Foreldre til besvær

[Gjest -Gjest-]

Jeg har mange ganger fundert på om det er riktig at barn må ta ansvar for sine egne foreldre.. Jeg er mine foreldres ekteskapsrådgiver, støttekontakt, klagemur, generell rådgiver i de fleste situasjoner, den som står i midten når det stormer som verst.....

Jeg er i midten av tyveårene, enebarn, foreldre i femti årene. Tilsynelatende ressurssterke mennesker utad - med jobb, hus og bil. Men det skjuler seg mye under fasaden omverdenen ikke kjenner til.

Mine foreldre er psykriatriske tilfeller begge to - uten å noen gang å ha vært behandlet. Hun ekstremt svak og nervøs - han psykopat og sjalu. De har store ekteskapsproblemer, men hvorfor i all verden skal de søke ekstern hjelp når de har en datter som ordner opp?

De er nok ikke de sterkeste menneskene jeg vet om, jeg har heldigvis blitt helt motsatt. Og det er noe de åpenbart har lagt merke til... og de misbruker min styrke til de grader.

jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet stå i mellom når de krangler som verst. og det gjør de i praksis hele tiden. De skulle aldri vært gift, og definitivt ikke hatt barn. Det er gjerne den samme leksen hele veien - de krangler, mamma pakker og drar.. og pappa ringer meg! Så er det samme historien da.. "mamma har dratt, nå må du ringe henne og ordne opp - for jeg synker ikke så dypt at jeg ringer"

Og jeg vet at jeg aldri burde ha hjulpet han... men hvis jeg ikke gjør det så skal han ta livet av seg etc... mest sannsynlig bare tomme trusler.. men så tenker jeg at man vet jo aldri.. Så det blir gjerne til at jeg ringer da... og hun kommer jo alltid tilbake.. etter at jeg har formidlet pappas lovnader om at ting skal bli bedre.

Det hører med til historien at de alltid har vært snille med meg.. hvertfall sånn direkte.. men indirekte så blir jo all dritten de drar meg inni like slemt.

Jeg lurer på om de noengang forstår hvor mye de ødelegger meg?

Jeg blir jo bare gående rundt å vente på neste gang det smeller... det er ofte vanskelig å planlegge noe, for jeg vet jo aldri når det skjer noe neste gang. Jeg har en stressende jobb som gjør at jeg reiser mye, og jeg gruer meg alltid for om det skjer noe når jeg er en lang flytur hjemmenfra...

Og det tar faktisk skjedd opptil flere ganger at jeg har måttet være borte fra jobb i flere dager for å ordne opp ting.

Situasjonen bedres ikke at jeg er enebarn, for jeg har ingen rundt meg som forstår meg.. har lite familie ellers også.. Venner blir ikke helt det samme.

I det hele tatt blir jeg ganske alene i hele verden. Jeg er vel det man kan kalle mentalt foreldreløs. Foreldre bør være ressurspersoner for sine barn, mennesker som har levd lengre enn barna og som man bør kunne søke råd hos. Hos oss er det helt annerledes.

Jeg må antakelig leve med dette.... jeg har forlengst innsett at situasjonen ikke vil endre seg. Men det jeg sliter med er å vite hvordan jeg selv skal forholde meg i de situasjoner som oppstår....

bør jeg kutte dem helt ut? ta vare på de gode, men låse døra og slå av telefonen når det er bråk? eller må jeg bare finne meg i at de trenger meg...?

Tar gjerne i mot gode råd......

[Gjest Gjest]

Jeg ser at du ikke har fått noen svar, og det er nok ikke lett å svare deg heller. Du synes i alle fall å ha ganske god innsikt i din situasjon, og det er jo en god begynnelse.

Uansett så har du rett til ditt eget liv. Ingen har rett til å utnytte deg slik dine foreldre gjør. Tror jeg ville ha forsøkt å ta en prat med dem i en rolig periode. Kanskje hver for seg dersom du tror en slik prat kan utløse en ny krise.

Si til dem at de utnytter deg og at du vil stille opp for dem i fremtiden også, men ikke for å løse deres ekteskapsproblemer. Det de som har inngått ekteskapet, og da er det noe de må ordne opp i selv. Gi dem samtidig adresser/tlf til ekteskapsrådgiver.

Vær bestemt, og gi ikke etter når første krise kommer. Dine foreldre må forstå at de er ansvarlig for eget liv. Neste gang din far ringer for at du skal ringe din mor, sier du; Nei, ring sjøl om du vil ha henne hjem igjen. Gi ikke etter om det ikke er reell fare for selvskading da. Du har jo god innsikt i situasjonen, så du vet vel om slike trusler er reelle eller ikke.

Vel, det er alt jeg kan bidra med. Om det er til nytte vet jeg ikke.

Lykke til!

[Gjest Gjesta]

du vil at dine foreldre skal begynne å ta ansvar for sitt eget liv, vel - da må du også begynne å ta ansvar for ditt liv. Kjenn etter hvor dine grenser går og vær trofast mot deg selv. Dere har kommet inn i et fryktelig galt mønster men som voksen må du ta din del av ansvaret for å bryte dette. Tror i allefall ikke du skal forvente at foreldrene dine pluttselig våkner opp en dag og innser hvor urimelige de er i fht deg. Lykke til!

[Gjest gjesten]

Du nevnet at venner ikke blir det samme som familie slik at du føler at du står helt alene. Der er jeg ikke helt enig med deg. Personlig har jeg venner som er mer som familie enn den biologiske familien min i den forstand at dette er personer som vil stille opp uansett hva som skjer i livet.

Et lite råd fra meg er at om du begynner forsiktig å prate om din familie og problemene du har, kan det være at du blir overrasket hvor mye dine venner vil forstå. I tillegg vil du få følelsen av at du ikke står alene. Og det hjelper mye.

Jeg har gjort den der noen ganger når jeg følte at probleme bare toppet seg. Nevnt forsiktig til noen venner (på en kafetur) at "huff, nå er jeg skikkelig sliten pga familien min, bare problemer". Og det hjalp veldig å prate litt om ting og tang. Men en liten advarsel: ikke "bruk" de vennene du har som du vet er vokst opp med A4- familien og aldri har hatt problemer med de noen sinne. De vil aldri forstå at foreldre/ familie generelt kan skape store problemer for andre familiemedlemmer.

Lykke til videre.

Klem fra en som vet at familie kan være veldig slitsom å forholde seg til

[Prinsesse på erten]

Huf og huff. Dette er ingen lett situasjon.

Jeg vil faktisk anbefale deg å oppsøke profesjonell hjelp. Bare for å få orden på tankene og få hjelp til å finne ut hva som er "riktig" å gjøre. Du skal heller ikke se bort ifra at dette kan ha vært såpass tærende på dine krefter at du kan få en "reaksjon" på det senere.

Jeg har selv en mor som tidvis kan være slitsom å forholde seg til. Hun har ikke alltid hatt det så lett. Hva dette har gjort med meg som menneske skjønner jeg først nå, mange år etter at jeg flyttet hjemmefra. Jeg skulle gjerne hatt noen å snakke med da... En helt nøytral person.

[Gjest Anki]

Herlighet, dette hørtes ikke kjekt ut nei! Synes du skal si til foreldrene dine at du ikke orker å fungere som deres familierådgiver lenger. Synes de er forferdelig egoistiske som bruker deg som en buffer på denne måten, ærlig talt altså!

Det å true med å ta livet av seg hvis du ikke hjelper til er virkelig sleipt og ondskapsfullt! Det er vel ikke ditt ansvar å holde dine foreldre i live!

Samtidig høres det ut som om du føler deg fanget, og er nok ikke lett å komme ut av denne situasjonen på egen hånd. Å søke profesjonell hjelp kan nok være veldig bra, har prøvd det selv og det er det beste jeg noen gang har gjort for meg selv.

Ta vare på deg selv, og la foreldrene dine ordne opp i sitt eget rot!

[Twigi]

Jeg synes du har skrevet så godt og velformulert, og at jeg umiddelbart tenkte: Dette burde foreldrene dine få lese! Det er kanskje litt i overkant, men hva om du lot dem få en utskrift av dette? Det må jo i tilfelle være i en prosess hvor du gjør det klart at dette orker du ikke mer. Sånne ting er vel kanskje lettest å ta opp når ting går bra, i ufredstider blir det fort eskalering.

Hvis du skal ta det opp med dem, så bør du gjøre det med en av gangen, og kanskje ha med deg en person som støtter deg i denne samtalen. Hvis ikke, er jeg redd du kan bli "overmannet". Du har jo allerede reflektert over din ettergivenhet ved trusler om selvmord.

Ønsker deg alt godt, og tror det vil være en fordel for deg å finne en god venn du kan stole på i denne situasjonen, som kan støtte deg og hjelpe deg i prosessen.

Uansett: Jeg er helt enig med deg, dette skal ikke være ditt problem, men dine foreldres ansvar å rydde opp i.

[Gjest Gjest]

Spør dine foreldre hvordan de tror du føler det neste gang du må rydde opp. Da må de tenke litt "bakvendt", så kanskje det hjelper.

[katla]

De vil ikke forandre seg med mindre du sier ordentlig ifra.

Sånn som det er nå går deres egoisme og umodenhet ut over deg.

Sett deg ned sammen med dem og si at du ikke vil ha det sånn lenger: de må slutte å involvere deg i sine problemer og de må skaffe seg hjelp. Ikke la dem få lov å kontakte deg hvis de skal plage deg. Reis deg opp å gå hvis de starter igjen.

Du må ta vare på din egen psyke ellers kan du sitte med psykiske problemer selv om noen år.

Jeg hadde i flere år ikke kontakt med mine foreldre, så de måtte lære "the hard way"..... I dag har vi et bedre forhold.

Og jeg vet nøyaktig hvordan du har det og ønsker deg virkelig lykke til!

[tingeling]

Hei

Jeg har litt av samme problem, og forrige vår fikk jeg nok. sa ifra om at jeg ikke orket mer, og at så lenge ting var som de var hjemme så ville jeg ikke komme på besøk. Holdt meg borte i flere måneder. Svarte hyggelig på telefonen, men viste klart hva mitt ståsted var. Resultatet var at de (endelig) begynte å gå til rådgivning!

Så mitt råd er å være hard og si at det er deres liv og at de må ta ansvar for det.

Lykke til

tingeling