Lite tilpassningsdyktig....

[Nellie Cortado]

Vi har en liten innekatt (huskatt) på 4 år som er så lite tilpassningsdyktig.

Hun er så var og redd av seg, liker ikke andre folk eller steder. Hver gang vi får besøk rømmer hun under sofaen og kommer som oftest ikke frem før gjestene går. Hun er ikke spesielt kosen og det er stort sett kun jeg som får holde henne.

Verst er det når vi skal bort og vi må sette henne hos andre. For det første blir hun gærn når vi putter henne i buret og hun hyler hele veien. Når vi kommer frem gjemmer hun seg straks og han som pleier å passer henne ser henne gjerne ikke før det har gått noen dager. Spiser lite gjør hun også når hun er på "ferie"....

Vi har prøvd å venne henne på alle disse tingene på en skånsom måte helt fra hun var liten. Prøvd å ta henne med ut, kose, barn, bil, være hos andre o.s.v. Men det blir bare verre for hver gang det skjer noe.

Nå er vi i ferd med å gå inn i en ny livsfase. Vi skal flytte til nytt hus og venter vårt første barn. I den anledning trenger pus et midlertidig hjem akkurat mens flyttingen pågår. Noen snille venner av oss meldte seg frivillig. (Han ene har passet henne før.) De har en snill og rolig innekatt, begge kattene er kastrerte. Så vi har prøvd å ha henne der i to dager nå for å teste ut situasjonen. Det har IKKE gått bra. Katten vår er rasende!

Hun har ligget i to dager under sofaen eller gjemt seg på badet, hun har ikke spist og bare frest og klort etter alt og alle!

Den andre katten har holdt seg pent unna og bare prøvd forsiktig å hilse på henne.

Jeg hadde jo håpet at hun skulle kose seg med litt selskap fra en artsfrende!

Nå blir jeg jo i tillegg bekymret for hele flytte situasjonen. Hun må vel være en annen plass men jeg er redd alt styret alikavel blir for mye for henne. Hun kommer vel ikke til å bli seg selv før over jul!!!

Er det noen som har vært i lignende situasjon eller har noen gode råd? Det gjør jo livet litt vanskelig for oss alle at hun er så "nervevrak"!

[Gjest Gjest]

Det er vel pga at slike tilfeller kan utvikle seg at jeg alltid fraråder å ha en enslig innekatt. De får lite stimulans gjennom kun å være inne, og det hjelper å ha en annen artsfrend som stabilt punkt i livet og stimulans. men dette er nå for sent for deres del, så jeg skal ikke dvele mer ved det.

Anbefaler at du prøver feliway. Fåes kjøpt hos veterinær. I tillegg liker hun sikkert lukta av deg, siden hun er så knyttet til deg som eie, så jeg ville tatt med en gammel genser som hun kunne følt seg trygg rundt.

Det blir en omstillingsfase for henne dette, men på et vis må det jo gå greit. Jeg ville prøvd å besøkt henne mens hun blir passet på i det andre huset, så hun ikke blir usikker på om du har forsvunnet helt.

[Gjest gjest1]

Jeg hadde en slik katt før. Han mislikte det meste(bortsett fra meg, da jeg var matkilden og kosekilden ); alt fra folk til bilkjøring.

Jeg mener at pusen ikke skal styre livet deres- du veneter baby, og dere har andre ting å gjøre. Du kan stille opp med mat, vann og kos/et godt fang, men ikke la dette få så stor plass på "bekymrings-kontoen".

[Nellie Cortado]

Ja vi får vel bare leve med det. Ideen var jo at når vi kom på plass i nyhuset så kan hun prøve å være ute også. (Vi har bodd i blokk til nå.) Men når jeg ser hvordan hun reagerer på forandring så tviler jeg på at hun noensinne kommer til å gå ut.

Vi var å hentet henne i går hos "passerne". Da hadde hun sittet livredd i to døgn bak vaskemaskinen, ikke spist noe og angrepet alt som kom i nærheten!

Vi blir ikke å plassere henne der nei....

Har funnet en annen løsning nå hvor vi får låne en plass å bo hvor vi kan ta henne med. Men hun blir nok stressa og redd av alle forandringene alikavel.

Mannen min sier jo at hun får bare være vrang og blir irrittert på henne, men jeg syns jo bare synd på henne. Jeg ser jo at hun er oppriktig redd, og det er jo ikke noe hyggelig.

Håper bare hun er snill med babyen når den kommer......Hvis hun ikke er det så er jo ikke det noe vi kan leve med....