammen med. Han var ærlig og fortalte det andre gangen vi møttes, hvilket nok gjorde at jeg bestemte meg med en gang for at dette i beste fall kunne vare noen måneder. Likevel ga jeg forholdet en sjanse, hva om dette hadde vært det helt store? Jeg satte pris på at jeg fikk vite det med en gang. Nå ble det slutt etter 3-4 måneder, og hele greia var ganske halvhjertet hele tiden - men jeg tror ikke det hadde så mye med graviditeten å gjøre. Vi passet nok ikke sammen uansett.

Fortell det med en gang, er mitt råd. Hvis det er snakk om den store kjærligheten, klarer dere dette sammen.

[Gjest lilletroll]

Du virker som en veldig sympatisk person, og må si jeg synes det virker som om du takler alt veldig bra!!

Det kan nok komme som et sjokk på jenta når du forteller henne, men fortell det så snart som mulig slik at hun kan ta alle sine avgjørelser basert på all informasjon. Føler hun som deg kommer hun til å ta deg MED baggasjen din

Lykke til