Vil barna alltid at foreldrene skal sammen igjen?

[lille SB]

Flere ganger i debatter her har enkelte brukere hevdet at barn alltid ønsker at foreldrene skal finne tilbake til hverandre.

Dette stemmer ikke med mine observasjoner og egne erfaringer. Selv er jeg skilsmissebarn og har aldri drømt om at mamma skulle flytte sammen med min far igjen. Han gjorde jo mamma ulykkelig. Slik hadde flere av mine venner det også. Kan ikke huske at noen hadde den drømmen.

Selv har jeg to barn, og de har ikke nevnt ved et ord eller vist ved handling at de vil vi foreldre skal flytte sammen igjen. De har i stedet spurt meg om jeg ikke skal få meg ny kjæreste snart.

Så hvordan kan enkelte si at barn alltid ønsker dette?

[Gjest gjest1]

Er også skilsmissebarn, og aldri i verden at jeg noengang tenkte eller drømte om å ha foreldrene mine sammen igjen.

[Knurr]

Snakker som skilsmissebarn og ikke som forelder eller pedagog eller noe som helst - men jeg tror det er stor forskjell på praktisk og teoretisk ønske.

Jeg kan ønske meg foreldrene mine var sammen, at alt var som da jeg var liten og jeg hadde et barndomshjem å dra på ferie til, men hvis jeg helt konkret hadde fått tilbudet ville det blitt avvist på flekken med alle argumentene du nevner.

[Far til 2]

Jeg tror det er redselen for å miste en av foreldrene som gjør at barn kan reagere sterkt på samlivsbrudd. Usikkerheten det medfører mht fremtiden går nok mer innpå barn enn det vi ser.

[Gjest regine]

Jeg kan ønske meg foreldrene mine var sammen, at alt var som da jeg var liten og jeg hadde et barndomshjem å dra på ferie til, men hvis jeg helt konkret hadde fått tilbudet ville det blitt avvist på flekken med alle argumentene du nevner.

←

Dette er nok det vesentligste for mange barn - man ønsker seg en "idealsituasjon" som muligens ikke var så ideel, men som man husker som det.

[Gjest Svanhild]

Jeg tror nok ikke barna alltid forteller sannhenten i slike situasjoner. Innerst inne vil de nok at mamma og pappa skal bo sammen, men de er smarte nok til å vite at det neppe kommer til å skje, og dermed later de som om de syns det er greit at det ikke skjer. Og for å forhindre at mamma skal få fårlig samvittighet for at hun ikke vil ha pappa tilbake (eller omvendt) later de som om de ønsker at hun/han skal få seg en ny kjæreste. Jeg turte aldri å fortelle hverken mamma eller pappa at jeg innerst inne ønsket at det skulle bli de to igjen slik at vi på ny kunne bli den familien vi engang var.

[Gjest LilSweetie]

Snakker som skilsmissebarn og ikke som forelder eller pedagog eller noe som helst - men jeg tror det er stor forskjell på praktisk og teoretisk ønske.

Jeg kan ønske meg foreldrene mine var sammen, at alt var som da jeg var liten og jeg hadde et barndomshjem å dra på ferie til, men hvis jeg helt konkret hadde fått tilbudet ville det blitt avvist på flekken med alle argumentene du nevner.

←

Sånn føler jeg det også.

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok ikke barna alltid forteller sannhenten i slike situasjoner. Innerst inne vil de nok at mamma og pappa skal bo sammen, men de er smarte nok til å vite at det neppe kommer til å skje, og dermed later de som om de syns det er greit at det ikke skjer. Og for å forhindre at mamma skal få fårlig samvittighet for at hun ikke vil ha pappa tilbake (eller omvendt) later de som om de ønsker at hun/han skal få seg en ny kjæreste. Jeg turte aldri å fortelle hverken mamma eller pappa at jeg innerst inne ønsket at det skulle bli de to igjen slik at vi på ny kunne bli den familien vi engang var.

←

Så det du mener er at jeg og mine venner som har opplevd dette selv driver med selvfornektelse?

Og vet du, mine barn vil faktisk ikke at jeg og far skal bli sammen igjen. For dem er situasjonen mye bedre nå enn den var. Barna er mer harmoniske enn noen gang. Så ikke si at alle vil ditt eller datt.

[lille SB]

QUOTE(Svanhild @ 09.08.2006 (08:27) )

Jeg tror nok ikke barna alltid forteller sannhenten i slike situasjoner. Innerst inne vil de nok at mamma og pappa skal bo sammen, men de er smarte nok til å vite at det neppe kommer til å skje, og dermed later de som om de syns det er greit at det ikke skjer. Og for å forhindre at mamma skal få fårlig samvittighet for at hun ikke vil ha pappa tilbake (eller omvendt) later de som om de ønsker at hun/han skal få seg en ny kjæreste. Jeg turte aldri å fortelle hverken mamma eller pappa at jeg innerst inne ønsket at det skulle bli de to igjen slik at vi på ny kunne bli den familien vi engang var.

*

Så det du mener er at jeg og mine venner som har opplevd dette selv driver med selvfornektelse?

Og vet du, mine barn vil faktisk ikke at jeg og far skal bli sammen igjen. For dem er situasjonen mye bedre nå enn den var. Barna er mer harmoniske enn noen gang. Så ikke si at alle vil ditt eller datt.

Hadde visst blitt logget ut over.

[Rhiakath]

Jeg er skilsmissebarn og jeg kan godt si at jeg gjerne kunne tenke meg at mine foreldre var sammen. Hovedgrunnen til det er at jeg har mistet helt kontakten med faren min etter at de skilte seg og jeg savner han hver dag. Nå er jeg voksen nok til å vite at de ikke hadde det noe bra sammen og ikke ville hatt det noe bra sammen i dag heller, men jeg har nok alltid hatt et sterkt ønske om å bo under samme tak som dem begge.

[*Enigma*]

Jeg er skillsmissebarn og kan med hånden på hjertet si at jeg ønsker virkelig ikke at foreldrene mine skal bli sammen igjen, og har heller aldri ønsket det. Nå var jeg forsåvidt heldig siden mine foreldre er gode venner, men med all den kranglingen som var før mine foreldre ble skilt kan jeg også si at jeg ikke hadde villet at foreldrene mine skulle blitt sammen igjen dersom de ikke hadde vært venner heller.

Foreldrene mine var ikke lykkelige sammen og det var et evig bråk før de flyttet fra hverandre. Jeg ønsket allerede før de flyttet fra hverandre å få en slutt på hele greia og ble faktisk lettet da foreldrene mine fortalte at de skulle separeres. Fikk også mye bedre kontakt med faren min etter at han flyttet, så for meg var hele skillsmissen en positiv opplevelse. Endelig ble det litt fred og ro i huset.

[jordbær]

Jeg er skilsmissebarn og var glad for at de flyttet fra hverande. Jeg var 6år da de skilte seg. De kranglet MYYYE før de flyttet hver for seg.

[Amalie_85]

Jeg tror nok at mange barn ønsker mor og far sammen i visse sammenhenger. Jeg husker jeg ville det. Men ønsket ikke at de skulle bo sammen og ikke ha det bra sammen. Jeg ville bare vise at jeg og hadde en mor og en far.

Og det ser jeg med min kjæreste sønn. Han sier han vil ha dem sammen, men han vil gjerne ha meg der og. For han har minner om hvor fint de har det. Og jeg tror han er redd for at sin mor skal bli ensom. Hun har ikke ny kjæreste. Jeg husker det med min mor når stefaren min flytta inn så var jeg veldig gla. For jeg var redd for at hun skulle bli alene.

Vist noen forsto det.

Ble nesten litt forvirra selv :klø:

[Gjest Gjest]

Ungene våre sier at de ønsker at pappaen skal flytte hjem igjen, men at de også har det bra selv om han ikke bor her.

Selv ser jeg at ungene er mer harmoniske nå enn da han bodde her. Det tok nok på med all kranglingen og gnagingen vi voksne utførte på hverandre.

Jeg har snakket mye med dem og spurt hva det er som gjør at de ønsker at pappa skal flytte hjem igjen. Det går på at de ikke liker store forandringer, at de ikke har lyst til å være i hans nye hjem og at de savner han som person. Aldri hørt et ord om at det er så fint at mamma og pappa er kjærester. Det er altså selve endringen i livet som er stor, ikke det traumatiske i bruddet.

[Gjest *Just-Me*]

Jeg har også av erfaring fra skillsmissebarn at de ikke ønsker at mamma og pappa skal være kjærester. Men at de vil bo i et lykkelighjem med mor og farsfigur ja, det vil de. Men det blir to forskjellige ting. Når barna er små vil de nok at mamma og pappa skla bo sammen. Men når de blir større og skjønner mer, ser de nok forandringene etter skilsmissen, særlig visst det var mye krangling osv i hjemmet før. Alle barn vil jo ha foreldre som er glade i hverandre. Men de lærer også at både foreldrene og barna kan få det bedre etter skilsmissen.

Mine to stebarn vil ikke at samboer og mammaen deres skla blir kjærester igjenn. At de tenker tilbake, og lnsket at alt var som før osv, ja det hender nok. Men de gir utrykk for og sie at de har det bra og er glade for at jeg er i livet deres og deres nye stefar er kommet i livet deres. Nå har de "2 familier" og dobbelt opp med besteforeldre osv. De tar det veldig positivt og tenker at de er heldige som har så mange rundt seg som er glade i dem og bryr seg!!

[Gjest Gjest]

Mine foreldre ble skilt da jeg var 7 år. Jeg har heller aldri ønsket at de skulle bli sammen igjen.

Selv om jeg ikke likte å være skilsmissebarn ville jeg ikke bo sammen med begge igjen. Jeg ville heller ha helt andre foreldre, gjerne en konge og en dronning, så jeg kunne være prinsesse (altså jeg var 7).

[Far til 2]

Det kan være flere årsaker til at barn ønsker at mamma og pappa bor sammen.

Utifra det jeg har lest er det mange som mener at det er både slitsomt og gir dårlig økonomi å være aleneforelder. En sliten mor (eller far) med dårlig økonomi gir kansje ikke barna den rette følelsen av at mor (eller far) har full kontroll. Bostedsforeldre blir oppfarende/sinte, fortvilet olg frustrert over å være alene. Barns er kansje mindre til dette hos samværsforeldre som har ladet batteriene og håper på en tilsvarende situasjon om mamma og pappa blir boende sammen igjen.

Det var bare en tanke.

[Nala]

Jeg tror det er veldig vanlig at skilsmissebarn ikke ser for seg at foreldrene skal bli sammen igjen, jeg. De innser at noe sånt aldri i livet ville fungert. Men jeg tror likevel mange skilsmissebarn skulle ønske de var del av en kjernefamilie med mor, far og søsken. At man hadde bare ett hjem å forholde seg til. At man ikke hadde steforeldre, ste- og halvsøsken både hist og her. At man ikke ble dratt mellom to familier hver gang det var noe.

Jeg vet at mine foreldre ikke burde være sammen. Det ville aldri blitt bra. Men jeg skulle ønske det kunne blitt bra. Det hadde jammen ta spart både meg og familien min for en hel masse hodebry, ja.

[Gjest Gjest]

Om jeg hadde ymtet frempå ovenfor min sønn at jeg skulle flytte sammen med hans far igjen, hadde han slått meg over hodet med noe hardt for å få vettet til å ramle på plass igjen.

[Gjest Frk Åberg]

Det har vel ofte en god del å gjøre med hvordan det var i familien før skilsmissen - hvor mye krangling osv.

Jeg har ikke noe ønske om å se mine foreldre sammen igjen (jeg vet også at det aldri, aldri ville skje). Det ville vært bra for mamma, men absolutt ikke for pappa. Så for hans skyld, håper jeg ikke at det skjer.

Men jeg kan jo tenke tilbake på familietiden og savne det. Det var faktisk ikke noe særlig krangling hos oss heller. Men det jeg savner mest er nok barndsomshjemmet, og det å ha en trygg havn å komme hjem til.

Selv om jeg vet at foreldrene mine ikke passer sammen i det hele tatt lenger, så er det også hyggelig å tenke på at de som satte meg til liv en gang har vært ordentlig glade i hverandre. I det siste har det også begynt å snakke sivilisert til hverandre når de møtes (de skilte seg for 5 år siden), og må si det varmer mitt hjerte. Men om de hadde sagt at de flyttet sammen igjen, så hadde de nok fått høre det, ja.