Jeg holder på å tippe over.... Hjelp!

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg trenger virkelig noen råd nå!

KJæresten min og jeg har vært sammen i over 2 år nå, vi har vært samboere i 6 måneder, men vi har et ganske turbolent forhold, vi krangler ganske mye nesten anhver dag. Og problemene startet da kjæresten min ble forelsket i en dame når han var i militæret, han sier de ikke gjorde noe seksuelt men at de kysset. Han prøvde å holde det skjult for meg i et par uker men han sa det til slutt at han var blitt forelsket i hun. Jeg ble skikkelig såret... Men han vippet mellom meg og hun og sa han ikke visste hva han ville, og dum så jeg var så hang jeg jo rundt han når han var på perm og gjorde alt for han, kjørte han rundt om kring, hjalp han med flytting...osv... Vi valgte å ha pause og jeg reiste vekk i 3 måneder, og mens jeg var vekke ringte han meg hver dag og sa at han savnet meg.... Når jeg kom hjem ville han bli sammen med meg igjen, jeg var ganske skeptisk og han lovte meg alt godt, så jeg tok han tilbake.... Men det tok et par måneder før jeg ble skikkelig forelsket i han igjen bare fordi jeg var redd for å bli såret igjen....

Men nå altså etter 1 og et halvt år så har jeg store problemer med å beherske min sjalusi og min tillit til han....

Han er utrolig snill mot meg og sier at han elsker meg,at han ikke vil ha noen andre og at jeg kan stole på han 100%...Og når han skal ut på byen så skriver han meldinger om at han er så glad i meg....

Vi krangler alltid når han skal på byen, når han kommer hjem så ender det med han blir skikkelig lei og vil ikke snakke og jeg begynner å gråte. Jeg føler meg som den kjerringen som bare maser og er teit....

Jeg var småsjalu før jeg traff han men nå er det sånn at det holder på å ødelegge meg og forholdet vårt Når vi har det bra sammen så koser vi oss virkelig!!! Skulle ønske at vi bare holdt det gående i happy modus.

Hva skal jeg gjøre fordi jeg blir helt deprimert av å være sånn og jeg ønsker at vi skal ha det bra sammen fordi jeg elsker han og kan ikke tenke meg å være uten han....

Er det noen som har råd mot hvordan jeg kan beherske sjalusien min når han skal ut på byen? eller bare sjalusi gjenerelt?

[Gjest Gjest]

Jeg har det akkurat på samme måten! Blir grønn av sjalusi og bekymring når typen min skal ut på byen, være med andre jenter etc. Jeg var ikke så sjalu før, men etter han dumpa meg for ei anna jente, men så ville han ha meg tilbake, etter det har jeg vært skikkelig sjalu!! Er noe dritt!!!

[Gjest Gjest]

ja og det er så vanskelig å være sjalu for man ønsker jo ikke å være sjalu men det er akkurat som hele kroppen blir sjalu! ihvertfall i mitt tilfelle så banker hjertet fortere selv om jeg sitter og tenker "dette er noe oppi hodet mitt, alt skal gå bra osv"

Det er bare ødeleggende for man selv.

[Gjest Gjest]

det var meg hoved innleggeren som skrev her oppe

[Superlammet]

Sjalusi er ingen enkel sak. Jeg sliter selv med det, uansett om jeg VET 100% sikkert at jeg ikke har noen grunn til det. Det er bare en sånn greie som slår inn. Jeg har en åpen dialog med min samboer om det, og hun er helt klar over at jeg sliter med sjalusi. Sammen jobber vi for at jeg skal takle det bedre slik at jeg ikke får disse unødvendige sjalusianfallene.

Mitt råd er at du prater med kjæresten din, vær åpen og forklar til han at dette er et problem du har. Understrek at det nødvendigvis ikke er han som er problemet, men at din sjalusi er det. Si også at du vil arbeide med det, men at du ikke klarer det alene og at du trenger hans hjelp.

Det viktigste er at du selv mener dette, og ikke lyver for både han og deg selv. Sjalusi er noe psykisk og noe man kan komme seg over. Man må bare innse det selv.

[Gjest Gjest]

takk for tipset! Han er veldig klar over at jeg er sjalu og han sender meldinger av og til når han er på byen der han sier at han er glad i meg, og det beroliger meg veldig Men av og til så glipper det og det har skjedd to ganger at han har vært på jobb(han jobber på restaurant) også hører jeg ikke noe ifra han før jeg ringer til han kanskje i tre tiden om natten og da er han på byen.... Og han sier at han ikke gir beskjed fordi da blir jeg sur FORDI han skal på byen..... he he skjønner ikke helt hvordan han syns det er logisk løsning, jeg prøver å si til han at han må sende en melding eller noe om at han skal ut så jeg ikke sitter hjemme og bekrymrer meg! Så det er noen sånne tilbake slag, når jeg kjenner at jeg begynner å stole på han så kommer det noe sånt som bryter litt tilliten...

Men det jeg tror er at han bare er skikkelig vimsete og kanskje litt barnslig til tider, han har vanskelig for å sitte seg ned for å prate, han holder alltid på med noe som f.eks begynnte han å vaske opp noe eller klipper tånegler HALLO:klø:

[Gjest Gorgonzola]

Vet ikke hvor gamle dere er men det som er viktig er:

Sjalusi er noe herk, særlig hvis den oppleves som ubegrunnet fra den andre parten. Den av dere som sliter med sjalusi må nesten formidle til den andre hva som kan bidra til å minske sjalusien. Med andre ord, begge må jobbe med saken.

Det skumle er at den som er sjalu risikerer å sette rammer og premisser for den andre som raskt kan oppfattes som båndtvang og da er dere ute å kjøre!

Prat sammen, forsøk så langt det er mulig å bli enige om kjørereglene når dere er fra hverandre. Lykke til!

PS! Jeg var sammen med ei jente for noen år siden som var meget sjalu, og det uten grunn, jeg hadde ikke gjort noe galt. For meg ble det uutholdeldig å leve i et forhold med stemplingsur og rapporteringsplikt på alt og alle (hvem var du sammen med? Hva pratet dere om? Hva sa du til det da? Jo jeg vil vite eksakt hva du sa, gjorde, hvem du møtte osv osv osv - alle detaljer) at jeg meldte meg raskt ut av forholdet. Selv om hun var dyrisk bra i senga var oppførselen hennes totalt uforenlig hva jeg mener bør være akseptabelt i et forhold hvor to selvstendige individere med både felles og ulike interesser skal tilpasses hverandre men også utvikle hverandre.

[Gjest baby-E]

Min samboer var som deg. Skikkeligs sjalu, men helt uten grunn. Jeg følte at jeg levde i et fengsel, at jeg aldri kunne gå ut med mine venninner, uten at det ble krangel, mens jeg aldri har satt noen stopper for han. Jeg kan nok være litt sjalu jeg også, men jeg holder den lille sjalusien inni meg, for jeg veit det er uten grunn, og gidder da ikke ødelegge for sambo.

Det gikk så langt at jeg en dag tipåpet fullstendig over og sa klart i fra at om han ikke skjerpet så mistet han meg for godt, for jeg kunne ikke leve på den måten.

Da var det noe som skjedde med han, og siden den gang har han tatt seg temmelig godt sammen. Det hender selvfølgelig det er noe småsjalusi fra hans side nå også (da merker jeg det fort), men sånn over det hele har vi det bra igjen, og jeg kan gå ut med venninner uten å ha 40 tapte anrop på mobilen og grue meg for å gå hjem, for jeg veit det blir krangel. Så det er godt.

[Gjest Gjest]

Takk for gode tips det er så greit å kunne høre andre sine synspunkt! Vi er jo bare 21 år så da løper jo hormonene litt løpskt enda, men det er bare å lære å styre de i riktig vei

[Gjest Gjest]

DU trenger ikke behandle noen sjalusi. Var det ikke han som traff en i militæret og kysset henne? Det er brudd på tillitt og om du bli misstenksom etter det, så er det kun hans egen feil.

[Gjest baby-E]

DU trenger ikke behandle noen sjalusi. Var det ikke han som traff en i militæret og kysset henne? Det er brudd på tillitt og om du bli misstenksom etter det, så er det kun hans egen feil.

←

ja, men det er ikke noe godt for den som er sjalu heller. Og om hun velger å være sammen med han, må hun legge den episoden på hylla, og ikke ta den opp i hytt å pine. Det er den eneste måten man kan komme seg videre på.

(Ikke at jeg støtter utroskap, men om man velger å bli må man også være klar over at man må glemme det som har skjedd, for om ikke blir det uutholdelig.)

[Superlammet]

DU trenger ikke behandle noen sjalusi. Var det ikke han som traff en i militæret og kysset henne? Det er brudd på tillitt og om du bli misstenksom etter det, så er det kun hans egen feil.

←

Klarer man ikke å tilgi burde man heller ikke være sammen.

[Gjest Gjest]

Ja det er jo sant det var jeg som tok han tilbake så jeg må bare komme over det men det er ikke så lett som jeg trodde at det skulle bli

[Superlammet]

Ja det er jo sant det var jeg som tok han tilbake så jeg må bare komme over det   men det er ikke så lett som jeg trodde at det skulle bli

←

Nei det er vanskelig, spesielt om man er sjalu i utgangspunktet. Men vær flink til å kommunisere og å prate om det. Gjør man ikke det kommer man ingen vei.