Mannen min vil skilles

[Gjest Gjest_Trist_*]

Mannen min sier at det vi hadde sammen er borte, at han ikke tror det kan repareres. Han sier at det ikke er noe spesielt som har skjedd, bare at vi har "vokst fra hverandre". Han elsker meg ikke mere rett og slett. Er det noe som helst jeg kan gjøre for å redde ekteskapet? Vi har et lite barn på 3 år.

[Gjest Gjest]

han vil bort så la han dra. Det er bare idiotisk og prøve og holde på noen som ikke vil bli

[Scorpina]

Er tilbøyelig til å svare det samme som gjest 0622 har svart. Er så inni hampen bestemt på at han VIL skilles og at det dere en gang hadde er borte, så skal det vel mye til for å få ham til å bli.... men, han er ikke en gang åpen for en samtale med f.eks fam.rådgivning?

Det kommer jo til å bety store omveltninger og endringer i livet ditt og ikke minst deres barn, så _jeg_ tror det er viktig å ta denne prosessen i "riktig rekkefølge", og ikke forhaste seg. Hvor lenge har han forresten gått å "murret" på dette før han sa det? Er også mye praktisk som må ordnes...så jeg håper virkelig han VET hva han vil....og altså, INGEN sjanser what so ever - for at dere kanskje kan prøøøøøve å lappe ting sammen igjen? Snakke om ting? Få mer kommunikasjon?

Skjønt, hvis han ikke elsker deg lenger - skal han da "bare" være gift med deg pga deres felles sønn fordi han "burde/skulle" og ikke fordi han VIL?! Det kan neppe bli et særlig godt ekteskap....

Håper dette ordner seg for alle parter! til deg...dette er IKKE lett!!

[Gjest Gjest]

Skjønt, hvis han ikke elsker deg lenger - skal han da "bare" være gift med deg pga deres felles sønn fordi han "burde/skulle" og ikke fordi han VIL?! Det kan neppe bli et særlig godt ekteskap....

Takk for svar! Jeg syne vel det kan være et godt ekteskap så lenge vi er gode venner og har en fin hverdag sammen. Det er jo ingen av oss som gjør den andre noe vondt på noen måte. Hvorfor skulle det være bedre å bryte ut? Ting kan jo forandre seg etterhvert og man kan vel bli glade i hverandre igjen så lenge man ikke har mistet respekten for hverandre eller gjort hverandre vondt? Eller kan man virkelig ikke det?

[Lilith]

Takk for svar! Jeg syne vel det kan være et godt ekteskap så lenge vi er gode venner og har en fin hverdag sammen. Det er jo ingen av oss som gjør den andre noe vondt på noen måte. Hvorfor skulle det være bedre å bryte ut? Ting kan jo forandre seg etterhvert og man kan vel bli glade i hverandre igjen så lenge man ikke har mistet respekten for hverandre eller gjort hverandre vondt? Eller kan man virkelig ikke det?

←

Klart man kan leve sammen slik, men vil man ikke da ta fra seg selv og samboeren sjansen til å møte den store kjærligheten? Med mindre man har en avtale om å treffe andre, men da legger man vel til rette for sjalusi fra den som ikke ville bryte (deg) ...? Ikke lett, dette!

[Gjest baby-E]

Takk for svar! Jeg syne vel det kan være et godt ekteskap så lenge vi er gode venner og har en fin hverdag sammen. Det er jo ingen av oss som gjør den andre noe vondt på noen måte. Hvorfor skulle det være bedre å bryte ut? Ting kan jo forandre seg etterhvert og man kan vel bli glade i hverandre igjen så lenge man ikke har mistet respekten for hverandre eller gjort hverandre vondt? Eller kan man virkelig ikke det?

←

Men om man bare er venner. Er det da et fullverdig ekteskap. Hva skjedde med kjærster og elskere?

Om han hadde vært fornøyd med det, så hadde han jo blitt.

Håper ting går ra med deg, selv om du nok vil få det tøft fremover.

[Gjest Gjest]

Jeg har en følelse av at denne mannen har møtt en annen kvinne.

Men når det gjelder den store kjærligheten: Hva er det? Når vet man forskjellen på den store kjærligheten og en av de mange små/mellomstore forelskelsene som de aller, aller fleste av oss møter gjennom et langt liv, enten vi er gifte/samboere eller ikke? Et ekteskap kan ikke utelukkende være bygget på at man hele tiden føler at man er sammen med sin "store kjærlighet". Hvis man har behov for å føle det hele tiden, bør man ikke gifte seg eller få barn. Store kjærligheter har nemlig en lei tendens til å føles litt mindre etter noen måneder/år med våkenetter, hverdagsliv, sure sokker og rutine. Sånn er det bare, og sånn vil det bli sammen med de aller, aller fleste mennesker, så vidt jeg kan forstå. Da gjelder det å se hva som er en god, trygg hverdagskjærlighet/glede over å dele gode og onde dager. Jeg mener at alt for mange skiller seg alt for lett, for så å oppdage at det ikke er så mye mer spennende å skifte partner annethvert år resten av livet.

Jeg mener selvsagt ikke at man skal holde ut i et forhold for enhver pris, eller "bare" for barnas skyld, men jeg tror det er mange som etter hvert er blitt vant til at vi skal være så utrolig lykkelige hele tiden, og som burde justere forventningene sine litt.

[Lilith]

Men når det gjelder den store kjærligheten: Hva er det? (...) men jeg tror det er mange som etter hvert er blitt vant til at vi skal være så utrolig lykkelige hele tiden, og som burde justere forventningene sine litt.

←

Er helt enig med deg, men det kan bli litt vanskelig å overbevise en som allerede har bestemt seg for å bryte om det. Kanskje ...?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har en følelse av at denne mannen har møtt en annen kvinne.

Men når det gjelder den store kjærligheten: Hva er det? Når vet man forskjellen på den store kjærligheten og en av de mange små/mellomstore forelskelsene som de aller, aller fleste av oss møter gjennom et langt liv, enten vi er gifte/samboere eller ikke? Et ekteskap kan ikke utelukkende være bygget på at man hele tiden føler at man er sammen med sin "store kjærlighet". Hvis man har behov for å føle det hele tiden, bør man ikke gifte seg eller få barn. Store kjærligheter har nemlig en lei tendens til å føles litt mindre etter noen måneder/år med våkenetter, hverdagsliv, sure sokker og rutine. Sånn er det bare, og sånn vil det bli sammen med de aller, aller fleste mennesker, så vidt jeg kan forstå. Da gjelder det å se hva som er en god, trygg hverdagskjærlighet/glede over å dele gode og onde dager. Jeg mener at alt for mange skiller seg alt for lett, for så å oppdage at det ikke er så mye mer spennende å skifte partner annethvert år resten av livet.

Jeg mener selvsagt ikke at man skal holde ut i et forhold for enhver pris, eller "bare" for barnas skyld, men jeg tror det er mange som etter hvert er blitt vant til at vi skal være så utrolig lykkelige hele tiden, og som burde justere forventningene sine litt.

←

Det er jo akkurat sånn jeg tenker Gjest! Og jeg var overbevist om at mannen min hadde samme forståelse av tingene, ellers så ville jeg jo ikke giftet meg med ham, langt mindre fått barn med ham! Vi har faktisk vært sammen i 14 år, hvorfor kommer dette plutselig nå når vi har et lite barn å ta vare på også? Jeg er bare helt fortvilet.

[Amalie_85]

åååååå

ville bare gi den en

[Scorpina]

Tenkte også at muligens han har funnet en annen men ikke har villet sagt det til deg. Uff...får skikkelig vondt av deg! Du kan ikke ha det lett...

Men, ett sett scenarie: Dere fortsetter å være ilag/gift, men kun på papiret. Hvordan vil det da arte seg hvis din mann finner seg en elskerinne fordi dere, som du sa, "bare er venner". Både du - OG din mann har jo lyster og lengsler vet du...

Et slikt samliv kan neppe være særlig bra hverken for deg, din mann og ikke minst - dere barn - som merker at alt ikke er som før. Blir dere skilt, gutten deres deler på å være mellom dere (jfr avtale og sånn) så har han i det minste noe HANDfast å forhold seg til. Å bo ilag med foreldre som vingler mellom å være venner/ektepar/uvenner..you see?? - kan UMULIG gjøre ham godt!

Håper dere iallefall klarer å gå fra hverandre (hvis den dagen kommer) på en sivilisert måte slik at dere ikke skilles med masse bitterhet og tenners gnissel...

[Gjest Gjest igjen]

Ta opp saken direkte med ham, og si at dersom det er slik at han har funnet seg en annen, vil du før eller senere finne ut av det allikevel, og at det er bedre om han sier det nå.

Til alle som sier at det nesten uansett er bedre for barna at foreldre går fra hverandre enn at de lever sammen som "bare" gode venner eller ikke elsker hverandre lengre: Jeg er ikke enig. For barna er det faktisk nok at foreldrene er venner, har det hyggelig sammen og selvsagt ikke krangler noe særlig. Jeg synes faktisk at når en først har valgt å få barn, må barnas behov gå langt foran egne behov for spenning og sex, og at det kanskje gjelder for de voksne å leve med å ha det "greit nok" i hvert fall inntil barna er blitt så store at de kan gå fritt imellom to hjem og kan forstå hvorfor de voksne "må" gå fra hverandre. Jeg tror at barn som må bo i en bag og flytte hjem annenhver uke eller helg, som kanskje må leve med dårlig økonomi og nye "venner" av mor eller far hvert år, får det verre nesten uansett.

Jeg har prøvd å være i valgsituasjonen, og holdt på å velge "feil", men hentet meg inn i siste øyeblikk, så jeg vet hva jeg snakker om, og har tenkt alle disse tankene ift. egen situasjon.

[Tiger]

Man kan ikke bare gi opp et ekteskap uten å kjempe hardt for det. Få han med på rådgivning, snakk ut sammen og om han ikke klarer å formulere en grunn for at han vil gå fra deg, ja så må han faktisk sette seg ned og tenke seg nøye om.

Hvis dere derimot lever sammen KUN som bestevenner og foreldre for felles barn, går også du glipp av mye.

[Azi]

Vil bare gi deg en klem!

[Gjest gjest1]

Har han bestemt seg så er det ingenting du kan eller bør gjøre.

Trygle og be virker bare mot sin hensikt, og du vel vel ikke ha en mann som ikke vil ha deg ?

Det er jeg sikker på at du ikke vil.

Vil han gå, så må han få gå, følelser kan man ikke styre..

[Gjest ErfartLitt]

En skilsmisse bør ikke være noen tragedie. Det kan også være en stor mulighet som livet gir en.

[Varsia]

Jeg er enig med "ErfartLitt". En skilsmisse er ikke nødvendigvis kun en negativ slutt, det kan være en positiv start på noe nytt også.

Leste en artikkel skrevet av en jente som var skilsmissebarn. Hun refset samfunnet rundt seg for å være så negative til skilsmisser. Hun sa at det største problemet med å være skilsmissebarn rett og slett var at alle syntes synd på henne, -men hun hadde det jo helt fint!

Verden har utviklet seg, og gamle normer som at man må holde sammen for enhver pris dør ut. Og av og til må vi innse at en utvikling kan være positiv og berikende også. Mennesker tilpasser seg.

For saken er at det ikke finnes _kun en_ samlivsform som er best for barna. I dag finnes det mange forskjellige samlivsformer, og de fleste av de kan fungere flott både for voksne og barn, så lenge man er klar på det man gjør. Det aller aller viktigste er at man er tilfreds selv - en tilfreds forelder har så utrolig mye lettere for å få tilfredse barn! Å bo med begge foreldrene er ikke alltid den beste løsningen.

Denne jenta i artikkelen var i hvertfall lykkelig som skilsmissebarn. Hun hadde to lykkelige foreldre som hun hadde flott kontakt med, selv om foreldrene ikke bodde i lag. Hun kunne ikke forstå hvorfor livet hennes skulle vært så mye bedre hvis foreldrene bodde sammen. For er det så instinktivt naturlig for et barn, fra naturens side, at foreldrene _skal_ bo sammen? er ikke barn bare oppdratt til å tro at foreldrene _skal_ bo sammen (og så klart, er de oppdratt til å tro det er det jo vanskelig for dem når illusjonen knuses)? Er det ikke snart på tide å åpne for at det finnes flere flotte løsninger enn å være to foreldre som bor i samme hus?

Så lenge en skilsmisse går riktig for seg, og en greier å bruke fornuft og komme frem til riktige løsninger så kan faktisk skilsmisse være en bra ting. men da MÅ partene selv være innstilt på det, i stedet for å være innstilt på at en skilsmisse er starten på en mørk periode.