Sønnen min og mannen trives ikke med hverandre

[Gjest Gjest]

Jeg har nå vært gift i 4 år. Jeg og min mann har 4 barn - han har 2 (10 og 14år) fra tidligere ekteskap, jeg har en fra tidl forhold (11 år), og vi har en sammen (snart 3).

Hans barn er hos oss annenhver helg og en kveld i uka. Mitt barn bor hjemme hos oss, men er hos faren sin annenhver helg.

Til å begynne med hadde vi det veldig fint - både alene og sammen med barna, men i de siste par årene har jeg blitt mer og mer klar over endringen som skjer når vi alle er samlet. Som regel starter mistrivselen pga noe som har med ungene å gjøre. Min mann, som tidligere var både snill og morsom, er nå blitt snarsint og humørsyk. Dette går ut over ungene, og jeg synes han har en ublid tone overfor de. Spesielt synes jeg at det er min sønn som lider under det, og som det nesten alltid er noe i veien med.

I de ukene sønnen min og barna til mannen min nå har vært borte, har vi hatt det kjempefint sammen. Selv om vi har jobbet og vært slitne, har vi vært i godt humør, og vårt barn har storkost seg.

Men - så kommer da min sønn hjem, og stemningsskiftet er merkbart. Fra å være en glad og blid pappa, kommer han hjem fra jobb, overser min sønn, men hilser på vår 3 åring og er ellers ganske mutt og sur. Han kommenterer ofte at min sønn har rotet eller slengt fra seg noe, og viser tydelig misnøye med noe som min sønn har gjort.

Jeg går på tå hev når min mann kommer hjem, og synes synd på min sønn som hele tiden blir "jaktet" på, jeg er nervøs for at noe skal være i veien.

Jeg ser tydelig at min sønn ikke er lykkelig hos oss. Jeg legger merke til at han knapt er hjemme om ettermiddagene og kveldene lengre, og at når dette skjer, søker han til meg. Min mann er ikke interessert i min sønn, og det føles som om jeg bor i en splittet familie.

Jeg har tatt opp dette utallige ganger, og i disse diskusjonene er jeg opptatt av at min mann er så negativ mot min sønn, mens jeg ønsker at han kunne være litt mer positiv. Han prater nesten aldri til minn sønn, og min sønn prater nesten aldri til min mann. Min mann sier nesten aldri (uten på oppfordring fra meg) god natt til min sønn før han legger seg. Til det svarer mannen min at de to ikke har noen "kjemi!", og at det er min sønns feil ettersom at han aldri henvender seg til han.

Jeg har begynt å tenke på om jeg bør ta med meg ungene og flytte, da jeg etterhvert har begynt å miste følelsene for ham. Hvis sønnen min lider av at jeg er gift med mannen min (og det tror jeg han gjør), er ikke dette til å holde ut lengre. Jeg er ulykkelig, og forstår ikke hvorfor det må være slik som det er nå.

Må legge til at når hans barn kommer, virker det som han "tar seg sammen" for sine egne barns skyld, og prøver å gjøre alt han kan for at det skal være hyggelig. Dette provoserer meg, og jeg føler meg såret over måten han er på.

Hva synes dere om måten han er på? Er dette vanlig? Min sønn er en veldig trivelig og rolig gutt, men jeg skjønner at det er noe ved ham som min mann misliker sterkt.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Jeg har nå vært gift i 4 år. Jeg og min mann har 4 barn - han har 2 (10 og 14år) fra tidligere ekteskap, jeg har en fra tidl forhold (11 år), og vi har en sammen (snart 3).

Hans barn er hos oss annenhver helg og en kveld i uka. Mitt barn bor hjemme hos oss, men er hos faren sin annenhver helg.

Til å begynne med hadde vi det veldig fint - både alene og sammen med barna, men i de siste par årene har jeg blitt mer og mer klar over endringen som skjer når vi alle er samlet. Som regel starter mistrivselen pga noe som har med ungene å gjøre. Min mann, som tidligere var både snill og morsom, er nå blitt snarsint og humørsyk. Dette går ut over ungene, og jeg synes han har en ublid tone overfor de. Spesielt synes jeg at det er min sønn som lider under det, og som det nesten alltid er noe i veien med.

I de ukene sønnen min og barna til mannen min nå har vært borte, har vi hatt det kjempefint sammen. Selv om vi har jobbet og vært slitne, har vi vært i godt humør, og vårt barn har storkost seg.

Men - så kommer da min sønn hjem, og stemningsskiftet er merkbart. Fra å være en glad og blid pappa, kommer han hjem fra jobb, overser min sønn, men hilser på vår 3 åring og er ellers ganske mutt og sur. Han kommenterer ofte at min sønn har rotet eller slengt fra seg noe, og viser tydelig misnøye med noe som min sønn har gjort.

Jeg går på tå hev når min mann kommer hjem, og synes synd på min sønn som hele tiden blir "jaktet" på, jeg er nervøs for at noe skal være i veien.

Jeg ser tydelig at min sønn ikke er lykkelig hos oss. Jeg legger merke til at han knapt er hjemme om ettermiddagene og kveldene lengre, og at når dette skjer, søker han til meg. Min mann er ikke interessert i min sønn, og det føles som om jeg bor i en splittet familie.

Jeg har tatt opp dette utallige ganger, og i disse diskusjonene er jeg opptatt av at min mann er så negativ mot min sønn, mens jeg ønsker at han kunne være litt mer positiv. Han prater nesten aldri til minn sønn, og min sønn prater nesten aldri til min mann. Min mann sier nesten aldri (uten på oppfordring fra meg) god natt til min sønn før han legger seg. Til det svarer mannen min at de to ikke har noen "kjemi!", og at det er min sønns feil ettersom at han aldri henvender seg til han. Til det svarer mannen min at de to ikke har noen "kjemi!", og at det er min sønns feil ettersom at han aldri henvender seg til han.

Jeg har begynt å tenke på om jeg bør ta med meg ungene og flytte, da jeg etterhvert har begynt å miste følelsene for ham. Hvis sønnen min lider av at jeg er gift med mannen min (og det tror jeg han gjør), er ikke dette til å holde ut lengre. Jeg er ulykkelig, og forstår ikke hvorfor det må være slik som det er nå.

Må legge til at når hans barn kommer, virker det som han "tar seg sammen" for sine egne barns skyld, og prøver å gjøre alt han kan for at det skal være hyggelig. Dette provoserer meg, og jeg føler meg såret over måten han er på.

Hva synes dere om måten han er på? Er dette vanlig? Min sønn er en veldig trivelig og rolig gutt, men jeg skjønner at det er noe ved ham som min mann misliker sterkt.

←

Uff for en lei situasjon.

Det er ikke enkelt å være stefamilie, spesiellt ikke for ungene.

Jeg reagerer på at mannen din sier at det er din sønns feil at de ikke har noe kjemi. For å få en god kjemi så må begge parter yte sitt, å mannen din kan ikke gå å vente på at et barn tar kontakt med han.

Jeg kan ikke råde deg til å hverken flytte eller bli boende. Det er noe du må finne ut av selv, men som foreldre så veier gjerne barnas behov tyngre enn noe annet.

Ønsker deg ihvertfall lykke til, å håper du/ dere klarer å finne en løsning på problemene, for sånn som dere har det, vil det etterhvert slite på alle i familien.

[Aeriana]

Dette høres ikke bra ut i det hele tatt! Stakkars gutt Nå er det jo sånn at din mann ikke kan tvinges til å elske sønnen din på den måten du gjør, men makan til oppførsel Din mann burde være såpass voksen og se at hans måte og forholde seg til din gutt på skader hele familien, og ikke bare din sønn! Nå vet ikke jeg så mye til å gi deg konkrete råd her, men dette virker ikke holdbart for noen! Ta en skikkelig prat med din mann og forklar alvoret før det er for sent. Han forsurer jo livet for alle i familien.

[Gjest regine]

Lei situasjon. Vi vil jo alle våre barns beste - og jeg kunne helt klart IKKE levd med en mann som viste så lite respekt og forståelse for mitt barn. Enig med stemor i at det er mannen som må ta initiativ overfor gutten, det er han som er voksen og dermed burde være i stand til å se litt lenger enn sin egen nesetipp.

Tror kanskje det må noe mer drastisk til enn at du "prater med mannen så forstår han alvoret". Virker vel som du har gjort det allerede?

Det kan godt tenkes at samtaler på familievernkontoret hadde vært en mulighet? Det er noe med at de fleste av oss skjerper oss når en nøytral tredjeperson er tilstede. I tillegg har de på familievernkontoret i allfall en viss insikt i familieproblemer og dermed også vinklinger som dere ikke ser. Ikke minst kan det bidra til at mannen din forstår alvoret - at du faktisk vurderer å oppløse familien pga hans oppførsel.

Lykke til! Og barnet er viktigere enn mannen....

[Gjest gjesta]

Det viktigste i denne situsjonen er ihvertfall hvordan sønnen din har det. Han har ikke noe valg i denne situasjonen, og han har ikke godt av å vokse opp sammen med en person som misliker han. Jeg synes du skal snakke med sønnen din om hvordan han opplever sitasjonen, og også snakke mer med din mann. Dere kan jo evt. vurdere familieterapi. Men det er uansett din mann som har ansvar for å få et godt forhold til sønnen din, det er han som er voksen. Hvis han ikke kan ta seg sammen nok til å greie det, synes jeg du gjør rett i ta forholdet opp til vurdering.

[Kykkelikokos]

Enig med de over.

For meg ville familieterapi vært siste forsøk på å lappe sammen dette. Det er litt rart med det, at en person kan forandre seg så mye til tross for hvor lenge man har vært sammen.

Uansett, lykke til! Krysser fingrene for at du finner en god løsning.

[Gjest gjest1]

Nå har jeg ikke erfaring selv med stebarn. Men i en situasjon der det er mine, dine og våre barn så må man jo finne en måte å leve sammen på. At mannen din skylder på kjemi, høres litt for tynt ut i mine øyner. Han er trods alt den voksne parten her og ønsker han å fortsette livet sitt sammen med deg og deres barn så må jo dette rettes opp i. Dette må dere som voksne bare snakke ut om, og forhåpentlivis bli enige. Dette kan skade gutten din mye tror jeg, uten at jeg skal leke hobby psykolog. Han er jo bare 11 år og da trenger man at de voksne i familen er der for en, steforeldre eller ikke. Om dere flytter fra hverandre pga dette, kan han jo også ta det "feil". At alt er hans skyld osv.

Kanskje familevern kontoret kan hjelpe?

Lykke til! Håper dette blir bedre

[Kittykat]

Din mann er den voksne her og er den som må ta tak i seg selv for å få forholdet bedre mellom seg og sønnen din. Så enkelt er det. Han kan ikke forvente at en 11-åring skal gjøre det. Da er han en idiot hvis han forventer det, for å si det mildt.

Hvis han kan ta seg sammen når det gjelder sine egne barn, så kan han også gjøre det når det gjelder din sønn. Jeg synes han forskjellsbehandler barna og det er ikke bra og noe jeg ikke tolererer.

Din sønn skal føle seg velkommen i sitt hjem og når din mann oppfører seg på den måten der, så tviler jeg på at han føler seg velkommen i det hele tatt.

Jeg hadde forlangt at mannen min skulle tatt seg sammen og gjort noe med det.

Familieterapi er kanskje det som må til. Hvis han ikke vil være med på det, så viser det bare hvor lite han er villig til å få et bedre forhold til sønnen din og han bare bryr seg om sine egne, biologiske barn.

Du må gjøre noe og det nå. Du kan ikke la din sønn bli utestengt på den måten der bare fordi stefaren er en idiot og til og med så dum at han gir en 11 -åring skylden for dårlig kjemi.......

Jeg hadde satt himmel og jord i bevegelse og forlangt det av han hvis han hadde vært min mann. Han er den voksne og må gjøre såpass.

Endret 16. august 2006 av Kittykat

[Gjest Gjest]

enig, en 11-åring kan ikke ta ansvar for at forholdet skal fungere, det må den voksne ta seg av.

ble litt trist jeg, skjønner at det er vanskelig for deg, men det virker som du ser hva som er viktigst; sønnen din. det vil nok føles som at du velger mannen din framfor sønnen hvis dette fortsetter.

og hva med deg, å gå på tåhev er ikke en god situasjon. hvis han ikke skjønner dette, må du gjøre det du må, for alle parter. han er jo veldig respektløs overfor deg også.

håper det ordner seg, og at han forstår hvordan hans negative oppførsel påvirker alle.

[Gjest valgets kvaler]

Hvordan er forholdet mellom deg og dine stebarn? Hvis du har et ok forhold til dem så skyldes det sikkert at du har gjort en innsats for å få et bra forhold til dem og for at alle skal føle seg velkommen i hjemmet deres.

Din mann visste at du hadde en sønn da dere ble sammen, og det må han forholde seg til. Han trenger ikke å elske din sønn på samme måte som sine egne barn men han skal oppføre seg og akseptere at han er der. Og han må gjøre en innsats selv for at det skal bli et ok forhold dem i mellom. Sønnen din skal ikke lide for at den voksne mannen ikke føler at han har kjemi med gutten.

At en 11-åring ikke orker å være hjemme på ettermiddagen og kvelden er ikke noe hyggelig, en annen ting er alt han kan komme ut for senere gjennom f.eks. dårlige venner han kommer i kontakt med. En gutt med dårlig selvfølelse og som ikke føler seg elsket hjemme kan ofte være villig til å strekke seg langt for dårlige kamerater bare for å kunne føle at han hører til et sted.

Derfor er det veldig viktig at du viser gutten at du tar dette på alvor, at han ikke sitter med en følelse at din mann er viktigere enn gutten din. De er ganske sårbare i denne alderen. Jeg støtter de som anbefaler familievernkontoret.

[Gjest Gjest]

Takk for mange svar. Dette er en fryktelig vanskelig situasjon, og det er godt å se at dere støtter meg.

Konsekvensen er jo at det ikke blir bra mellom meg og mannen min - jeg vender ikke min sønn ryggen. Jeg prioriterer da heller i det daglige å finne på ting med sønnen min alene, slik at all uro og dårlig stemning hjemme ikke får festet seg på ham.

Innimellom slår det meg at min mann kanskje er sjalu på min sønn?

Mange av dere nevner familievernkontoret som en mulig løsning. Min mann var jo der da hans forrige ekteskap ble oppløst, så nå hevder han at de garantert ikke kan hjelpe oss.

Blir veldig trist av å ha det slik selv også, det er tøfft.

[La Guapa]

Hei.

Dette var leit for dere alle sammen.

En ting er sikkert uansett utfall: gjør noe med situasjonen til din sønn.

Snakk med mannen din igjen.

Isteden for å si "du gjør alltid sånn....."

og

"du gjør aldri....."

Start setningen din med: "Hva kan jeg gjøre for at du skal få det bedre når vi er samlet hele familien?" "Er det noe jeg har oversett?" "er det noe jeg kan gjøre anderledes? noe du finner vanskelig når vi er samlet?"

Jeg lover deg at bare du gjør oen små grep vil kommunikasjonen mellom dere bedre seg! det du trenger fra mannen din nå er informasjon!

Hva var det som skar seg?

Hva er det han finner vanskelig og som gjør ham sur og innesluttet?

Du beskriver ham som en hyggelig og blid mann i begynnelsen av forhodet! Hva forandret ham?

Jeg er sikker på at han ikke ønsker å være slik!

Lykke til.

MVH La Guapa

[Naixin]

Dette er nesten identisk med min historie.

Min sønn blomstrer, og er allerede etter 5 uker fra vi flyttet merkbart tryggere. Ikke minst fordi han vet at jeg tok affære.

Jeg skal ikke råde deg til ekteskapsbrudd. men sørg for all del for at din mann ikke ødelegger din sønns selvtillitt.

Endret 22. august 2006 av Naixin

[Gjest Gjest]

Kan det være en ide om gutten flytter til sin biologiske far en periode mens dere får ordnet opp i dette ?

Hvir ikke det går syns jeg faktisk at du burde gi mannen din et ultimatum. Aldri i livet om jeg ville ha vært sammen med en mann som misslikte sønnen min

Hvor lenge var dere sammen før dere giftet dere?

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Kan det være  en  ide om  gutten  flytter til sin  biologiske far en periode mens dere  får  ordnet opp i dette ?

Hvir ikke det går syns jeg faktisk at du burde gi mannen din  et  ultimatum. Aldri i livet  om  jeg ville ha  vært sammen  med en  mann som misslikte  sønnen min

Hvor  lenge  var dere  sammen før dere  giftet dere?

←

Det som kan være faren om gutten flytter til sin far er at gutten kanskje føler at han har gjort noe galt, og at det er hans feil at forholdene er uholbare hjemme.

Jeg synes ikke at gutten skal være nødt til å flytte på seg.

Ofte hvis det er problemer på ett eller annet område, det være seg i barnehage, på skole og hjemme, så blir de barna som blir "plaget" flyttet på, å det blir helt feil. Da vil de ihvertfall føle at det er de som er problemet.

Flytting av barn i sånne situasjoner er greit hvis det er barnet sitt valg, men allerede da har det gått for langt hvis et barn vil flytte pga en uholdbar situasjon.

[Gjest allium]

Såvidt jeg kan se, ser samtlige dette som et valg mellom mannen og sønnen.

Ingen nevner den tredje parten her - fellesbarnet.

Er det ok å gjøre fellesbarnet til skilsmissebarn fordi dets far ikke kommer overens med halvbroren?

Ja, enhver god forelder vil velge barnet sitt fremfor en ny partner. Men hovedinnlegger er mor til en til - hva med det barnet?

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Såvidt jeg kan se, ser samtlige dette som et valg mellom mannen og sønnen.

Ingen nevner den tredje parten her - fellesbarnet.

Er det ok å gjøre fellesbarnet til skilsmissebarn fordi dets far ikke kommer overens med halvbroren? 

Ja, enhver god forelder vil velge barnet sitt fremfor en ny partner.  Men hovedinnlegger er mor til en til - hva med det barnet?

←

Enig i at en skilsmisse ikke er noe ideell løsning for fellesbarnet.

Men 11 åringen trives ikke hjemme sammen med mors nye mann, han virker heller ikke særlig positiv til å oppsøke familievernkontor for å få hjelp til å løse problemene.

Hva skal en mor gjøre da?

[Gjest Gjest]

Enig i at en skilsmisse ikke er noe ideell løsning for fellesbarnet.

Men 11 åringen trives ikke hjemme sammen med mors nye mann, han virker heller ikke særlig positiv til å oppsøke familievernkontor for å få hjelp til å løse problemene.

Hva skal en mor gjøre da?

←

Men ved å bli i et sånt forhold så setter hun jo barn nr 2 høyere enn barn nr 1.

Det blir også helt feil. Det er vel ikke sånn at man skal holde sammen på død og liv bare fordi barna ikke skal ende som skilsmissebarn. Det er ihvertfall å gjøre barna en bjørnetjeneste.

[Gjest Gjest]

Valgets kvaler - jeg har et ok forhold til mine stebarn, men vi har jo av og til våre feider. Men jeg er iallefall glad i dem, og prøver å gjøre mitt beste når de er hos oss. Kanskje kan jeg være i dårlig humør og kjefte på de innimellom hvis det er noe, men tror du det har noe med min manns oppførsel å gjøre?

Naixin - det du forteller er jo marerittet... Jeg forstår godt at du gjorde som du gjorde.

Gjest - vi var sammen i 2 år før vi giftet oss.

Nå har det seg sånn at vi har fått det sånn etter lengre tid. Og jeg lurer på hvordan jeg skal finne ut hvorfor det har blitt sånn?

Det siste jeg vil er jo å flytte fra mannen min, jeg vil jo løse dette. Sønnen min er veldig godt likt av alle, så det har ikke noe med at han er en ufordragelig unge...

Det er IKKE et alternativ at han flytter, det er ingen god løsning for oss.

[Kittykat]

Det er IKKE et alternativ at han flytter, det er ingen god løsning for oss.

←

Vel, da bør din mann ta seg kraftig sammen og oppføre seg skikkelig. Mer er det rett og slett ikke å si. Kan ikke din mann oppføre seg skikkelig mot din sønn og gjøre litt innsats for at forholdet mellom dem skal bli bedre, så bryr han seg ikke om din sønn.

Og du kan ikke vende ryggen til din sønn. Du må stille din mann et ultimatum.

Enten så må han finne en måte på å få et bedre forhold til din sønn eller så er det over.

Så enkelt er det, for han kan ikke rakke ned på en 11-åring og gi din sønn skylden for at det er dårlig kjemi mellom dem. Det er bare en unnskylding fra hans side så han skal slippe å måtte gjøre noe i det hele tatt. Jeg tror ikke din mann er så interessert i å gjøre noe med det i det hele tatt. Hadde han vært det, så hadde han ikke vært så dum og gitt din sønn skylden for det.

Endret 17. august 2006 av Kittykat