Hvor viktig er det for deg å ha flere barn?

[Gjest _*_]

Jeg og samboer har ei jente på snart ett år. Vi er begge lykkelige over henne, stolte og glade. MEN...jeg vil svært sterkt ha ett barn til - om noen år. En ting er det at jeg ønsker ett barn til, men jeg vil synest det er svært trist for snuppa om hun ikke får søsken. Hun har veldig lite slekt, så det har nok sammenheng med det.

Men, han sier at han ikke vil ha flere enn ett barn, og jeg må innrømme at jeg har tenkt litt på det i dag. Som sagt blir det ikke aktuelt med flere barn før om noen år, og han KAN jo ha ombestemt seg da. Men jeg kom frem til at det ER veldig viktig for meg, særlig dette med søsken.

Nå er ikke dette ment som en diskusjon på ett eller flere barn, jeg er fullt klar over at mange lever flotte liv uten søsken. Men er det flere som har det sånn? og hva blir konsekvensen av det?

Jeg sa til sambo at da vil ikke vi holde sammen på sikt. Hva som vil skje, vil jo gjenstå å se da...

[Gjest Gjesta]

Enhver vet hva som passer for seg. For meg er det viktig å ikke ha enebarn, så sant jeg kan unngå det, og for meg var det en naturlig ting å snakke om tidlig i forholdet, slik at ingen følte seg presset eller lurt i etterkant. Jeg er vel også av den meningen at det er vanskelig å nekte noen barn og at det det er vanskelig å pådytte/lure noen til å få barn som i utgangspunktet ikke vil, og at slike tanker kanskje burde luftes så tidlig som mulig.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

og at slike tanker kanskje burde luftes så tidlig som mulig.

←

Ja, er helt enig med deg i det. For vår del, så tok det litt tid før vi fikk det til, og etterhvert ble det vel litt "glemt" å snakke om hvor mange barn vil ville ha. Vi måtte liksom få det til med nr en først. Men sambo vet veldig godt hva jeg mener, og jeg har også sagt til han at jeg aldri har sagt jeg kun vil ha "bare" ett barn.

[c",)]

Jeg har fått 1 barn, noe jeg aldri trodde jeg skulle få.

Det er ikke et valg jeg har tatt, jeg er bare veldig lite produktiv (dårlig valg av ord).

Selvsagt savner min datter søsken, men hun har mange søskenbarn som bor i nærheten, og som vi har veldig nært forhold til.

Søskenbarna inkl min datter ( 9 stk ) er i alderen 9 - 22 år, og de har et samhold som er helt fantastisk.

Det er ikke alle som kan velge hvor mange barn de skal ha. Jeg kan ikke det, å jeg er utrolig takknemlig for den datteren jeg har.

[Gjest Gjest]

Vi har et barn. Det er tidlig ennå, han er under ett år.

Vi har alltid hatt lyst på barn, det tok oss lang tid å få ham, men nå vet ikke min samboer om han orker flere.

Overgangen fra å være uten barn har vært stor, og akkurat nå har vi nesten aldri tid til oss selv. Jeg håper jo det vil forandre seg, når alt er så nytt blir det jo mye styr. Jeg vil heller ikke at han skal bli enebarn.

Sjansen for søskenbarn ligger kun på min søster og jeg vet jo ikke om hun kommer til å få barn. Så ja, jeg tenker på det like mye som du!

Jeg tar tiden til hjelp foreløpig. Gruer meg til eventuelt et nytt svangerskap. Hadde et veldig tungt denne gang. Og bekymrer meg for at familien skal bli oppløst hvis påkjenningene blir altfor store.

Ikke lett å være mor og far. Man vet ikke hvordan ting blir før man har vært gjennom dem, uansett hvor mye man snakket om det på forhånd.

Er det på grunn av at han synes det er mye arbeid at han ikke vil ha flere?

[Rioja]

Jeg vil ha mange barn! Mulig fordi jeg er enebarn selv???

Har ei på 2 år og venter nr. to i april!

[Scorpina]

Jeg var enebarn fram til jeg ble 22 år - da fikk jeg en halvbror. Kan ikke si jeg hadde noe savn egentlig etter søsken...men hvordan kan man savne noe man aldri har hatt..?!

Anways - vi har ei jente på 8 og nå ruger jeg på nr 2 som er venta til neste år. Vi var av den oppfatning at vi bare skulle ha ett barn, men ettersom årene gikk begynte vi så smått å snakke om å få en til. Med tanke på at min manns familie er relativ liten, og min forsåvidt. Det er jo godt da for vår eldste at hun har søsken å forholde seg til når vi blir eldre....og vise verca for den minste, som har et større søsken å få hjelp/råd hos når vi blir gammel og grå

[Jens]

Mannen min og jeg har bestemt oss for å kun ha ett barn. Vi har en sønn på 15 måneder nå, og vi tre har det så fint sammen att vi ærlig talt ikke tør ta sjansen på en til. Vi er livredde for att boblen skal sprekke. Hva om barnet får downs, hjertefeil, kolikk etc....I ferier er vi kun med andre med barn på vår sønns alder, og han har også nesten daglig kontakt med sin fetter og kusine. Så lenge man passer på att barnet har andre barn rundt seg, tror jeg det går fint

[Gjest Gjest]

Jeg er enebarn, men har fått 3 unger selv. Forferdelig stridt når de var små, men for en glede nå når de vokser til. Som enebarn selv må jeg bare si at det er greit nok som liten, men å være voksen og enebarn kan ikke anbefales!! Har aldri i hele mitt liv følt meg så alene som i disse tider. Min mann har også liten slekt og vi blir alltid alene i høytider o.l. når alle andre har fulle hus av slekt osv. Nå om sommeren har vi heller ikke veldig kontakt med andre folk, da alle har det så travelt med å besøke/ha besøk av slekta. Veldig sårt.

En annen ting er det å være alene når foreldrene blir eldre; det er helt forferdelig å ikke ha noen å dele bekymringene ang. de eldre med.

Selvfølgelig er det sårt for de som ikke kan få flere barn, men for de som har et valg bør de absolutt skaffe søsken til sine barn. Det krever også mye mer som foreldre å ha kun et barn når de vokser litt til. De må ofte underholdes mer, og kjeder seg lettere når de ikke har søsken i huset til å leke med.

Lykke til!!

[Gjest 2324]

Nå har ikke jeg barn, og har i utgangspunktet bare lyst på ett barn. Men jeg tenker mye på om det kanskje er litt egoistisk. Den dagen jeg og sambo faller fra vil jo barnet da stå alene om det meste. Klart man har annen familie og andre venner rundt seg, men tror alikevel ikke det blir det samme. Uansett, har god tid på å bestemme meg.

[Xania]

Jeg er enebarn og gravid med nr. 1 nå. Har alltid sagt at hvis jeg skal ha barn vil jeg ha mer enn ett så det ikke blir enebarn. Husker en del lange ettermiddager med "det er så kjeeeedelig" og mas på mamma og pappa da jeg var lita. Med søsken kan barna ofte underholde seg selv og trenger ikke mamma og pappa som lekekamerater i samme grad som enebarn. Mannen er litt mer usikker. Han har tre søsken og husker en oppvekst med mye krangel og slossing med lillebror. Nå har han jo et godt forhold til alle tre søsknene, og noen å dele bekymringer over foreldrenes sviktende helse med. Jeg vet ikke hva vi ender opp med, nå må vi først få én i hus og se hvordan det er å være forelde før vi eventuelt bestemmer oss for flere. (Mannen er overbevist om at vi venter tvillinger, og da slipper vi jo hele diskusjonen. To er nok for oss begge.)

[Gjest Trådstarter_*]

Takk for mange synspunkter.

Hvorfor min samboer sier han vil kun ha ett barn, tja, er litt det at han vil gi "alt" til det ene barnet, enn å gi litt til flere. Og så avogtil er det vel sånn at en rett og slett bare VIL ha ett barn, på samme måte som JEG vil ha flere.

Er nok heller ikke det at han har "tatt skrekken" av tiden med småbarn så langt, vi snakket om det her om dagen at vi ER heldig, så langt vertfall. Det har gått veldig greitt i det store og det hele.

Nå er vi, som sagt veldig glad for hun vi har, og vil ikke naturen gi oss flere, så er det på en måte "greitt", men trist. Hadde vi hatt ei stor slekt, der hun vokste opp med mange fettre og kusiner, så er det nå en ting. Men hun gjør ikke det heller, og jeg TROR hun vil synest det er trist som voksen å ikke ha NOEN. Dvs, hun vil ha to fettre som bor langt unna, og han ene er en god del eldre da.

Vi får se hva som skjer fremover, men jeg holder fast ved det jeg har sagt, jeg vil ha flere barn så får HAN også tenke ordenlig gjennom hva han ønsker.

[Missbumblebee]

Jeg vil ha flere barn fordi jeg selv har satt umåtelig stor pris på mine søsken. Jeg er også tante til en skokk med unger, og jeg ser hvor godt samspill det er blandt søsknene der. Klart de krangler og slikt de også, men likevel er det mye kjærlighet i bunnen der.

[Gjest Mireya]

I begynnelsen, etter å ha fått første barnet, ville jeg ikke ha flere.

Satte opp en liste med argumenter "pro enebarn", og var fornøyd med det.

Men så meldte tanken seg om at det egentlig var veldig egoistisk å bare ville ha ett barn, fordi det er slitsomt med småbarn.

Barna er jo ikke små hele livet!

Og både jeg og samboeren har vokst opp med søsken, og ser verdien av det.

Så nå er jeg gravid med barn nr. 2.

Spent på å se hvordan det blir, men er sikker på at jeg ikke kommer til å angre på valget om å ikke ha bare ett barn.