Verdig slutt

[Gjest Gjest]

Kjæresten og samboeren min gjennom tre år har gjort det slutt. Ingen kjærestefølelser lenger, bare venner (fra hans side). Vi er på ferie på våre hjemsteder. Avgjørelsen ble tatt over telefon der jeg tok initiativ til å prate om ting. Har merket at han har trukket seg mye bort fra meg og slikt i det siste. Plutselig BOM sier han det er slutt. Ok Greit. Vondt. Vondere.

For meg ble dette for brått. Ikke for han, for han hadde visst tenkt ferdig. Jeg har bedt tynt om ikke han kan komme en tur hit jeg bor nå slik at vi kan prate sammen og si skikkelig hade. Hans svar er å si: Jeg har sagt det som trengs. Vi møtes en gang.

I begynnelsen ville jeg at han skulle ombestemme seg, men nå har jeg innsett at han aldri vil det. Jeg vil bare bli ferdig med dette så raskt som mulig, og for å komme over alt trenger jeg et siste møte. Hodet er et virvar av tanker og følelser. Brudd og fortvilelse. Kjærlighet og sorg. Jeg trenger å se han inni øynene og vite at han faktisk mener dette. At vi kunne sitte sammen et øde sted og snakke om forholdet, hva som gikk galt. Si pent hade, og gå hver til vårt.

Er jeg helt på villspor? Urimelig? Hjelp....

[Gjest gjesta]

Jeg skjønner veldig godt at du føler det sånn. Jeg hadde et forhold til en annen person, ikke kjærlighetsforhold, men veldig, veldig mange følelser. Det var helt avgjørende for meg å ha denne samtalen for å komme meg videre i livet, og det hjalp veldig mye.

Du skriver at du vil ha en verdig slutt på forholdet. Kanskje det lønner seg å vente litt med å ta denne samtalen? At det er litt for mange følelser inne i bildet akkurat nå? Det må du/dere føle på selv. For meg var det sånn.

Lykke til og en god klem til deg. Har et dikt som fikk meg til å minne meg om situasjonen du er i nå... du kan sende meg en pm hvis du vil ha det

[Gjest Gjest]

Tusen takk for klem

Ja, det er kanskje for tidlig å møtes. Ble slutt i sist uke. Avstanden er en flyreise. Jeg trenger det nå, han trenger det ikke. Han sier han ikke har ansvar for å bøte på min hjertesorg...

Hvorfor sender han melding om hva han spiser til middag? Det trenger ikke jeg.

[Gjest regine]

Nei, han har kanskje ikke ansvar for din hjertesorg - men personlig mener jeg at han dog har et ansvar for å gjøre det slutt på en anstendig måte.

Du kan neppe forlange en prat, vil han ikke så er det lite å gjøre med det. Samtidig så syns jeg at det er ganske dårlig gjort av han å ta det over telefon, for deretter å nekte og møtes. Når dere har vært sammen i 3 år OG vært samboende, så syns jeg vel at en skal avslutte ting face to face. Og at den som avslutter skjønner at den andre får sjokk, og kanskje vil prate.

Du får gi klar beskjed om at hvis han ikke "gidder" å ta den praten DU opplever at du trenger (nå eller om en liten stund), så "gidder" ikke du å høre på hva han skal ha til middag heller.....

Det er vondt å såre noen også , men min mening er at gjør man det slutt så har man også et visst ansvar for å være grei med den man dumper. Iallfall om man er over den verste fjortisalderen, og det kommer som lyn fra klar himmel på den andre.

Sender deg en jeg og, skjønner at det er tungt!

[Gjest Gjest]

Tusen takk for klem igjen. Det varmer

Det kom vel ikke helt som lyn fra klar himmel, siden jeg faktisk tok opp problemet, og lurte på hvor vi sto i forholdet.

Det er litt tungt akkurat nå. Blir litt "desperat" inni hele meg, og om jeg ikke klarer å kontrollere det så bare griner jeg. Har gode venninner, så prater med folk rundt meg.

Jeg syns i utgangspunktet det er ganske rart at jeg må overtale ham til å ta en siste prat. Er ikke tre år verdt det? Er ikke jeg som menneske verdt å skilles fra på en verdig måte?

Han sier jeg skal stille spørsmål pr. tlf om jeg har noen, men i samme setning sier han at han ikke har mer å si.

Jeg føler meg helt tom, men samtidig stappe full av tanker.

Jeg har prøvd å la han være i fred, men det gnager sånn. Skal jeg bare gå videre uten denne samtalen? Må jeg bare akseptere at det er slutt uten videre?

[Gjest gjest1]

Dette er kanskje det litt typiske kvinner-menn. Han har bestemt seg og er fornøyd med det. Du trenger mer.

Skjønner godt at du ikke har det godt, det er alltid bedre med en skikkelig avsluttning for begge parter.

Håper du får denne, for han har jo litt "ansvar" for din kjærlighetssorg - han ga deg jo den.

Lykke til

[Gjest Lompa i.i]

herregud...det inntrykket jeg får av noen som dumper samboeren sin på den måten, er at han faktisk ikke engang er verdt den tida du ville brukt på det siste møtet....Sorry, du elsker ham fortsatt, så det er sikkert ikke noe særs å høre sånt. SÅ kald og likegyldig? Høres ut som en jeg var sammen med for en del år siden det der.

Håper du kommer deg ut og morer deg, og finner ut at du faktisk har det bedre uten ham.

[Gjest Gjest]

Tusen takk. Dere er så snille. Jeg vet jo ikke om jeg er helt på jordet, for litt koko er jeg nok nå.

Nå skal han ringe...uff...

Jeg tror jeg sier at han kan kontakte meg igjen om han snur i vinden...Inntill videre trenger jeg ikke daglige sms med mat og gjøremål.

[Gjest Gjest]

be ham la være å ringe og sende sms.

[Gjest Gjesta]

Han dumper deg over telefonen mens du er langt unna, og sier han ikke er ansvarlig for din sorg og vil ikke gi deg det du trenger mest nå - å treffes og snakke ut... Mens du skal være mottagelig for hans behov om å kommunisere med deg om smått og stort... Syns du skal bite tenna sammen og si til ham at du respekterer hans valg om å ikke ville møte deg og snakke ut og at du derfor ikke har noe mer å si til ham.

Ganske typisk at han ikke vil møte deg ansikt til ansikt og men ta ting på telefonen, mindre ubehagelig for ham. For en dust!

[Gjest Gjest]

Ja, nå har vi snakket. Roet meg inni. Han åpnet samtalen med

- Du, jeg har tenkt meg litt om. Vi kan godt møtes og snakke.

På en måte lettet det et lokk av et sted inni meg. Han virket ydmyk gjennom samtalen, og vi prøvde å forstå hverandre. Han har det jo ikke lett han heller. Gutter som ikke åpner seg for noen. Jeg oppfordret han til å ta kontakt med familie eller venner for å snakke, men han foretrakk å holde det for seg selv. Gutter (ja han bli litt gutt selv om han er midt i tjueårene)! Hallo!

Men det var godt å få høre at han faktsik bryr seg om meg. For jeg har følt meg som lommerusk og småstein. Han har fremdels ikke noe annet svar enn at han ikke har "kjærestefølelser" for meg lenger. Det gikk bare over. Kanskje er det svar nok? Jeg vet ikke. Inni meg roper det : Hva var galt med meg? Hva var galt med oss? Hva var galt med deg? Hvorfor skjedde dette? Når skjedde dette? Men han har ikke svar. Jeg innser at det kanskje er slik slike ting er. Man vet ikkje hvorfor? Desto vanskligere å forstå. Man må bare overvinne seg selv og godta...

Han bryr seg om meg. Vil så gjerne være venner, omgangsvenner, men forstår også at dette tar lenger til å fordøye for meg enn for han. Jeg ba han roe ned all kontakt frem til vi møtes, og stilte tre krav frem til da: Snakk med noen andre enn meg om dette. Tenk gjennom ting en gang til, og se om du finner ut hva som gikk galt for deg/oss. Ikke ha sex med andre frem til vi møtes...Ok? Kravstor?

Jeg trenger ikke fiskeboller i hvit saus akkurat nå. Så kanskje en dag, når ting har roet seg i hodet mitt også kan vi ha det morro sammen som venner og fiske og skøye.

[Gjest Gjest]

Sjønner det godt. Typen min slo også opp over telefon i sommer når vi begge var på ferie/sommerjobb i hjembyen, tre uker siden til helga. Kjempetrist for jeg var ikke klar for brudd, visste at vi slet med å være i frahverdandre, men trodde ikke han ville slå opp av den grunn. Han hadde "glemt meg" sa han, tenkte ikke på meg som kjæreste lenger, og det såret veldig siden jeg tenker på ham hele tiden. Men han ville altså gjerne komme på besøk til meg og snakke i person når han fikk fri, så han kommer på lørdag. Lurer litt på hvordan det skal gå...

[Gjest Gjest]

Gjest overfor igjen, bare legge til at vi har ikke gjort noen avtaler om å ikke treffe andre til vi får snakket sammen til person. Men selv har ikke tenkt på en gang å rote rundt med andre før jeg får snakket med ham, og han nevnte at han ikke hadde "funnet seg noen andre". I hodet mitt er det ikke slutt før jeg liksom erfarer det på kroppen, altså at han er i nærheten, men ikke sammen med meg. Først når jeg har opplevd det kan jeg gå videre, tror jeg.

[Gjest Tuppelure]

Stor trøsteklem til deg!

Det er bra at dere skal møtes og prate ut om dette, hvis du fortsatt trenger det. Jeg er enig med deg i at etter tre år sammen er ikke det for mye å forlange!

Synes også at eksen din kunne ha valgt en litt mer ok og litt mindre umoden måte å dumpe deg på. Samtidig er nok ikke dette helt enkelt for ham heller (uten at jeg med dette mener å forsvare fremgangsmåten hans). Det er faktisk mulig å bry seg veldig om en person, og samtidig føle at det ikke er riktig å fortsette å være sammen med ham/henne.

Det som er viktig nå, er at du forsøker å hjelpe deg selv så godt du kan. Kanskje er du best tjent med å ikke ha kontakt med eksen din på en stund? Det er flott at du har venninner som støtter deg, bare snakk og gråt til du føler at det hjelper! Prøv også å gjøre ting som du liker, og som gjør deg glad. Og innstill deg først som sist på at dette helt sikkert vil svi en stund. Kjærlighetssorg forsvinner som regel, men dessverre skjer det sjelden over natta. Stå på - livet BLIR bra igjen, før eller senere!

[Flowery]

Når du skriver at dere er samboere, så må dere vel møtes? Du må jo få komme hjem og pakke osv. Så jeg tror ikke jeg hadde giddet å lage så mye styr om dette med møte for det gjør dere vel uansett?

[Gjest Gjest]

Tusen takk til alle som leser og støtter

Vi var samboere inntil i sommer. Uvisshet rundt studiesituasjon/jobbsituasjon denne høsten ol. gjorde at vi ennå ikke hadde bestemt nytt bosted. Alt var pakket og delt før vi tok ferie. Vi får ingen problemer sånn sett...

Det betyr også at vi kanskje aldri ville møtes igjen, og den tanken holdt jeg ikke ut