Nødvendig å gifte seg

[Henna]

I alle år har jeg vært av den oppfatning at å gifte meg- det skal jeg så absolutt ikke. Dette har jeg begrunnet med at:

Det tiltaler meg ikke å få en drøss med folk til å komme for å feire meg og kjæresten. Selv om jeg er utadvendt og imøtekommende så har jeg vel ikke det store behovet for denne oppmerksomheten og at familie og venner skal "hylle" oss, slik jeg på mange måter synes selve bryllupsdagen består av.

Ekteskapet blir jo også det samme forholdet, men nå dokumentert, svart på hvitt.

Har sett mange tilfeller, kanskje i større grad generasjonen før meg, hvor denne dokumentasjonen forblir en forsterket lenke, på godt og vondt. Fordi man er gift, prøver man hardere å få det til å funke. Vel og bra det, men man blir kanskje lenger enn man bør hvis det ikke funker, fordi ekteskapet med all sin dokumentasjon og praktiske ting gjør at man kan ikke bare gå ut døren. Lenken kan ikke bare klippes av. Og det å bli "skilt" er større enn at et forhold ryker. Det er lettere å bli. Prøve å gi liv til noe dødfødt.

Jeg tenker at et ekteskap skal ikke trenge å være noe av limet i mitt forhold, kjærligheten alene i seg selv skal være ALT limet. Og vil jeg gå er døren åpne og blir jeg i motgang, for å kjempe for kjærligheten, er det for kjærligheten i seg selv, ikke fordi man er "gift".

Jeg ser at ekteskapet ofte blir for å få en helhet, først da blir man en familie. Men et papir, en kirke er vel ikke med å skape en familie. Det gjør følelser og samhold. Og ofte synes jeg det hele blir en fasade. Man SKAL bli gift.

Så skal jeg si at jeg respekterer alle som gifter seg, som gjør det av rette grunner. Jenter, som i forskjell fra meg, har hatt bryllupet som en jentedrøm i mange år.

Så skriver jeg dette fordi jeg var i et bryllup i sommer som fikk meg litt på andre tanker. Det var koselig og romantisk. Jeg begynner å forestille meg mitt bryllup.

Og diskuterer endeløst med meg selv :hva er egentlig et bryllup, hva er egentlig et ekteskap?

Alle jeg kjenner vet min oppfatning av ekteskap, særlig min kjære som ønsker dette og ler av min holdning og har visst ikke tenkt å gi seg med det første.

Og jeg prøver til mitt ytterste nå å holde på min mening, men aner en uenighet med meg selv Jeg vet at jeg "trenger" ikke ekteskapet, det betyr ikke allverden for meg, men det kan kanskje være en fin ting å gjøre allikevel med tiden.

Så, hva mener dere et bryllup og et ekteskap handler om?

Og noen som mener at et forhold man tror på fremtiden til må føre til et bryllup? Og hvorfor så det?

(Og alle forsøk på å flytte dette til bryllupsforumet protesterer jeg sterkt mot da jeg ønsker tilbakemeldinger fra ekteskapsmotstandere fremfor gifte, i et forsøk på å ikke endre mening her.... )

Endret 11. august 2006 av Henna

[Gjest *Snart medlem*]

Tja. I prinsippet er jeg enig i mye av det du skriver, og jeg er selv en motstander av å gifte seg bare fordi det er noe som er forventet. Jeg har aldri sett meg selv i brudesituasjonen, hverken med kjole eller stort bryllup. Faktisk virker det ekstremt kunstig ut fra den personen jeg er, og hvis jeg noen gang skulle gifte meg blir det uten stort middagskalas, og uten tradisjonell brudekjole.

En ting jeg er litt uenig med deg i er dette med at kjærligheten i seg selv skal være limet i forholdet. Det er jo en idealtanke, og man må jo innse at det finnes dårlige dager i ethvert langvarig forhold. Så selv om jeg ikke nødvendigvis mener at ekteskap er et godt limstoff, mener jeg at kjærligheten i seg selv ikke alltid er nok.

Jeg mener derimot at ekteskapet kan være en god formalisering på et allerede langt og stabilt forhold, der man gjerne har barn, eiendom sammen osv. Det blir jo mye mer praktisk når denslags kan ordnes under ett.

I tillegg kan det å gifte seg være en fin måte for noen å bekrefte sine følelser, og understreke at dette er et forhold som man har intensjoner om at skal vare livet ut, og som man vil jobbe veldig hardt for at skal fungere.

Når det er sagt - bryllup er for meg ikke det viktige, det er livet som kommer etterpå - nemlig hverdagen i ekteskapet - som er det som teller. Og på det grunnlaget passer samboerskap helt fint for meg, hvertfall inntil ekteskap er oppe til vurdering på grunn av praktiske hensyn.

[Varsia]

Jeg er enig i det meste du skriver, og ser i prinsippet ikke noe poeng i ekteskap. Men jeg er absolutt åpen for det selv, vil ikke ta noe standpunkt for hvorvidt jeg vil gifte meg eller ei. For jeg vet at muligheten for at jeg endrer mening er stor. Kjenner flere som har vært helt bastante på å aldri gifte seg, men når de så har møtt den store kjærligheten har de snudd om. Så derfor gidder jeg enkelt og greit ikke å være bastant. jeg får heller se hva jeg føler når den tid kommer, om den tiden noen gang kommer (at man vurderer å tilbringe hele sitt liv med kun en person altså).

Å bastant bestemme seg for ting som ligger langt frem i tid pleier uansett ikke å være så meningsfullt..=)

[Henna]

Kunstig er vel akkurat det ordet som er dekkende for mitt syn på bryllupet også.

Kan kanskje se for meg å gifte seg på en strand i utlandet alene (kjæresten kan kanskje få være med) i en sommerkjole eller noe lignende.

Men ser jo som du skriver, de praktiske årsakene for å gifte seg. Men da kan man forsåvidt bare gå på et kontor og skrive under noen papirer.

Med at kjærligheten er limet tenker jeg at møter vi motstand og prøver å komme igjennom det så gjør vi det fordi vi vil være sammen og det er alt som betyr noe fremfor praktiske grunner og det at som gift MÅ man takle motgangen, for det er jo erklært at man er sammen "through better and worse" (nå kom jeg ikke på eksakt norske versjonen ).

Noen år til i dette forholdet og mulig jeg omtolker "kjærlighetslimet" mitt litt

[Gjest *Snart medlem*]

Kan kanskje se for meg å gifte seg på en strand i utlandet alene (kjæresten kan kanskje få være med) i en sommerkjole eller noe lignende.

Det håper jeg da, hvis du først skal gifte deg

Men ser jo som du skriver, de praktiske årsakene for å gifte seg. Men da kan man forsåvidt bare gå på et kontor og skrive under noen papirer. 

Jepp, så absolutt, og det er mer min stil. Ser dessverre for meg at hvis det først kommer snakk om ekteskap opp, så er det flere som setter seg på bakbeina og vil markere det. Og da synes jeg det er bedre å selv opplyse på forhånd om at man vil ha en svært liten markering, enn at fornærmede foreldre/svigerforeldre i ettertid lager et gigastort kalas.

[Henna]

Å bastant bestemme seg for ting som ligger langt frem i tid pleier uansett ikke å være så meningsfullt..=)

←

Så enig

Men det har nok mye å si om man møter den man tror er den rette. Derfor er jeg i full forvirrelse her. Det som utifra holdningene mine absolutt ikke er rett, høres plutselig litt fint ut allikevel.

Men så har jeg alltid vært av oppfatningen at det finnes ikke en mann for meg hele livet, jeg tror at ulike personer passer deg i ulike faser av livet. Vi forandrer oss og forvente at en mann utvikler seg parallellt er lite trolig. Man bør jo vokse sammen og ikke fra hverandre. Og det er ikke lett.

Men nå møter jeg motstand på dette også, for jeg tenker jo at kanskje vi kan leve sammen i lang lang tid. Jeg håper det ihvertfall.

For alltid finnes ikke i min ordbok.

Og ekteskapet skal jo likssom være for alltid også...hmm.

[Gjest *Snart medlem*]

Så enig

Men det har nok mye å si om man møter den man tror er den rette. Derfor er jeg i full forvirrelse her. Det som utifra holdningene mine absolutt ikke er rett, høres plutselig litt fint ut allikevel.

←

I know

Mine generelle holdninger ser på bryllup som penger ut av vinduet, og ekteskap som unødvendig hvis man har gjensidige følelser for hverandre og om en fremtid sammen, men nå når jeg er samboer med en jeg elsker og trives med og som har samme holdninger som meg om det meste, er jeg ikke fremmed for tanken om å gifte oss. (Jeg ser dog stadig på bryllup som penger ut av vinduet.)

[Henna]

Det høres litt greit ut egentlig...

Man stikker bare av og gifter seg. Så kan man ha en liten fest med familie siden, som helt klart skal være uten taler, kremhvit kjole og jålerier.

Det kan muligens gå an.

Og selv om det blir veeldig romantisk, så må man bare vite at man gjør det jo baaare av praktiske grunner Og for en fin ferietur

[Henna]

I know 

(Jeg ser dog stadig på bryllup som penger ut av vinduet.)

←

Jeg kan ramse opp 1000 viktigere ting å bruke de pengene på. Et bryllup med alt dets tilbehør kommer nok langt ned på listen.

Men en bryllupsreise (inkl bryllup) kan jeg tro er verdt pengene...

Er en liten evighet til noe slikt skal avgjøres, skje uansett. Men han sier han kommer til å fri endag. Selv om jeg alltid spør hvem han skal gifte seg med da, for det blir ihvertfall ikke meg Så jeg må prøve å komme til en enighet med meg selv på et vis.

[Gjest gjest1]

Min bror har vært sammen med kjæresten i 13 år tror jeg. De vil heller ikke gifte seg, og ingen peser dem heller. De sier hvis de skal gifte seg, skal de gjøre det drita fulle i las vegas. Ingen tradisjoner her i gården nei

[Gjest Bellatrix]

Kjærlighet er viktig. Veldig viktig. Det er en del av et ekteskap. Ekteskap er også at man lover hverandre å elske, ære og å være tro mot hverandre for resten av livet. Det er godt å vite at mannen elsker meg, men det er utrolig sterkt å tenke på at han har valgt å leve resten av livet sammen med meg. Det gir en styrke for forholdet. Det skal selvfølgelig ikke være det eneste limet, men det gir en ekstra styrke. Det gjør det også lettere på dager hvor ikke alt er rosenrødt å tenke på det vi lovte hverandre.

[Henna]

Min bror har vært sammen med kjæresten i 13 år tror jeg. De vil heller ikke gifte seg, og ingen peser dem heller. De sier hvis de skal gifte seg, skal de gjøre det drita fulle i las vegas. Ingen tradisjoner her i gården nei

←

Alle i min og hans familie gifter seg jo i kirka i fleng. Jeg er sterk motstand av den tradisjonen. Så gifter folk seg i las vegas i fleng også. Men dog til sterk kontrast mot det norske kirkebryllupet, og et noe bedre alternativ også!

Lyst til å komme på noe orginalt ,gå mot strømmen (skulle jeg mot all formodning finne på å gifte meg altså).

*Gruble*

[Gjest *Snart medlem*]

Alle i min og hans familie gifter seg jo i kirka i fleng. Jeg er sterk motstand av den tradisjonen. Så gifter folk seg i las vegas i fleng også. Men dog til sterk kontrast mot det norske kirkebryllupet, og et noe bedre alternativ også!

Lyst til å komme på noe orginalt ,gå mot strømmen (skulle jeg mot all formodning finne på å gifte meg altså).

*Gruble*

←

Mine alternativer:

- en tur innom ambassaden her vi bor (bor i utlandet)

- gifte seg på en reise til utlandet

- vielse og vennefest

- piratbryllup

Kirken er uansett ikke et alternativ.

[Henna]

Bryllup med tema horen og presten

Da hadde jeg vel ikke bare brutt med tradisjonen, men svertet den også....

[Gjest gjesta]

Før tenkte jeg også alltid at det ikke var noen vits i å gifte seg. Det er jo bare et papir som ikke betyr noen ting likevel. Vil man gå fra hverandre gjør man jo det uansett. Men da jeg møtte manen som jeg faktisk har bestemt meg for å (prøve og) tilbringe resten av livet sammen med, fikk jeg lyst til å gifte meg jeg også. Det er nok viktigere for han enn det er for meg, han vil f.eks ikke ha barn uten å være gift. For oss er det også praktiske og økonomiske fordeler ved å være gift. Men for meg er den viktigste grunnen til å gifte meg at jeg vil vise først og fremst samboeren min og i tillegg også alle andre at dette er mannen jeg VIL være sammen resten av livet (om vi greier det er jo en helt annen sak, men jeg håper jo).

Hadde jeg fått velge, hadde vi også dratt til en eller annen strand på en øy og giftet oss der. Men det er viktig for han å ha familien der, og han sier at han føler han må holde en fest for vennene uansett. Siden det er viktigere for han å ha et slikt bryllup enn det er for meg å slippe, har jeg gitt meg på det. Han har til gjengjeld gått med på å ha et borgerlig bryllup. Jeg har insistert på å at bryllupet skal være så lite som mulig, men han føler som sagt at han må ha en fest for vennene sine. Pga dette har vi bestemt oss for å ha bare familie og forlovere i selve bryllupet, og så blir det en vennefest uka etter. Det blir da alt i alt ca 90 stk som skal feire bryllupet vårt, og selv om jeg egentlig synes at det er alt for mange, synes jeg det er bedre med ca 40 i bryllupet og ca 60 i vennefesten, enn å ha 90 stk på en gang (søsken og søskenbarn bl.a blir bedt på begge).

Men jeg for så vidt enig meg folk at slike bryllup er penger ut av vinduet. Da jeg trodde vi måtte betale alt selv, hadde jeg nesten lyst til å avlyse hele greia. Men så har fedrene våre sagt at de vil være med og betale, så da slipper ihvertfall vi å sette oss i gjeld for å arrangere bryllup. Etter hvert som planleggingen har kommet i gang har jeg begynt å glede meg til å ha stort bryllup (selv om jeg gruer meg litt også).

Endret 11. august 2006 av ayrabeth

[Gjest gjesten]

Bryllup er ikke ekteskap! Byllup er én dag (ok, noen feirer iflere dager), og det står for feiring av ekteskapet. Og folk feirer da på så ulikt vis! Noen har 200 gjester og stor stas, mens andre spiser middag med sine to forlovere. Men det går an å gifte seg uten å feire i det hele tatt. Alt man gjør er å skrive under på noen papirer i de klærne man står og går i.

Dette er mine tanker om ekteskap og samboerskap:

Grunnen til å gifte seg er at man vil være sammen (for en lang tid). Om begge er enige om å være sammen, hvorfor ikke gifte seg? Å gifte seg betyr at man offentlig sier man vil leve sammen med dette mennesket og går inn for det. Og hvorfor skal man gi løfter om slikt? Jo, fordi et forhold varer ikke for alltid på luft og kjærlighet. Skal et forhold ha en sjanse, så trenger det innsats fra begge. Så når man gifter seg lover man at man skal og vil arbeide for at forholdet skal vare.

Hvorfor skal man være sammen over lengre tid? Fordi det skaper trygghet, for deg selv som person, din partner og ikke minst eventuelle barn. Og når man har barn så synes jeg det er på sin plass å skape de rette økonomiske og juridiske sikkerheten. Selvfølgelig kan man være samboere og sikre det samme gjennom x antall prosedyrer. Men hva er vitsen med det forstår jeg ikke. For det er jo i praktisk akkurat det samme som å gifte seg, bare ved å gjøre det på en mye tyngre måte.

For meg er

Samboer: da er vi kjærester og vi er sammen så lenge det varer

Ekteskap: da har jeg funnet noen jeg vil leve med og vil gjøre min beste innsats for at det varer

Filosofisk sett så mener jeg samboerskap er kjæresteforhold som bare går sin vante gang, mens ekteskap er et aktivt valg. At folk i samboerforhold tenker aktivt over at de vil være sammen "for alltid" og blir enige om dette, er jo et ekteskap.

Det jeg ikke forstår er folk som er samboere som gjennomtenkt lover at de skal være sammen, men har stor motstand til å sette enigheten på et papir.

Eller motstand til ordet ekteskap. Ordet ekteskap er bare et begrep for at man gjør enigheten formell. Er enigheten der når man kaller seg samboere, så er det i realiteten et ekteskap. Folk kan godt får kalle seg samboere etter de har gifta seg om det er så utrolig viktig.

[Henna]

For meg er

Samboer: da er vi kjærester og vi er sammen så lenge det varer

Ekteskap: da har jeg funnet noen jeg vil leve med og vil gjøre min beste innsats for at det varer

←

For min del så er kjæresten (og etterhvert samboeren min) en jeg har funnet som jeg vil leve med og vil gjøre min beste innsats sammen med for at det varer. Innsatsen min og ønsket mitt om å leve sammen avhenger ikke av et dokument.

Så du mener innsatsen for forholdet gjør man først når man er gift, mens som kjærester bare trulter det og går. Uten innsats for forholdet kan jeg ikke se for meg at man kommer så langt som opp kirkegangen engang...

Det jeg ikke forstår er folk som er samboere som gjennomtenkt lover at de skal være sammen, men har stor motstand til å sette enigheten på et papir.

Eller motstand til ordet ekteskap. Ordet ekteskap er bare et begrep for at man gjør enigheten formell. Er enigheten der når man kaller seg samboere, så er det i realiteten et ekteskap. Folk kan godt får kalle seg samboere etter de har gifta seg om det er så utrolig viktig.

←

Men hvis ekteskap er bare et begrep, og det handler bare om å få en enighet (som da altså er der fra før i form av at vi vil være sammen), hvorfor er det da så viktig å få det på arket? Det viktigeste er jo at man er enige om å leve sammen og gjøre en innsats for det...

[Gjest *Snart medlem*]

Det jeg ikke forstår er folk som er samboere som gjennomtenkt lover at de skal være sammen, men har stor motstand til å sette enigheten på et papir.

Eller motstand til ordet ekteskap. Ordet ekteskap er bare et begrep for at man gjør enigheten formell. Er enigheten der når man kaller seg samboere, så er det i realiteten et ekteskap. Folk kan godt får kalle seg samboere etter de har gifta seg om det er så utrolig viktig.

←

Jeg mener at denne tanken slår begge veier. Hvis begge vet med sikkerhet at det er hverandre man elsker, er det vel ikke så viktig å putte det på et papir? Men samtidig, hvorfor ikke, hvis man har ting som knytter en sammen uansett, sånn som barn og felles bolig?

Jeg har ikke noe problem med ekteskap som sådan, men jeg har et problem med det hersens bryllupet

På en annen side. Jeg har en kompis som ikke vil gifte seg selv om samboeren hans gjerne vil. Grunnen han oppgir er at han vil ikke gi et løfte han ikke vet om han klarer å holde.

[Gjest Gjest]

Det er veldig viktig å være klar over at en ektefelle stiller mye sterkere enn en samboer den dagen det skjer noe, feks at partneren dør. Samboere har ikke automatisk arverett.

[Gjest gjest1]

Jeg har rett og slett ikke behov for å gifte meg.

Og hvorfor ikke det ?

Jeg vet hva jeg føler, og har ikke behov for å bekrefte dette for resten av verden, det holder hva jeg og min utvalgte føler og hvordan vi har dt - et bryllup, en fest og lovnader om å holde sammen til evig tid det har vi ikke behov for, vi er fornøyde slik vi har det og greier oss fint både uten papiret - og festen.

Den store drømmen om hvit kjole og prinsessebryllup har jeg aldri hatt, skulle jeg funnet på å gifte meg måtte det være av økonomiske årsaker, antakelig fullstendig i ro og fred på et lite kontor uten å feire noe som helst.

For mannen, han har jeg allerede, og det vet alle som trenger å vite det.