Det å ha blitt slått?

[Gjest LindaMaria75]

Da jeg var liten ble jeg flasket opp på følgende av min "rødstrømpemamma":

-Dersom kjæresten din/mannen din legger en hånd på deg ved å slå, dytte eller lignende, så gå med en gang. Det samme gjelder dersom han trykker deg ned, får deg til å føle deg dum osv.

Har således har null toleranse for vold av verbal eller fysisk art. Nå er jeg så heldig å ha møtte verdens snilleste gutt, så jeg har aldri selv vært utsatt for problemstillingen

Det jeg lurer på er om denne nulltoleransen kan nyanseres. Er det noen som har opplevd å bli behandlet på en måte som går langt over streken, men hvor man har tilgitt og det faktisk aldri har skjedd igjen? ( flere år siden) . Kan det være at partnerens utbrudd/angrep faktisk kun var en engangsforteelse? I såfall hvorfor valgte du å bli?

[Amalie_85]

Jeg har bare opplevd å bli slått. Jeg ble og det angrer jeg på. Men jeg er heldigvis ikke sammen med han nå. Men han har visst forandra seg. Han er sammen med ei nå og han har aldri gjort henne noe. Så folk kan forandre seg tror jeg.

[Gjest Gjesta]

Min erfaring tilsier at slår h*n én gang, så slår h*n igjen.

[Rhiakath]

Jeg har tenkt de samme tankene som deg, trådstarter. Jovisst blir man matet med det at man skal gå fra partneren sin med en gang om han slår deg eller lignende, og jeg mener ikke man bør bli i et voldelig forhold.

Men er det virkelig umulig at folk forandrer seg?

Er det virkelig slik at det ikke er mulig at det er en engangs-hendelse?

Jeg vet virkelig ikke svarene.

[monja]

Ex'en min slo. Men han slo bare meg da. Har ikke lagt hånd på senere partnere så folk kan tydeligvis forandre seg.

[Gjest Gjest]

Har blitt slått selv, men bare flat hånd når jeg ikke har sluttet med å "skrike" og "gått over streken". Har skjedd to ganger, men vil ikke si jeg er i et voldelig forhold for det. Har smekket til han også en gang. Blir man frustrert nok synes jeg ikke det er så rart om man kan "fike" til noen, og angre sekundet etter og ikke vite hva man egentlig gjorde. Man trenger ikke være en voldelig person av den grunn. Kunne aldri tenkt meg å gå fra samboeren min

[Gjest Gjest]

Hvis man virkelig vil holde på et forhold, bør det jo være rom for tilgivelse. Et slag er ikke nødvendigvis et mishandlingsforhold. Får man et slag, se på forholdet som en helhet:

- Hvem har makten?

- Isolerer han meg, misliker vennene mine, familien min?

- Er han mer enn normalt sjalu?

- Hva med psykisk mishandling, bygger han meg opp eller ser han bare "feilene" mine?

etc.

Man bør spørre venner og famile om man er i tvil. Hvis alle sier det samme må man ta det på alvor.

Noen ganger kan selv et bra menneske gjøre en skikkelig feil, hvis de har havnet i en veldig vanskelig situasjon. En venn av meg slo dama en gang, ble skremt selv, og har til nå (snart 10 år) aldri slått igjen.

[Gjest klokere]

Har blitt slått selv, men bare flat hånd når jeg ikke har sluttet med å "skrike" og "gått over streken". Har skjedd to ganger, men vil ikke si jeg er i et voldelig forhold for det. Har smekket til han også en gang. Blir man frustrert nok synes jeg ikke det er så rart om man kan "fike" til noen, og angre sekundet etter og ikke vite hva man egentlig gjorde. Man trenger ikke være en voldelig person av den grunn. Kunne aldri tenkt meg å gå fra samboeren min 

←

Hva er vold i din ordbok da?

Og hva mener du med en smekk og "bare med flat hånd"?

Selvfølgelig kan folk forstå at det er lett og fristende å miste hemningen, men det gjør det ikke mer akseptabelt.

Jeg ble også oppdradd til å forlate ved første gang. Men jeg ble... For det var jo bare fiking, og så var det jo litt min egen feil, for jeg sa noe unødvendig i en opphetet krangel, og det skjedde jo bare én gang. Og så en gang til året etter.... og så en gang til... helt til at jeg ikke turde å bli sint for ting jeg hadde rett til å bli sint for eller å gjøre den minste ting som han kunne bli sint for. Så oppdaget jeg at det er jo akkurat slik voldelige forhold er. Den ene kontrollerer den andre ved hjelp av frykt, og begge underdriver volden. "Man fikk jo som man fortjente".

Etter å ha brutt ut av dette forholdet godtar jeg ikke et eneste snev av folk som ikke håndterer aggresjonen sin, både fysisk og psykisk, for jeg vet at nå at slike "engangstilfeller" er uhyrlig sjeldne å finne. Det skal være helt mulig å bli sinna, og det skal også være helt mulig å ha en opphetet krangel uten at man går over streken. Denne regelen har jeg både for kjærester og venner idag (det er utrolig hvor mye man finner seg i blant venner også), og jeg har et utrolig mye bedre liv.

PS. Disse guttene og jentene er ofte verdens snilleste... helt til de er sinte. Det er derfor det er så utrolig lett å tilgi de og å glatte over deres mørkere sider.

[Gjest Gjest]

Jeg ble også oppdratt med: "første slag -gå!"

Det må ha vært en felles rødstrømpe skole mødrene våre har gått på.

Men levde hun opp til det sjøl, nei da, faren min slo og slo, og hun ble og ble. Så det ble endra til "den som først tyr til vold har tapt diskusjonen!" Og skal si morra mi vant diskusjonene hjemme hos oss. Hu hadde høyere utdanning og akademiske vestkant foreldre, og nå knuste hun faren min verbalt. Og østkantslampen som han var, sparket henne huset rundt.

Jeg sier bare det: Du trenger ikke slå for å være drittsekk.

Det er blitt sånn nå at den som slår er den grusomme psykopaten, mens den som blir slått er et vergeløst lite offer. Noen forhold er sikkert slik, og så lenge stereotypene finnes lever myten, men de fleste forhold ligger nok å flyter i grenseland.

[Gjest gjest1]

Folk kan forandre seg, enten det var en engangshendelse eller noe som skjedde flere ganger.

Psyken er ikke så enkel at det finnes èn fasit som gjelder for absolutt alle.

Nei, jeg hadde ikke gått om jeg hadde blitt slått èn gang, hadde det skjedd igjen hadde jeg tatt forholdet opp til vurdering og tatt en seriøs alvorsprat, og tredje gang hadde jeg sagt takk for meg.

[Malama]

Jeg tror litt på at en gang kan være bare en gang.

Men to ganger, da har han ikke angra på den første, og da... da er det slutt på sekundet.

Men jeg har aldri blitt slått da, og vet ikke om jeg ville takla den første gangen heller, egentlig.

[Gjest Gjest]

Jeg har fått et par smekk (med flat hånd) på kinnet.

Jeg ser ikke på det som vold egentlig, så lenge det er flat hånd.

Jeg blir, ser ikke noe alvorlig på det, så lenge han ikke går lenger.

[Gjest Lea]

Jeg hadde faktisk tilgitt en smekk med flat hånd fra min samboer. For jeg vet jo selv hvor frustrert/sint man plutselig kan bli og miste helt kontrollen . Dessuten føler jeg meg 100% sikker på at han aldri ville skadet meg "med vilje" meg og at han hadde angret seg syk i samme sekund.

(Ok, jeg vet at dette høres ut som noe en som hadde blitt mishandlet og "hjernevasket" kunne sagt).

Men jeg hadde ikke funnet meg i å få juling (flere slag) eller trakasert og tråkket på (psykisk). Men det sier jeg kanskje fordi det aldri har skjedd meg. Å være i et forhold med mishandling kan sikkert gjøre noe med en person, slik at det virker helt umulig å komme seg unna. Så man skal vel aldri si aldri.

[Scorpina]

I mitt første lange forhold (varte 3 år) var jeg ilag med en kar som var snill som et lam og var litt hard på flaska. Men, ikke verre enn at han sovna i et hjørne og var i fin form dagen etter. Merkelig nok. Aldri noen hangover's. Men, etter vel 2 år begynte han å endre seg mer. Han forandra personlighet. Han kunne komme på/huske ting jeg/vi hadde krangla/diskutert om x-antall mndr før og da var alt min feil. På dette tidspunktet var han uten jobb. Jeg gikk på skole, var bare 20 år så dette er langt tilbake.

Men, en lørdag så ble jeg så eitrende forbanna på han da han påsto noe som var helt hinsiiiides gæli. Jeg sa noe som at han ikke var helt god i hodet og at han kanskje skulle moderere drikkinga si. Det var jo ikke akkurat billig da... SMOCKK!!, sa det. Fikk den uppercut'n i kjeven og jeg følte det som hele hodet skulle eksplodere. Leppa fikk seg et kutt og blodet fossa. I samme nanosekund som han slo og det som skjedde etterpå datt han på knær og gråt og gråt og unnskyldte seg. Ble dårlig, sprang ut og spydde som en gris. Lang historie kort - den uppercut'n var den første OG siste, for alt forandra seg mellom oss etter den kvelden. Jeg ble veldig vàr og selv om han nærmest slutta å drikke helt klarte jeg ikke å relaxe helt. Dette skjedde i januar/februar...og når vi kom til mai/juni og eksamenstid og skoleslutt sa jeg til han "når jeg reiser hjem på ferie, så reiser jeg for godt! Jeg kommer ikke tilbake til deg. Det regner jeg med du også har forstått lå i kortene...?"

Han nikka, sukka tungt og sa noe som at han visste hva han hadde og hva han nå hadde mista. Særdeles udramatisk avslutning, heldigvis.

Så, for meg ble den ENE "voldshandlingen" èn for mye!

[Gjest Gjesta]

Jeg ble banket. Èn gang. Jeg flyttet ut samme kvelden.

Jeg hadde gjort det igjen.

[Gjest regine]

Jeg syns at de dere kaller rødstrømpemødrene har et jævla godt poeng.

Vold - både psykisk og fysisk skal ikke relativeres. Da er man på full fart inn i et system hvor det er greit at partneren er voldelig. Jeg tror også at den som ikke klarer å leve i et forhold uten enten å psyke ned partneren eller slå den, har et stort problem. Mye større en partnere klarer å gjøre noe med.

Jeg er helt enig i at man skal "kjempe" for forholdet, men det skal man ikke gjøre ved å la seg tråkke på. Og jeg tror også at dersom man går ved det første slaget så gir man et veldig sterkt signal til partneren om at dette IKKE er ok.

Jeg gikk da mannen slo, og jeg hadde gjort det samme igjen.

Folk kan forandre seg og man skal kunne får tilgivelse - men for at en som slår skal få en sjanse til hos meg så måtte han virkelig lagt seg i selen for å vise at han forandrer seg. Det nytter ikke bare å si etterpå at han angrer, det må mye mer til.

[Malama]

Scorpina: en såpass alvorlig voldshandling hadde vært nok med en gang for meg også.

Det er nok mer enn sånn der "fike til" jeg kanskje, bare kansjke, hadde taklet en gang, men ikke to. Jeg er egentlig tilhenger av at en gang er en for mye. Men, likevel, en gang kanskje, to ganger, over.

[Gjest Frk Åberg]

Har blitt slått selv, men bare flat hånd når jeg ikke har sluttet med å "skrike" og "gått over streken". Har skjedd to ganger, men vil ikke si jeg er i et voldelig forhold for det. Har smekket til han også en gang. Blir man frustrert nok synes jeg ikke det er så rart om man kan "fike" til noen, og angre sekundet etter og ikke vite hva man egentlig gjorde. Man trenger ikke være en voldelig person av den grunn. Kunne aldri tenkt meg å gå fra samboeren min 

←

Er dette hans ord eller dine..?

Du får det jo nesten til å høres ut som du har gjort deg fortjent til det. Dette syns jeg ikke du syns jeg ikke du skal tolerere.

[Leo]

Jeg er selv temmelig temperamentsfull og kunne nok både ha fortjent og levd med at det i ekstreme tilfeller hadde blitt delt ut en ørefik. Ser ikke bort fra at jeg kunne ha delt ut en selv også. (Jeg kan være en skikkelig bitch...).

Etter mitt syn er det imidlertid langt fra dette og til det jeg vil kalle vold og mishandling. En ørefik utdelt i en krangel mellom to likeverdige parter er selvfølgelig ikke akseptabelt, men fra min synsvinkel forståelig. At jeg en gang eller to i løpet av livet deler ut et klaps gjør meg ikke til en forbilledlig person, men jeg er ikke voldelig! Dette gjelder vel for menn også vil jeg tro.

Voldelig oppførsel i form av potensiellt farlige slag og spark hadde jeg imidlertid ikke funnet meg i!

[Gjest Gjest]

Om en person som slår kan forandre seg?? Både og vil jeg nok si. Men tror nok det er lettere å endre atferden sin overfor ny partner enn den som man har slått en gang.

Enkelte personer endrer seg ikke i det hele tatt. Vil også si at det i forkant av at noen slår partneren sin vil det som regel (ikke alltid) være en forhistorie med at den ene "trykker partneren ned" psykisk. At den som blir slått blir psyket ned og tenker at det er deres egen feil at de blir slått for de har sagt eller gjort noe feil. Den som slår har også ofte et stort kontrollbehov overfor partneren. I slike forhold er ikke partene likeverdige.

Mange blir i slike forhold fordi de klamrer seg til håpet om at det en dag vil bli bedre, og at partneren vil endre atferden. Og de har en oppfatning om at de ikke vil klare seg uten partneren. Mange blir i slike forhold over halve livet sitt, og går ikke før de virkelig har fått opp styrken sin til å bryte ut. I mange familier er fasaden mer verdt enn noe annet. Og det er for mange flaut og tabu og innrømme at de blir slått.

Jeg tar av meg hatten for de som klarer å være så sterke at de klarer å gå med en gang, og jeg tar av meg hatten to ganger for de som bryter ut etter å ha hatt det vanskelig i mange år. At de finner styrken i seg for å klare det er utrolig.