Er du en klemmer?

[Gjest Gjest]

I min familie har det vært lite klemming, unntatt ved helt spesielle anledninger. Noe som er helt greit for meg, og jeg liker bare å klemme noen som er helt spesielle for meg. Men registrerer jo venninner som klemmer hverandre når de møtes i byen, etc. Iblant blir jeg selv utsatt for ufrivillig klemming av folk jeg ikke føler jeg har nært nok forhold til. Kan være kolleger eller venners familie feks. Hvordan sier man fra om dette uten å virke sær? Et reservert kropsspråk virker dessverre ikke på alle

[Amalie_85]

Bare si at du ikke liker det. At du ikke er vant til deg og at det da blir litt sært for deg.

Jeg er nok en klemmer.

Liker klemmer

[Gjest King James]

Det kommer egentlig an på hvem det er.,, Kjenner jeg personen så går det greit er den en vilt fremmed som skal gi meg en klem trekker jeg meg unna.

så både og vil jeg si

[Gjest gjest1]

Klemmer bare folk jeg er trygg på. Hater kroppskontakt ellers.

[Gjest Lanyah]

Jeg klemmer mest når det er lenge siden jeg har pratet med folk, og i fylla da! , da er alle vi hjemme sånn "ÅÅÅHHHH, er du her også?"

I familien er vi absolutt IKKE klemmere, tror jeg aldri har gitt klem til noen i familien min... Men det er bare sånn vi er.

Også klemmer jeg selvsagt når jeg skal takke for ting, si hadet når det er lenge til jeg prater med personen og sånn...! Med venninner jeg er mye med, pleier jeg bare å gi en klem, og si "Ville bare klemme deg, fordi jeg er glad i deg!" Jeg synst en ikke skal overdrive klemming..., det samme som man ikke skal overdrive "Glad i deg" og "Elsker deg"!

[Varsia]

Jeg er heller ingen klemmer... Men ettersom jeg har flyttet en del har jeg blitt kjent med flere "klemmere", og i stedetfor å motsette meg det prøver jeg heller å sette pris på klemmingen. Det er bare en vanesak. Nordmenn er veldig reserverte når det kommer til kroppskontakt, og det er egentlig synd, for kroppskontakt er så utrolig bra for den psykiske helsa!

Så jeg setter definitivt mer pris på klemmer nå...=) Har fremdeles sperrer mot å gi andre en klem på eget initiativ, men å motta klem er bare finfint. Når man er åpen for det (da må man bestemme seg for det) så er det jo ikke noe som helst ille... Forstår jo godt at noen absolutt har problemer med dette, men de fleste vil jeg tro kan venne seg til flere klemmer i ny og ne. Det øker samholdet...

[Gjest gjesta]

Jeg er en klemmer.

Gir og får stadig klemmer av ungene mine. Selv poden på 15 år

Ellers så gir jeg klemmer når jeg møter venner. Jeg setter stor pris på det.

Om relativt ukjente vil gi meg en klem så kan det oppleves hyggelig eller ikke. Avhenger av personen.

Jeg synes det er flott at vi har blitt mer fysiske av oss. Var ikke sånn da jeg var tenåring.

[Gjest gjest1]

Nei jeg er definitivt ingen klemmer.

Jeg liker ikke å ha fremmede for nærme innpå meg, men hvis de tar initiativ til klemming når vi treffes, så hopper jeg så klart ikke flere meter unna, men jeg tar kun initiativ til å klemme folk jeg kjenner godt.

[Gjest Gjest]

Uff, får nesten dårlig samvittighet nå jeg... Var absolutt ingen klemmer før, men etter et par år i utlandet der alle klemte/kysset hverandre har det blitt en vane og jeg gir folk jeg liker en klem hvis jeg ikke har sett dem på en stund. Har ikke tenkt på at de kan synes det er ubehagelig ettersom jeg egentlig ikke gjør det fordi vi er så nære venner, det er bare blitt en vane (og jeg synes det er hyggelig med en klem, ta i hånda blir liksom så formelt). Jeg som er så var på min egen intimsone burde vel vise litt mer omtanke....

[Gjest Gjest1]

Nei jeg er ingen klemmer. Misliker å få klemmer av folk jeg ikke har et nært forhold til.

[Gjest Blondie65]

Et godt tips til den som klemmer og den som synes det er litt vel intimt:

Ta vedkommende som du vil klemme eller hilse på i hånden - håndhilse altså. Dersom du ønsker å klemme drar du hånden til deg - møter du motstand avbryter du klemmen. Den som ikke ønsker klem holder avstanden ved å holde håndhilsearmen strak.

Jeg synes klemmer er helt alright når jeg kjenner vedkommende som klemmer. Men når vilt fremmede plutselig er på klemmestadiget - spesielt hvis de i tillegg driver på i tide og utide får jeg litt angstofobi.

Klem gjerne, men respekter "nærsonen" til andre er mitt motto.

[Gjest Gjesta]

Jeg er i utgangspunktet ikke en klemmer, men innimellom kan jeg få lyst til å klemme, og da gjør jeg det. Klemmer ikke som en vane.

[Gjest gjest1]

Jeg er ingen klemmer, så jeg ser nok ganske stiv ut når andre prøver å klemme meg

[Windy]

Nei, liker heller ikke å klemme så mye. Men alle rundt meg er klemmere, så jeg har ikke så mye valg

Sambo og mine egne barn (nå har jeg kun ett foreløbig, som ennå ikke har sett verden utenfor magen min ) er de eneste jeg kan klemme masse på uten å føle at det blir for nære.

[Gjest Gjest]

Synes kroppskontakt hører til i romantiske forhold, ellers kun hvis det har skjedd noe spesielt, begravelse o.l. Vil IKKE klemme venner og bekjente i hytt og pine. Mange som ikke respekterer det, og tror man er hemma og egentlig vil innerst inne

Tips heretter: Hold dere unna, ellers sier jeg som det er: Beklager, jeg er ikke glad nok i deg til å holde på sånn

[Gjest *kosejoker*]

Jeg er en klemmer, men det sier seg kanskje selv?

Gir venninner og venner klemmer, søsteren min, moren min.. Tja, de som vil ha egentlig!

[amilia]

Jeg er en klemmer, men det sier seg kanskje selv?

Gir venninner og venner klemmer, søsteren min, moren min.. Tja, de som vil ha egentlig!

←

Jeg også

[Viviwoom]

jeg er sånn halvvegs klemmer, jeg. Sånn omtrent halvparten av venninnene og kompisene mine, er klemmere. Så når jeg er sammen med dem, er jeg også klemmer. Den andre halvparten har aldri gjort noe tegn til å klemme på meg, og jeg klemmer ikke på dem heller. Det er liksom bare slik

[Gjest Snuske]

Folk jeg kjenner og setter pris på, kan jeg klemme viss de har bursdag, lenge siden jeg har sett dem etc.

Søstra mi klemmer jeg hver gang jeg ser, og poden min går jeg å klemmer på støtt og stadig.

Så er der også de man kjenner som man ikke tør å klemme, fordi en plutselig blir akutt sjenert, og angrer som en hund etterpå for at en ikke gjorde det...

Så min konklusjon om meg selv, er vel at jeg er en slik 'midt på treet klemmer'

[Gjest klemmer]

Liker klemmer veldig godt jeg. Det er en måte å si -jeg er veldig glad i deg- på. Og jeg blir veldig glad at folk er glad i meg. Og etter å ha opplevd nære dødsfall, så har jeg erfart at livet er altfor kort til å la være å vise at jeg ikke er glad i folk. Man endrer perspektiv etter slikt.

Bruker å klemme tante, onkler, søskenbarn og venner med en slik håndtrykk og lett klem, mens kjærest, mamma og pappa og søsken og bestevenninner har vi omfavnelsesklem. Vel, kjæresten min får suss og slikt også da, så det blir jo på en litt annerledes måte enn resten av familien.

Ellers klemmer jeg ikke på fremmede eller bekjente, men synes det er veldig koselig å være i land med klemmer. Det er jo en måte for dem å si at du er veldig velkommen.