Trøbbel i paradis

[Gjest Susanne]

Hei!

Jeg skriver her fordi jeg og samboeren min har store problemer i forholdet. Så pass store at det går ut over hele min trivsel, både på jobb og med venner. Jeg kjenner meg til tider så deprimert at jeg helst bare vil grave meg ned, men fortsetter likevel å opprettholde en slags fasade for utenforstående. Har nå åpnet meg for en venninne, og da har jeg virkelig begynt å se ting klarere.

Jeg orker ikke å gå veldig detaljert til verk, blir så deppa av å tenke på det, men kort fortalt er ikke samboeren min helt sikker på sine følelser for meg, dette har vi snakket om, og han vil gjerne at vi skal prøve å fikse ting, men jeg ser ingen fremgang. Han hakker på meg, kjefter på meg for ingenting, gir meg skylden for alt, lar meg gjøre alt, unnviker nærkontakt.Han er blitt egoistisk, slik at alt han skal går foran alt mitt. Han driver med en form for psykisk utpressing jeg vet ikke hva. tror han har mistet respekten for meg, så uansett hvilken måte jeg tar opp tingene, er det enten mas, klaging eller at jeg er ute etter å krangle. Når det egentlig er helt motsatt!!!!

Uansett dette tærer noe helt sykt på meg, og jeg er helt tom innvendig. Har bare lyst til å gråte nesten hele tiden, og vet ikke hvordan jeg skal få orden på dette. Venninnen min har rådet meg til å gå til legen, hun mener jeg bør sykemelde meg og dra til hjembyen min en stund for å tenke. ( familien og vennene mine bor i en annen by ) Jeg syns dette er drastisk, men skjønner at det antagelig ville gjort meg godt, da ville jo han også måtte tenke ordentlig gjennom hva det er vi driver med. Og om vi vil fortsette.

Hva synes dere om en slik situasjon? Hva ville dere gjort? Setter pris på innspill fra alle, kanskje det er noen som har vært i samme situasjon?

Susanne

[Gjest Gjest_Landra_*]

Hei!

Uff, dette hørtes ikke bra ut. Jeg har vært opp i noe lignende selv og ble nesten helt ødelagt av det.

Mitt råd til deg er faktisk som dine nærmeste har sagt. REIS VEKK. Bare for en stund. Da og bare da kan din kjæreste skjønne at han faktisk kan miste deg, og hvis han da skjerper seg kan dere kanskje finne sammen, men hvis han ikke skjønner det og begynner å leve som singel kan du bare gå fra han.

Man kan faktisk miste følelser for hverandre etter lang tid i forhold, men det som er skremmende er at han ikke har respekt for deg lenger.

Lykke til hvertfall!

[Gjest Gjest]

Venninnen din er fornuftig - hør på henne. Spør om legen kan sykmelde deg, og kom deg bort for å komme litt til hektene og få ting litt på avstand.

[Gjest Søt]

Huff, dette hørtes ut som en lite hyggelig forhold. Ihvertfall nå.. Klart at ting kan ordnes, men ikke så lenge at du blir deprimert!

Syns du skal gjøre som venninnen din sier, og forsåvidt de over, ta ut en sykemeldig eller fri, og kom deg bort en stund. Få han og forholdet litt unna, bare da, kan du smake på hvordan dette egentlig føles. Hele livet gjennom blir vi nødt til å ta vanskelige og harde avgjørelser, men det skal ikke være så vanskelig at det ikke er gjennomførbart! (tenker mest på hvis du ville valgt å gå fra han nå..) Men du skal aldri og da mener jeg ALDRI være deprimert, lei deg, frustrert når du er i et forhold. Noen situasjoner er jo frustrerende, men det skal ikke gå så langt som det har gjort her.. Har virkelig lyst til å gi deg en stor

Og følg hjertet og følelsene dine, og venninen din- Og kom deg hjem for en periode, så også HAN får kjenne litt på føleøsen av å ikke ha deg der lenger. Forhåpentligvis ordner det seg, men det krever jo at han gjør noe- kanskje dette er nok til at han tar det til seg, og gir deg den kjæreligheten, tryggheten, respekten og godheten du trenger- og behøver!

Masse masse lykke til, håper å høre fra deg, hvordan det går!

Endret 9. august 2006 av Søt

[Gjest Susanne]

Hei!

Tusen takk for svar! Det er godt å høre hva andre mener i en sånn situasjon, for det er så lett å miste fornuften når det er slik. Jeg vet hva jeg må gjøre, men det er det å gjennomføre det som er vanskelig. Men jeg kan ikke fortsette som jeg gjør nå, holder jo på å miste forstanden.

Skal få bestilt time hos legen, men gruer meg veldig. Hva vil hun si? Er usikker på hvordan jeg skal legge det frem, jeg har ikke noe ferie til gode, så da er jeg avhengig av sykmelding. Jeg gruer meg litt til å be om det. Men jeg taper jo ingenting på å snakke med henne om det. Hun har vel vært borti lignende tidligere.

Jeg håper selvfølgelig det ordner seg, men han tar meg for gitt og behandler meg fryktelig urettferdig. Det verste er at han ikke ser det selv, han har fått en vrangforestilling på at det han mener er riktig. Venninnen min er helt sjokkert, og har bedt meg pelle meg til legen med en gang. Andre har også kommentert måten han av og til snakker til meg, og spurt meg om jeg synes det er greit. Det var da det begynte å gå opp for meg.

Jeg har i alle fall kommet et steg videre som min venninne sier, at jeg ser det selv, det er mange som bare spiller skuespill og lar det skure og gå.

Tusen takk for at dere bryr dere

Jeg skal holde dere oppdatert.

Susanne

[Skybertine]

Kan jo hende det hjelper å dra vekk ja. Kanskje han trenger å savne deg litt. Å bli innpåsliten og masete i en slik situasjon vil jeg tro virker mot sin hensikt. Mener ikke at du behøver å ha vært det.

Men det kan jo hende ting ikke ordner seg også. Det høres jo ut som han er lei rett og slett. Jeg hadde gjort det slutt det er helt sikkert, ingen hadde fått ødelegge meg på den måten. Han sliter sikkert også med noe og lar alt gå ut over deg. Ikke bra! Du har helt sikkert ikke fortjent det.

Lykke til

[Gjest beekeeper]

Skal få bestilt time hos  legen, men gruer meg veldig. Hva vil hun si? Er usikker på hvordan jeg skal legge det frem, jeg har ikke noe ferie til gode, så da er jeg avhengig av sykmelding. Jeg gruer meg litt til å be om det. Men jeg taper jo ingenting på å snakke med henne om det. Hun har vel vært borti lignende tidligere.

Jeg håper selvfølgelig det ordner seg, men han tar meg for gitt og behandler meg fryktelig urettferdig. Det verste er at han ikke ser det selv, han har fått en vrangforestilling på at det han mener er riktig. Venninnen min er helt sjokkert, og har bedt meg pelle meg til legen med en gang. Andre har også kommentert måten han av og til snakker til meg, og spurt meg om jeg synes det er greit. Det var da det begynte å gå opp for meg.

←

Si det akkurat som det er. At du er deprimert pga forholdet ditt og at du trenger en pause. Hun er en lege, og hun forstår nok (hun bør gjøre det ivertfall) at dette tærer på deg og at du trenger en sykemelding.

Jeg tror at å reise hjem i en periode er akkurat hva du trenger!

Da får du tid til deg selv, klarnet tankene dine og du kommer garantert til å få klarhet i ting. Kanskje du finner styrke til å forstå at du ikke vil bli behandlet på denne måten!

Håper det går knirkefritt..

[Gjest Gjest_Ariel_*]

Det var nifst å lese dette innlegget for det var som jeg skulle ha sagt det selv.

Problemet mitt er bare at vi har to barn sammen og jeg kan ikke bare reise bort.

Det er jeg som tar meg av alt i huset, og barna. Han er sjelden hjemme før i 6 7 tiden om kvelden fra jobb, og når han er hjemme sitter han stort sett foran tven eller pcen.

Jeg er drittlei.

90% av tiden vil jeg bare ut, men er vanskelig med tanke på barna, økonomi etc.

De resterende 10% tenker jeg at jeg kan alltids holde ut, at det er best for barna.

Det må jo også legges til at jeg er jo glad i ham, og vet at jeg vil savne ham.

Men jeg har ikke de riktige følelsene or ham lenger. Jeg kunne nok ha blitt her om han bare hadde behandlet meg litt bedre.

Vi krangler også endel, og ser sjelden "eye to eye" på noe. Spesiellt er vi uenige om prioriteringer og husarbeid.

Vi prøvde også å gå på familievernkontoret til parterapi, men han var med to ganger og kalte det for humbug. Så ble det slutt på det.

Jeg har snakket med ham og han vet jeg er i ferd med å forlate ham, men får ikke noe særlig reaksjon. Enten så tror han ikke jeg vil gjøre alvor av det, eller så bryr han seg ikke. Kommunikasjonen vår er som dere sikkert orstår heller ikke særlig bra.

Uff for et rot. Men jeg er da bare 30 år og har fremdeles mye liv igjen.

Jeg savner lidenskapen og de gode følelsene. Jeg ønsker meg en som er glad i meg for den jeg er, og som ser det beste i meg istedet for det verste. Er det feil?

Samtidig er det et tøft steg å ta med salg av hus, flytting, finne sted å bo, omstiling for unger etc. Og tanken på å starte på nytt med en annen mann, involvere unger etc er også en skremmede tanke....

[Gjest gjest1]

Hmm.. Jeg har sittet og lest igjennom en del av innleggene i dette forumet, og det er jo litt trist å se at det er så mange som sliter i forholdene sine. Det som er problemet her da, synes jeg, er at man kun hører den ene siden av historien.

Veldig mange som skriver her er også rask frempå med sin uforbeholdne støtte og sympati. En person, som ikke deltar i debatten i det hele tatt, forhåndsdømmes og æreskjelles uten at debattantene kjenner hele situasjonen. Det hele kuliminerer nærmest i en slags lynsjestemning der den ene trekker den andre opp helt til mølla spinner ut av kontroll. Jeg hevder ikke at det er tilfellet her, men har sett det i andre tråder.

Som jeg sa i en annen tråd, så forbedres sjangsene for en løsning ganske betraktelig dersom dere kan få i stand en samtale der dere møtes på midten og på samme premisser. Konsenterer dere om å finne en løsning snarere enn å fordele skyld. Før det må dere finne ut av hvor skoen trykker, altså hva som er grunnen til at situasjonen er slik den er. Like viktig er det at hver av dere får lov til å sette ord på tingene selv, og at ikke den ene parten leder an i samtalen. Dere kvinner er veldig flinke til å sette ord på følelsene deres. Vi gutta er ikke like flinke til det. Når vi stilles ovenfor en situasjon der vi tvinges til å formidle følelser, og ikke helt vet hvordan, så kan resultatet bli at vi fjerner oss fra situasjonen enten ved sinne eller ved å melde oss helt ut. Ikke alle er sånn, men veldig mange av oss.

Dersom du starter en diskusjon med innstillingen "Nå skal jeg joggu sette den drittsekken til veggs!", ja da er utfallet gitt på forhånd. Dette kan jeg nesten garantere deg.

Jeg vet ikke hvor lett det er å få til en konstruktiv samtale i din situasjon, men jeg håper selvsagt at dette skal ordne seg på en eller annen måte. Jeg har vært i samme situasjon som deg jeg også, og vet hvor vanskelig det kan være når noe skurrer i forholdet og du føler deg som den eneste som gidder å ta ansvar for at det skal løse seg. Vi hadde en lang prat sammen hvor hun forklarte hvorfor, og vi fant ut at det var best at vi gikk hver til vårt. Fikk jo et slag i trynet under den samtalen, men sånt kan man aldri garantere seg mot.

Endret 21. september 2006 av Pokerfjes

[kamela]

Føler med deg, jeg, kjenner så alt for godt til hvordan du har det, og klarer heller ikke gripe ordentlig fatt i egen situasjon.

Legebesøk og sykmelding for å komme bort, tror jeg er fornuftig.

Vil sikkert hjelpe å komme hjem , hvis du orker/vil blottlegge alle problemene der da, det er jo heller ikke sikkert.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hvordan jeg kan formulere dette på en skikkelig måte; men dere el. du, må få han til å skjønne at det er alvor! Enten det, eller så må dere ha en pause. Og for guds skyld, ikke finn på noe tull med noen andre. Det vil bare gjøre tingene 10x verre. Jeg vet hva jeg snakker om her. Hun var utro - men vi er så glad i hverandre at jeg tror vi finner tilbake til bedre tider...

Uansett, få høre hvordan det har gått da, Susanne. Og hold hodet kaldt - det er nå det er viktig å holde ut. Husk på det.

[Gjest beekeeper]

Hmm.. Jeg har sittet og lest igjennom en del av innleggene i dette forumet, og det er jo litt trist å se at det er så mange som sliter i forholdene sine. Det som er problemet her da, synes jeg, er at man kun hører den ene siden av historien.

Veldig mange som skriver her er også rask frempå med sin uforbeholdne støtte og sympati. En person, som ikke deltar i debatten i det hele tatt, forhåndsdømmes og æreskjelles uten at debattantene kjenner hele situasjonen. Det hele kuliminerer nærmest i en slags lynsjestemning der den ene trekker den andre opp helt til mølla spinner ut av kontroll. Jeg hevder ikke at det er tilfellet her, men har sett det i andre tråder.

Som jeg sa i en annen tråd, så forbedres sjangsene for en løsning ganske betraktelig dersom dere kan få i stand en samtale der dere møtes på midten og på samme premisser. Konsenterer dere om å finne en løsning snarere enn å fordele skyld. Før det må dere finne ut av hvor skoen trykker, altså hva som er grunnen til at situasjonen er slik den er. Like viktig er det at hver av dere får lov til å sette ord på tingene selv, og at ikke den ene parten leder an i samtalen. Dere kvinner er veldig flinke til å sette ord på følelsene deres. Vi gutta er ikke like flinke til det. Når vi stilles ovenfor en situasjon der vi tvinges til å formidle følelser, og ikke helt vet hvordan, så kan resultatet bli at vi fjerner oss fra situasjonen enten ved sinne eller ved å melde oss helt ut. Ikke alle er sånn, men veldig mange av oss.

Dersom du starter en diskusjon med innstillingen "Nå skal jeg joggu sette den drittsekken til veggs!", ja da er utfallet gitt på forhånd. Dette kan jeg nesten garantere deg.

Jeg vet ikke hvor lett det er å få til en konstruktiv samtale i din situasjon, men jeg håper selvsagt at dette skal ordne seg på en eller annen måte. Jeg har vært i samme situasjon som deg jeg også, og vet hvor vanskelig det kan være når noe skurrer i forholdet og du føler deg som den eneste som gidder å ta ansvar for at det skal løse seg. Vi hadde en lang prat sammen hvor hun forklarte hvorfor, og vi fant ut at det var best at vi gikk hver til vårt. Fikk jo et slag i trynet under den samtalen, men sånt kan man aldri garantere seg mot.

←

Jeg er enig med deg, men det er jo klart at det bare blir sånn når en person (som oftest en kvinne) skriver ett sånt innlegg her på forumet. Det er jo nettopp derfor de skriver innlegg også, fordi de vil ha støtte fra andre/evt. høre om de er helt på bærtur. Siden du hører en side av historien så blir det jo til at man nettopp får det inntrykket at mannen hennes er fæl eller gidder ikke å jobbe med saken. Det kan godt være sånn for alt jeg vet, og det kan godt være helt annerledes, men hvem vet vel det utfra et sånt innlegg? Jeg har lagt merke til at veldig mange skriver at de har prøvd felles terapi/samtaler med psykolog, og at det ikke funket for mannen. Da kobler jeg det som mannen sin feil, ivertfall.

[Gjest Susanne]

Hei!

Trådstarter her igjen. Takker for alle som har gitt tilbakemeldinger, de setter jeg pris på. Til du som skrev at det kan være urettferdig ovenfor den parten som ikke er med i diskusjonene er jeg til dels enig. Jeg prøver å formidle det slik jeg ser det, og det er derfor jeg skriver om min situasjon her. For i mitt forhold snakker vi jo ikke om de vanskelige tingene. Hadde han bare vært villig til det hadde det nok aldri kommet et innlegg her..

Men jeg er enig i at det er jo tross alt alltid to sider av en sak, kanskje jeg kunne forstått han bedre visst han ønsket å kommunisere med meg..

Men dette får jeg ikke snakket med han om, det er fortsatt like ille, kan komme med mange eksempler. Venninnen min som jeg har betrodd meg til, blir helt satt ut, selv blir jeg trist, for så å bare å gå inn i en maske og gjemme meg og late som om alt er ok. Jeg har ikke krefter til å stå opp for meg selv

De gangene jeg gjør det, blir han sint og sier at jeg må skjerpe meg. Det er fryktelig vanskelig når du føler deg så utrolig urettferdig behandlet, men at man ikke orker og da ender det med at jeg beklager meg, og han "vinner". Hver gang det skjer mister jeg en del av min egen selvrespekt. Og det tok meg lang tid å innse at alt ikke nødbendigvis er min feil.

Samtidig vil det å bryte ut være et stort steg, da vil jeg flytte fra byen jeg bor i, hjem hvor min familie er. Familien min spør meg når jeg kommer hjem, og jeg blir deprimert av spørsmålet, for de vet ikke hvordan jeg har det, for jeg skjuler så godt jeg kan at jeg ikke har det bra. De vil at vi skal flytte til hjembyen min, men dette kan jeg bare glemme så lenge jeg er sammen med han, det har vi snakket om flere ganger. Det er tøft å spille skuespill for sin egen familie, jeg har mange ganger lyst til å ringe dem å fortelle hvordan det er, men vet da at det er ingen vei tilbake for meg og min samboer. Familier vil jo alltid være beskyttende.

Var hjemme for en stund siden, og var da sammen med mange av mine venner. De skjønte straks at noe var galt, jeg klarte ikke skjule det for de som har kjent meg lenge.

Jeg er glad i samboeren min, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å nå gjennom, og som alle dere som har svart skrev burde jeg dra hjem for noen uker for å samle tankene. Jeg er bare så feig at jeg klarer ikke få bestilt den legetimen. Er redd for hva legen vil si, hva jobben vil si ( jeg er veldig samvittighetsfull ovenfor jobben ), hva samboeren min sin reaksjon vil være, og om jeg vil angre. Tenk at jeg har blitt så feig!

Det er alltid han som kommer i første rekke, og jeg skal ta på meg at jeg har funnet meg i det, det skulle jeg aldri startet med. Skal jeg for eks på et kurs ( obligatorisk ) må han se om det passer med hans jobb først. ( vi har en hund så en må hjem etter jobb ) Og da tar jeg alt ansvar hver morgen, hver ettermiddag og 98% av kveldene og. Jeg har jo ikke tid til annet. Leil må jo vaskes og. Jeg er så sliten..

[Gjest Gjest]

Familen din har nok skjønt hvordan det ligger til for lenge siden. De vil støtte deg uansett hva du gjør. Hvorfor må du flytte tilbake til familien din ? Etabler deg i en helt annen by dersom det er vanskelig.

Samlivsbrudd er ikke morsomt, men noen ganger er det helt nødvendig.