Dachs som er veldig dominerende

[Gjest Fortvilet hundeeier]

Vi har en kjempefin strihårete dachs som er ca. 1,5 år gammel. Han var eldstemann i kullet og ganske dominerende allerede som bitte liten valp. vi har fått plukket av han det verste nå, og han er egentlig en utrolig flott hund. MEN vi har ett stor problem igjen: han dominerer fortsatt yngstemann i huset. Han knurrer på han og går ofte mot han men halen rett i været. Han har aldri bitt eller "gjort" noe, men yngstemann har blitt veldig redd for å være alene med han.

Vi har prøvd å fortelle/vise yngstemann hva han skal gjøre når hunden knurrer på han, men det tørr han rett og slett ikke. Må skyte inn at hunden knurrer ikke på han daglig, men kanskje to-tre ganger pr. uke.

Føler at vi er inne i en skikkelig dårlig runddans her.....hunden vil fortsette og dominere sønnen min intill sønnen min tørr å "ta igjen" ( noe jeg ikke tror kommer til å skje, har en veldig engstelig sønn)

Så ståa er den at dersom vi ikke klarer å få has på dette problemet, må vi enten omplassere eller ta livet av hunden

Er det noen her inne som har noen gode råd å komme med?

[Gjest Fortvilet hundeeier]

Må bare legge til at han er allerede kasterert. Det var noe av det første vi gjorde, men det hjalp dessverre ikke så veldig mye.

[Leo]

Dette høres ut som kjent stoff! Jeg har selv en hanndachs som var svært dominerende da han var yngre og for så vidt er det ennå. Min har riktignok aldri knurret og vist noen form for agressivitet, men det er likevel ikke enkelt når den han går inn for å dominere ikke tør/vil sette ham på plass. En dachs gir seg gjerne heller ikke med det første...

Mitt råd er at du på alle mulige måter viser hunden at den er nederst på rangstigen i familien; Hils alltid på alle andre familiemedlemmer før du hilser på hunden (Gjelder også alle som kommer på besøk), gi hunden mat sist, ikke gi hunden oppmerksomhet mens du allerede snakker med noen andre i familien osv. osv. Du må være 100% konsekvent og det kan godt ta lang tid.

Når hunden "prøver seg" på sønnen din, kan du forsøke å be sønnen din vende seg bort fra hunden og overse den. Det er sannsynligvis enklere for ham enn å sette hunden på plass og ofte vel så effektivt. Hvis hunden gjør dette når noen voksne er til stede, synes også jeg at det har fungert at jeg tydelig markerer overfor hunden at dette er totalt uakseptabel oppførsel uten å bli for tydelig på at jeg "forsvarer" den han "prøver seg" på.

Jeg kan trøste deg med at hunden er i absolutt den verste alderen nå og det vil høyst sannsynligvis bedre seg. Mentalt sett er den nå "tenåring" og forsøker hele tiden å tøye grensene.

Nå vet ikke jeg hvor mye erfaring du har med dachser, men selv om de kan virke svært selvstendige, så har de behov for et sterkt og tydelig lederskap fra eieren(e).

Vær også forberedt på at det tar tid å snu situasjonen. En dachs er ikke lettdressert! Det tok f.eks. flere måneder før min dachs aksepterte min nåværende samboer som "sjef" og i mellomtiden pågikk det en liten psykisk "krig" mellom mann og hund. (Ikke voldsomt alvorlig, men tydelig nok!).

Lykke til!

[Duracell]

Dette høres ut som kjent stoff! Jeg har selv en hanndachs som var svært dominerende da han var yngre og for så vidt er det ennå. Min har riktignok aldri knurret og vist noen form for agressivitet, men det er likevel ikke enkelt når den han går inn for å dominere ikke tør/vil sette ham på plass. En dachs gir seg gjerne heller ikke med det første...

Mitt råd er at du på alle mulige måter viser hunden at den er nederst på rangstigen i familien; Hils alltid på alle andre familiemedlemmer før du hilser på hunden (Gjelder også alle som kommer på besøk), gi hunden mat sist, ikke gi hunden oppmerksomhet mens du allerede snakker med noen andre i familien osv. osv. Du må være 100% konsekvent og det kan godt ta lang tid.

Når hunden "prøver seg" på sønnen din, kan du forsøke å be sønnen din vende seg bort fra hunden og overse den. Det er sannsynligvis enklere for ham enn å sette hunden på plass og ofte vel så effektivt. Hvis hunden gjør dette når noen voksne er til stede, synes også jeg at det har fungert at jeg tydelig markerer overfor hunden at dette er totalt uakseptabel oppførsel uten å bli for tydelig på at jeg "forsvarer" den han "prøver seg" på.

Jeg kan trøste deg med at hunden er i absolutt den verste alderen nå og det vil høyst sannsynligvis bedre seg. Mentalt sett er den nå "tenåring" og forsøker hele tiden å tøye grensene.

Nå vet ikke jeg hvor mye erfaring du har med dachser, men selv om de kan virke svært selvstendige, så har de behov for et sterkt og tydelig lederskap fra eieren(e).

Vær også forberedt på at det tar tid å snu situasjonen. En dachs er ikke lettdressert! Det tok f.eks. flere måneder før min dachs aksepterte min nåværende samboer som "sjef" og i mellomtiden pågikk det en liten psykisk "krig" mellom mann og hund. (Ikke voldsomt alvorlig, men tydelig nok!).

Lykke til!

←

skriver under og ønsker lykke til!

[Duracell]

eller, ikke be sønnen din snu seg vekk nødvendigvis. han kan vende hodet bort, men samtidig gå rett forbi hunden som om den ikke plager ham i det hele tatt.

[Gjest Fortvilet hundeeier]

Tusen takk for svar, men dette er allerede prøvd. Dessverre er nok sønnen min blitt så redd han at han ikke tørr å nærme seg hunden engang når han knurrer.

Dette er den tredje hanndachsen jeg har, og ingen av de andre jeg har hatt har vært så "tøff".

Problemet med knurringen er som regel når han ligger i stua og sønnen min kommer inn. Dermed bråstopper sønnen min og redselen lyser av øya på han. Dette observerer jo hunden og har dermed vunnet ennå en episode.

Han har også fått noen merkelige "tak" noen ganger. Det har aldri skjedd når jeg har vært hjemme, bare når sønnen min er alene med han. Han ligger i buret sitt og bjeffer helt hysterisk. Sønnen min har da hentet naboen og hun klarer heller ikke å få han til å slutte (hun er i allefall ikke redd for hunden). De har ringt meg på jobben når dette har skjedd og jeg har aldri hørt hunden bjeffe på en slik måte tidligere. Jeg tror kanskje han skal markere at buret er hans område, men det er helt unødvendig. Sønnen min ville aldri turt å begynne og tulle med han når han ligger i buret. Det har heller aldri vært noe tull med han og buret.

Vi har tenkt litt på en måte å nærme oss problemet, vil gjerne høre hva dere mener om det. Vi lurer på å kjøpe et lufthorn som sønnen vår kan trykke på hver gang hunden knurrer eller bjeffer på han. Dette for å "forstyrre" hunden.

Kan dette kanskje være en løsning?

[Leo]

Det høres ut som du har en voldsomt dominerende hannhun og/eller at dette har gått veldig langt. Slik du beskriver det nå, vil jeg anbefale at du/dere søker profesjonell hjelp ! Du kan jo evt. høre med oppdretter hva h*n anbefaler.

Vil også anbefale deg å konferere med veterinær og evt. få hunden skikkelig undersøkt hvis det ikke allerede er gjort.

Endret 16. august 2006 av Leo

[Murron]

hva med å la sønnen mate hunden en stund og se om ikke det kan hjelpe litt? hunder liker jo den som forer, litt ekstra godt.. skjønner det har gått langt dette men alt som viser nederst på rangstigen er viktig å pøse på med uansett.

ikke få gå først inn/utav dører, hilse sist på hunden når man kommer hjem, sist mat og hva med å stå over hunden/ legge en fot eller arm over hunden, det viser hvem som er sjef.

bare noen tips Lykke til da!

[Gjest Gjest]

hva med å la sønnen mate hunden en stund og se om ikke det kan hjelpe litt? hunder liker jo den som forer, litt ekstra godt.. skjønner det har gått langt dette men alt som viser nederst på rangstigen er viktig å pøse på med uansett.

ikke få gå først inn/utav dører, hilse sist på hunden når man kommer hjem, sist mat og hva med å stå over hunden/ legge en fot eller arm over hunden, det viser hvem som er sjef.

bare noen tips Lykke til da!

←

tipsene er allerede gitt OG prøvd..

anbefaler også å ta kontakt med veterinær og oppdretter. barnas trygghet kommer først! hunder finnes det mange av. det finnes bare 1 av sønnen din.

[Murron]

tipsene er allerede gitt OG prøvd..

anbefaler også å ta kontakt med veterinær og oppdretter. barnas trygghet kommer først! hunder finnes det mange av. det finnes bare 1 av sønnen din.

←

det var da voldsomt så bedreviter vi var da, frøken snappy..

[Gjest Ninakanin]

det var da voldsomt så bedreviter vi var da, frøken snappy..

←

man er da ikke snappy bare fordi noen gidder å lese de andre svarene før en poster

er forøvrig enig med tipsene som er gitt, ber deg holde ut til den verste perioden er over og se om hunden roer seg med alderen!

[Murron]

man er da ikke snappy bare fordi noen gidder å lese de andre svarene før en poster

←

jo faktisk, fordi gjest har jo ikke lest tråden selv, siden den gir samme råd som også er gitt tidligere..

Dette blir for dumt, off topic og jeg beklager virkelig til trådstarter om dette tullet midt i hennes tråd.

[Gjest Fortvilet hundeeier]

Tusen takk for svar og diskusjon i tråden

Vi har vært i kontakt med oppdretter og ingen andre av de hundene han har

avlet fram har hatt en slik oppførsel, så gudene vet hva det er med denna hunden. Han ble sjekket ganske godt før vi kastererte han, så det er også gjort.

Han er en så utrolig flott hund bortsett fra akkurat dette problemet her, så fortvilelsen er ganske stor over at dette ødlegger så mye. Hadde vi bare greid å "tøffe" til guttungen så hadde nok denne oppførselen gitt seg relativt fort.

Er veldig fristet til å omplassere han, men er også livredd for at når de verste "ten-årings" nykkene gir seg, så kommer den gode hunden helt fram.

Men som en bemerker godt her : sønnen min er viktigst!!!!

Vi får prøve å tenke på det en uke eller to til, også får vi ta en avgjørelse.

[Duracell]

  jo faktisk, fordi gjest har jo ikke lest tråden selv, siden den gir samme råd som også er gitt tidligere.. 

Dette blir for dumt, off topic og jeg beklager virkelig til trådstarter om dette tullet midt i hennes tråd.

←

jeg tolker det dithen at gjest er enig i at oppdretter og veterinær bør kontaktes, ikke at h*n gir det som et selvstendig råd... Tror du misforsto innlegget til gjest jeg, gitt!