Analyserende personlighet

[Gjest Cecilie (31), Oslo]

Jeg har et stadig tilbakevendene "problem" fra fortiden, som stadig vekk er med meg: mine foreldre er skilt (heldigvis), men hver gang jeg tilbringer tid med hver av dem, blir jeg problemet.

Min mor og min far sier det samme til meg, som en irriterende beskyldning: "det er irriterende at du er slik som du er, du skal stoppe med analysene dine, det er slitsomt". De sier det hver gang, under hele oppveksten sa de alltid "stopp med tenkingen", og i dag skriker og roper begge "slutt med kompleksiteten og analysene dine, det irriterer meg, jeg orker ikke mer av deg". Det skal nevnes at mine foreldre oppfattes av mange som sympatiske, (men de har ingen av dem utdanning utover folkeskolen.) De tjener hver for seg bra, og klarer seg mer enn bra nok materielt sett. Min far er veldig kverulerende, kritiserende, formanende, streng og kontrollerende, samtidig som han er snill og gir bort penger og en del annet. Min mor er mer vanskelig og kanskje storforlangende, men vil ikke bidra selv. Ellers mener hun selv at hun bare mener det godt.

Selv har jeg en lang og solid utdanning, en god jobb, og tjener ganske bra. Jeg er singel...(men pen og hyggelig, sier folk). I hele min oppvekst kalte mine foreldre meg for idiot, dum og teit, og de kranglet hele tiden (selv om de var snille og tilstede, og ordnet opp). Det var mange gode situasjoner, men det var stressende hjemme hos oss, og ingen ro og harmoni i hverdagen. Familiemedlemmene fungerer best med andre mennesker utenom familien - sammen var vi helt krise!

Jeg har et eget liv med egne venner og klarer meg fint. Men jeg kan ikke kutte kontakten helt med dem. Min mor ser jeg nesten aldri, men jeg har noen ok stunder med min far. Jeg klarer ikke et liv helt uten kontakt med dem.

Likevel blir jg frustrert, innadvendt, negativ, sur og trist ved treffene vi har med hverandre. Folk forandrer seg ikke, og intelligensen til mine foreldre vil aldri bli endret...derfor er det ikke et alternativ det med samtaler osv., det vet jeg etter mange ganger.

Problemet er: skal jeg ha det slik hele livet? Jeg har det bra alene, og med venner, men hver gang vi (familien) sees kommer alle de voldsomt negative stemningene, negative sirklene og destruktive mentale vendingene tilbake! Det er fryktelig ubehagelig og jeg misliker min situasjon veldig...Er det slik man bare skal hole ut med?

Jeg har det bra uten dem, og vil gjerne at min eventuelle mann blir helt ulik dem...tror dere det er mulig?

Er det veldig negativt at jeg er en analyserende person? Er man veldig rar og gal da, kanskje? Hvorfor er jeg en trussel mot egne foreldre? Hvorfor takler de meg ikke, og vil ikke godta meg? Hvorfor hakker min far alltid, og veksler mellom snill og kritiserende? Jeg blir forvirret. Fortsatt. Jeg vet ikke hva problemet er, men vte at jeg ikke er glad med familien. Verken med min bror eller med foreldrene. Vi er fra helt ulike planeter.

-I utgangspunktet positiv-

[Gjest *Snart medlem*]

Jeg blir ganske oppgitt når jeg hører om foreldre som bryter ned barna sine slik det virker som om dine foreldre har gjort med deg. Du skal selvsagt ikke forandre deg fordi foreldrene dine ikke klarer å kjenne seg igjen i deg, men som du selv sier vil du heller ikke bryte kontakt med dem.

Jeg tror det er to måter å takle dette på. For det første bør du fortelle dem rett ut at du ikke gidder å høre på deres kritikk av deg. Hvis de kun har negative ting å komme med, kan de bare ti stille. I tillegg bør du kanskje dempe dine analytiske evner når du er med dem, slik at de om mulig ikke får behov for å ta det opp hele tiden.

[Gjest Cecilie (31)]

Jeg blir ganske oppgitt når jeg hører om foreldre som bryter ned barna sine slik det virker som om dine foreldre har gjort med deg. Du skal selvsagt ikke forandre deg fordi foreldrene dine ikke klarer å kjenne seg igjen i deg, men som du selv sier vil du heller ikke bryte kontakt med dem.

Jeg tror det er to måter å takle dette på. For det første bør du fortelle dem rett ut at du ikke gidder å høre på deres kritikk av deg. Hvis de kun har negative ting å komme med, kan de bare ti stille. I tillegg bør du kanskje dempe dine analytiske evner når du er med dem, slik at de om mulig ikke får behov for å ta det opp hele tiden.

←

Jeg har fortalt dem det mange, mange ganger. Det ender ofte opp med at de skal hver for seg ha det siste ordet, og jeg blir alltid problembarnet og syndebukk. Jeg er mest med min far. Han vender det jeg sier til noe negativt uansett. Han vil styre, kontrollere, og bestemme. Jeg retter meg etter ham. Men ikek alltid. Da blir han sint, og mener jeg er vrang og slitsom. Venner og andre jeg kjenner har aldri bemerket det som noe negativt at jeg er som jeg er. Men min far sier det alltid hver gang vi er sammen, fordi det alltid blir ubehagelig etterhvert. Jeg tror at jeg modererer meg med min far og sier ikke mye...men jeg kan ikke slutte med hele meg, kan jeg vel.

Jeg vet bare at jeg fortsatt blir trist og lei meg. Jeg liker ikke situasjonen. Men jeg ser ikke at det finnes noen ende ut etter hele oppveksten og alle episodene. Folk forandrer seg jo ikke.

Jeg vet at det rette er slik jeg har det og mine egne vurderinger. Likevel kan jeg ikke bryte helt og totalt. Derfor er situasjonen lei og kronisk.

Jeg synes bare det er uendelig trist. Ja, jeg har snakkte med ham (og dem), men det hjelper ikke. De vil ikke, eller kan ikke, se det jeg ser.

Takker for at du som svarte (og kanskje andre med liknende erfaringer) leser dette og eventuelt svarer.

[Gjest *Snart medlem*]

Selvsagt blir du trist og lei deg hvis ingenting nytter

Dessverre er det jo ikke slik at man automatisk kommer godt overens fordi man er i familie. Å trappe ned på kontakten med dem uten å bryte helt kan jo være en måte å begrense det på i alle fall, og eventuelt true dem med å bryte kontakten helt hvis de nekter å høre på dine behov.

Men så lenge du faktisk må ha kontakt med dem med jevne mellomrom, må du bare forberede deg psykisk på hvert møte, og selv om det selvsagt er vanskelig bør du forsøke å la alle de vonde kommentarene prelle av. Forsøk ikke å endre på dem, men tenk at deres oppførsel er gammel vane og ikke vondt ment, og overse det de sier på det grunnlaget.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg litt igjen i din beskrivelse av familien og på noen områder meg selv.

Jeg har kommet til den konklusjonen at jeg må leve mitt liv, og de deres. Det som er gjort kan ikke forandres, og kan aldri bli bedre, spesielt fordi foreldrene ikke viser hverken evne eller vilje til å forandre seg. Det nytter ikke å være forståelsesfull eller prøve å ha samtaler for å få endret adferds- eller tankemønstre dersom noen ikke vil eller ser sitt eget beste (man kan sikkert diskutere hvem som vet sitt eget beste best, du eller resten av familien). Det er noe man bare må opparbeide seg en slags aksept for at finnes i omgivelsene men ikke la gå inn på seg.

Du må rett og slett "riste det av deg", tenke framover men ta en dag av gangen. Du trenger foreldrene sine, javisst. Men hvordan du skal møte de - når og hvem som er tilstede - det må du styre selv. Eg. hvis det ikke fungerer med alle tilstede, så la vær. Kan telefonsamtale være bedre enn å møtes ansikt til ansikt så gjør det, velg nøytrale steder som kafe eller lignende å møtes, og bryt opp hvis ting blir for negative.

[Gjest Gjest_sam_*]

Hei

Hørtes nesten ut som meg det der.

men bare nesten. Har selv fått slengt i trynet "Slutt og analyser ALT" og "slutt og tenk på alt hva hvis".

Må si at jeg har hatt veldig gode foreldre tiltross.

om som har latt oss utforske, lete etter svar, funnet svar for oss når vi har bedt om det da vi var små.

Hadde et VELDIG dårlig forhold til min far opp gjennom tenårene men det endret seg ca 1 år før han døde (var 19 da). noe som gjorde at da han døde tok jeg det VELDIG tungt.

på grunn av familie (tanter onkler søskenbarn osv) og venner har jeg stort sett hele livet (frem til et par år siden. fikk diagnosen invalidiserende Psoriasses artritt) gjort meg "Dummere" en jeg er.

Jeg fant ut ( ganske tidlig i barndommen) at de fleste mennesker føler seg "Truet/mindreverdige" hvis man ligger "Litt" over gjennomsnittet. Dette gjelder også "verdens Beste foreldre" siden deres "rolle" i barnas liv som regel er "Den voksne med alle svarene".

På grunn av disse holdningene har jeg altid "dempet" min holdning og handlinger opp gjennom årene og satset på en "Arbeider" karriere, noe jeg var fornøyd og tilfreds med helt til "Bomba smalt" og jeg ble Ufrivillig uføretrygdet.

Nå bruker jeg tiden min (den tiden jeg har til rådighet vel og merke grunnet barn osv) til og lese og lære MER.

Det som har vært MITT paradoks hele livet er at ALLE mine søskenbarn har "Missunt" min søster og meg, Våre foreldre. Siden de var "SÅ greie og FORSTÅELSESFULLE".

De var verken forståelsesfulle eller rettferdige da jeg vokste opp. Til og med min søster sier at de gjorde STOR forskjell på henne og meg. Jeg fikk som regel skylden for ALT mens hun slapp unna.

Hun ble bortskjemmt og kunne ikke gjøre noenting (hverken koke vann eller lage mat) og måtte lære det på den "Harde måten". da hun flyttet til en annen by for og studere (Hennes egne ord).

Mens jeg måtte "Selv skaffe meg jobb, Skolebøker osv" noe hun hadde sluppet og gjøre. Min far ordnet henne alltid sommer jobber betalte bøkene hennes osv.

Idag sliter jeg veldig med hvem og hva jeg er men det løser seg ser det ut som.

Nå er det "mer" akseptert at jeg er "litt" utenom det vanlige.

mvh

sam

"Døm meg for hvem jeg er. IKKE HVA jeg er"

[Gjest Stina]

Hei

Hørtes nesten ut som meg det der.

men bare nesten. Har selv fått slengt i trynet "Slutt og analyser ALT"  og "slutt og tenk på alt hva hvis".

Må si at jeg har hatt veldig gode foreldre tiltross.

om som har latt oss utforske, lete etter svar, funnet svar for oss når vi har bedt om det da vi var små.

Hadde et VELDIG dårlig forhold til min far opp gjennom tenårene men det endret seg ca 1 år før han døde (var 19 da). noe som gjorde at da han døde tok jeg det VELDIG tungt.

på grunn av familie (tanter onkler søskenbarn osv) og venner har jeg stort sett hele livet (frem til et par år siden. fikk diagnosen invalidiserende Psoriasses artritt) gjort meg "Dummere" en jeg er.

Jeg fant ut ( ganske tidlig i barndommen) at de fleste mennesker føler seg "Truet/mindreverdige" hvis man ligger "Litt" over gjennomsnittet. Dette gjelder også "verdens Beste foreldre" siden deres "rolle" i barnas liv som regel er "Den voksne med alle svarene".

På grunn av disse holdningene har jeg altid "dempet" min holdning og handlinger opp gjennom årene og satset på en "Arbeider" karriere, noe jeg var fornøyd og tilfreds med helt til "Bomba smalt" og jeg ble Ufrivillig uføretrygdet.

Nå bruker jeg tiden min (den tiden jeg har til rådighet vel og merke grunnet barn osv) til og lese og lære MER.

Det som har vært MITT paradoks hele livet er at ALLE mine søskenbarn har "Missunt" min søster og meg, Våre foreldre. Siden de var "SÅ greie og FORSTÅELSESFULLE".

De var verken forståelsesfulle eller rettferdige da jeg vokste opp. Til og med min søster sier at de gjorde STOR forskjell på henne og meg. Jeg fikk som regel skylden for ALT mens hun slapp unna.

Hun ble bortskjemmt og kunne ikke gjøre noenting (hverken koke vann eller lage mat) og måtte lære det på den "Harde måten". da hun flyttet til en annen by for og studere (Hennes egne ord).

Mens jeg måtte "Selv skaffe meg jobb, Skolebøker osv" noe hun hadde sluppet og gjøre. Min far ordnet henne alltid sommer jobber betalte bøkene hennes osv.

Idag sliter jeg veldig med  hvem og hva jeg er men det løser seg ser det ut som.

Nå er det "mer" akseptert at jeg er "litt" utenom det vanlige.

mvh

sam

"Døm meg for hvem jeg er. IKKE HVA jeg er"

←

Bruke egne erfaringer, er det ok her inne?

Kan din historie hjelpe hovedinnlegger her?

Ser ingen hjelp her akkurat...har ingen hjelp selv heller, dessverre, annet enn Keep up the good work

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at kanskje er problemet at foreldrene dine føler seg mislykket. Tenk alle de forhåpningene de må ha hatt til livet, også har de endt opp som skillte, ensomme og "dumme". De føler seg kanskje underlegene i selskap med andre, men du vil alltid være natrulig underlegen for dem, fordi du er barnet. Dermed tar de ut på deg all den frustrasjonen over å være underlegne andre mennesker. Særlig siden du på andre områder er "bedre" enn dem.

Du kan forsøke å gi foreldrene dine masse annerkjennelse. For det første vil de forhåpentlig vis ikke føle at de trenger å rakke ned på deg for å føle seg bedre, og samtig endrer det maktbalansen, ettersom de som gir annerkjennelse vanligvis ikke er de samme som må forsvare seg. Dessuten er det jo en grei måte å endre samtaleemne på, alle liker best å snakke om seg selv.

Annerkjennelsen du gir bør antagelig ha med livet de lever å gjøre. Ting som at du beundrer dem for jobben de gjør og forskjellige valg de tar. Påpek gjerne at de er flinke til ting.

[Gjest Gjest]

Å være intelligent dreier seg jo ikke bare om å være boklig lærd og analytisk, men også å kunne tilpasse seg andre mennesker (sosial intelligens). Jeg kan heller ikke ha de dype samtalene med mine foreldre, men i stedet jatter jeg med på min mors diskusjoner om gardiner og min fars samtaler om sport. Noe mer skal jeg ikke kreve av dem, og selv om jeg er intelligent er det ikke sånn at jeg må demonstrere det til enhver tid til alle. Har også merket det en del på jobben, ofte har vi diskusjoner der jeg med meg selv vet at jeg har rett, men ikke gidder å trumfe det gjennom. Kanskje ler vi av en situasjon, men jeg vet med meg selv at denne situasjonen ikke er sannsynlig/mulig pga noe jeg har lest osv.

Man trenger jo ikke se foreldrene hele tida eller snakke med dem hver dag. Men å kunne gå på middag dit uten at det ender i krangel hadde jo sikkert vært hyggelig. Man ofrer gjerne litt mer for familie, så får man heller svelge noen kameler på veien.