han drar i militæret!

[Gjest KTpus]

Jeg har et problem, men for mange så virker det sikkert ikke så ille...

Har vært sammen med kjærsten min i et halvt år, å jeg elsker han kjempe mye...

Vi har ikke krangla en enste gang å alt er skikkelig bra mellom oss, men i morgen drar han i militæret(Indre Troms) å jeg bor i oslo, Har aldri hatt stor tro på avstandsforhold, selvom han bare blir borte et år.

Jeg lurer bare på om det er noen som har vært igjennom det samme, som kan gi meg noen tips om hvordan vi skal få det til å funke?

Noen som veit hvor ofte man får perm å sånn??

[Gjest prestekrage]

Dette er det mange jenter som har vært igjennom ja. Meg inkludert. Mener at de får 4 gratis hjemreiser i året. Antall langpermer er avhengig av hva slags tjeneste han skal ha. Noen er 3 uker på to uker av, andre har bare 3-4 langpermer. Vanlig perm har gutta nesten annenhver helg ( i allefall de i "vanlig tjeneste"). Men pga lange avstander og dyre flypriser velger de fleste å bli på Setermoen/ Bardufoss (du snakket om Indre troms.)

Her har du en gyllen mulighet til å bli kjent med kjæresten din på en litt annen måte. Skriv brev!! Da jeg var sammen med min "militutt" skrev vi i allefall ett brev i uka til hverandre- i tillegg til selvf både telefoner og internett. Det er internett-cafe på Setertun ("forsamlingslokale" på Setermoen), helt sikkert på Bardufoss/ Heggelia også.

Ellers er det jo verdt å planlegge hjemreisene hans litt (de som ikke er gratis). Norwegian flyr fra Evenes og er mye billiggere enn å reise med sas fra Bardufoss.

Du kan jo ta en tur opp også? Dere kan ta en weekendtur å møtes i Tromsø/ Narvik/ Harstad (i prioritert rekkefølge etter min smak).

Nå skrev du jo bare Indre Troms, så vet jo ikke om det er Setermoen, Bardufoss/ Heggelia eller Skjold du mener. Om skjold har jeg ikke så mye positivt å si, men på Setermoen (har bodd der) og forsåvidt Bardufoss er det helt greit å tilbringe en helg. Reis opp å besøk han. Få han til å ordne telt og gå på fjelltur! Er helt nydelig natur der oppe!!

Åhh, kjenner at jeg savner Setermoen nå bare ved å skrive dette ja...

Men til sist; benytt året han skal være borte til å pleie DEG: skolèr deg- begynne med en ny hobby- vær med venner- reis utenlands!!

Vet det kan være tøft å ha kjæresten så langt borte, blir sikkert tårer og hulk rett som det er. Men som du skriver: det er jo bare ett år!! Og hva betyr vel ett år om man skal være sammen resten av livet??

(ang "faktaopplysningene om antall permer/flyreiser etc. ta dette med en liten klype salt- mye har sikkert kunnet endre seg på de tre årene som har gått siden jeg flyttet sørover igjen)

Endret 13. august 2006 av prestekrage

[Gjest Frk. Grønn]

Jeg opplevde det samme som deg høsten for snart 2 år siden. Det var utrolig kjipt når jeg fikk vite at han skulle så langt unna (Bergen - Setermoen), men nå i ettertid er jeg på mange måter takknemmelig for at jeg fikk lære å kjenne han på en liten annen måte (som prestekrage nevner)! Det har styrket vårt forhold på flere måter.

Jeg så han som regel en gang hver 4-5 uke, og da var det lykke på jord kan du tro! Men det var også innmari slitsomt når han måtte dra etter permen, så det ble en del tårer. Men det som ikke dreper deg - det styrker!

Jeg synes du skal se på det som en slags nyttig ressurs for forholdet, en utfordring som det er lurt å ta, og som ikke alle får sjansen til å prøve. Se på det som noe positivt!

Det er ikke helt øde der oppe (selv om man tror det, hehe), og de har tilgang til både internett og telefon, og brev er det jo alltid koselig å sende/få, i tillegg til at dere sikkert har mobiltelefon også? Et lite tips er å sende små gaver innimellom, f.eks et bilde av deg/dere, et slags "førstehjelpsskrin" med f.eks. en DVD han liker, en CD, en sjokolade, og andre ting du vet han savner når han er der oppe. Bruk fantasien og ha det gøy!

Når han er hjemme kommer dere nok til å benytte tiden best mulig sammen, så se frem mot dette og gå på med friskt mot dette året!

Jeg ønsker dere begge lykke til!

[Gjest -eline-]

Du har fått masse tips fra folk som har vært i liknende situasjon, jeg ville bare si at avstandsforhold trenger ikke å være dødfødte: jeg og kjæresten har hatt et langdistanseforhold i 2 år og 8 måneder nå (det startet med avstand) og jeg synes det fungerer bra. Vi har begge tid til vårt, vi har blitt kjent på en helt annen måte og vi *må* kommunisere. Jeg innrømmer gjerne at jeg nå kunne tenkt meg å gå et steg videre og flytte sammen, men forskjellige årsaker gjør at det ikke skjer med det samme, det kan tilogmed hende at kjæresten tar en ny jobb 30 mil unna der vi ønsker å flytte sammen, men siden vi skal være sammen resten av livet så ser ikke jeg på det som et kjempeproblem. Så lenge man vet at det ikke er for alltid og man føler forholdet er verdt å satse på så kommer man seg gjennom det.

Lykke til.