Forhold -

[dulle]

Hvordan vite at man elsker noen ? Purt og enkelt?

Fins det et svar på dette?

[Eve Luna]

Å elske noen ar å setter deres lykke foran dn egen.

[Gjest Bjørnsdatter]

Nei, det finnes ikke noe enkelt og definitivt svar på det, siden det oppleves forskjellig fra person til person

[Far til 2]

Å elske noen ar å setter deres lykke foran dn egen.

←

Det var en god beskrivelse synes jeg.

[Midna]

Vanskelig å beskrive, har bare virkelig elsket en person i hele mitt liv, og han elsker jeg fremdeles. Jeg tror at man bare vet det, når man elsker noen. Hvis man går rundt og lurer på om man elsker h*n eller ikke så er nok svaret at man ikke gjør det. Det tror i hvertfall jeg!

[Scorpina]

*signerer Miss Ariel's kommentar* Den synes jeg gav en god beskrivelse

(har også bare elsket og elskeR èn person i hele mitt liv og det er min mann)

[Malama]

Jeg må si meg enig, elsker du, så vet du det.

Lurer du... ja da gjør du ikke det (enda i alle fall)

Dette har min mor fortalt meg fra jeg var liten, når du treffer den rette, når du elsker en, da bare vet du det. Da jeg var sammen emd min eks tentke jeg at det bare var en ungpikedrøm, det er nok ikke sånn det er. Vel, han er min eks. Og da jeg ble sammen med min forlvoede... ja så visste jeg det. Han føltes rett for meg.

Og jeg er ikke et sekund i tvil om at jeg elsker ham. Derfor var jeg heller ikke et sekund i tvil da han fridde.

[Gjest Neffi]

Man kan vite at man elsker. Men man kan også tro,.. og kanskje da, elsker man det ikke. Kanskje om man bare tror, eller aldri har fått satt kjærligheten på prøve - så kan man ikke vite? Om man aldri har vært redd for å miste. Kanskje det er nøkkelen til kjærlighet, at man har fått kjenne på tapet - som likevel aldri ble reelt.

Om man kommer til et veiskille og man et øyeblikk får mulighet til å se sitt liv uten denne personen, oppleve smerten ved å ikke ha kjærligheten, og man da blir helt desperat bare ved tanken på et liv uten h*n. Ikke bare desperat, men nesten.. død. Da vet man at man elsker. Fordi da er personen en del av deg, og umulig å skille fra deg. Og den vill alltid komme føre deg selv.

Det er mange som ikke vet hva de har, før de kan miste det.

[dulle]

hei,

takk for svar.

spesielt Neffi sitt, det er godt tenkt. Har opplevd det. Men likevel, virkelig ingen som har følt seg veldig splittet i et forhold ellerno?

Jeg er (snart) 19 år. Vært sammen med kjæresten min i godt over 2 år, bodd sammen i snart 1. Vi har alltid hatt et unikt forhold, stolt grenseløst på hverandre og blabla... Det sa liksom "klikk" med en gang. Jeg gidder ikke gå så dypt innpå det, men det aktuelle idag er altså at jeg ganske ofte ikke vet helt hva jeg vil,

Jeg føler meg litt for bundet til han, til "oss", jeg er fristet til å være meg, finne ut litt mer om hva jeg er, vil,osv. Det er har liksom vært sånn at jeg har følt det så befriende at jeg kan være 110% meg selv med han, og motsatt, og det kanjeg vel forsåvidt. men i det siste har jeg tenkt over at jeg også kanskje føler det litt motsatt, får ikke utviklet meg helt og holdent som individ, enkelte sider tror jeg ikek jeg viser for ham, vil vise, orker å vise.

Det er veldig mange bra ting som kan bli sagt om det vi har sammen, absolutt.

Men er det noe galt når jeg så ofte som jeg gjør tenker sånn her?

Kanskje jeg er ekstremt bortskjemt, dum, uvitende, og ikke minst ustabil.

[Gjest Neffi]

Du er iallefall ikke unormal eller dum!

Selv om du er deg selv ovenfor kjærsten din, behøver du ikke å være den samme som du er da du er sammen med venner. Man har mange sider av seg selv - som ER en selv. Du gir forskjellige ting av deg selv avhengig av hvilke mennesker du forholder deg til. Det betyr ikke at det er EN spesiell side som er den mest rette.

jeg forstr at du er forvirret og føler for å ha frihet til å gjøre akkurat det du ønsker når du vil - eller helst finne ut av hva du vil, uten å bli påvirket av at du deler livet ditt med en annen. Dette betyr ikke at forholdet er feil - eller at du ikke elsker han. TA deg frihet. Gjør det du VIL. Du kan likevel ha en kjæreste. Det hander om å ta vare på sin person, bevare den, og pleie den. Ta det steg for steg. Du finner ikke ut hva du innerst inne ønsker i løpet av en dag eller to. Vi snakker -for mange- år, eller iallefall - måneder.

Jeg tenke meg at du har mange single venninner, og venner. Kanskje dere også tilhører forskjellige gjenger? Det er vanskelig å dele seg selv i tusen. Heldigvis trenger du ikke det Bare slapp av og godta at du er annerledes med dine/din venner/familie/jobb/skole og slik skal det være.

Du kan jo også om du får super-lyst til å bare være single tenke etter hva du egentlig setter høyst. Et liv med kjæresten din, eller et liv der du går ut i helgene for å kanskje treffe andre.

Jeg sier ikke at dere skal være sammen for alltid eller at det absolutt er ment to be... men du vet aldri før du har tatt et valg - og tørr å satse. På det ene eller andre. Også tenk nå etter - hva er viktig for DEG - og hva er viktig for vennene dine? Det behøver ikke være samme sak.

[dulle]

Æsj. Skrev masse så klarte jeg å gå ut av siden uten å poste det.

Jeg gjør det kort.

Jeg har tenkt og gjort og skjønt alt det du sier:P

hmm... For å forklare det best kan jeg jo si at det er litt for mye av det gode.

Det er oss 2 liksom. Hele tiden. Jeg føler et slags ansvar , at jeg må være i forholdet fordi det bare har blitt sånn. For å høres litt dramatisk ut.

du nevner venner og sånn, jeg har noen få gode venner, men altfor lite sosialt liv og liv generelt utenfor OSS TO!

Jeg har begynt å tenke i selvstendige baner, ikke nødvendigvis at jeg skal dumpe han, egentlig ikke. jeg har bare tenkt at jeg vil flytte for meg selv snart. Men jeg vet jo det blir baluba liksom. Det høres jo strengt tatt ikke bra ut "hei,nå flytter jeg fra deg, kjæresten min". Selv om det faktisk er av praktiske grunner og, jeg søker jobber som ligger et stykke fra der vi bor, der han "må" bo fordi han jobber der.

Mens jeg er interessert i mine egne ting nå. Virkelig. Inni meg stemmer det hvertfall, planene om å gå litt for meg selv.

Men jeg har tatt feil før jeg , gang på gang, på gang:p

Jeg vet ingen kan vite noe, og at jeg kanskje må prøve før jeg finner det ut.

logisk nok

[Gjest synseren]

Det føles riktig det føles ekte, man bare vet det.