Samlivsbrudd

[Gjest Fortvilet]

Jeg opplevde et forferdelig brudd med eks'en for drøyt 2 år siden, vi har ett barn sammen. Bruddet kom så brått og brutalt at jeg måtte ha mye hjelp (av både psykolog, sosionom på FV-kontor og av venner), og de var utrolig støttende. Barnet bor nå hos sin mor, i samme by, hun har det rimelig bra, men vi savner hverandre begge to. Har vanlig besøksordning (+ litt mer).

Det tok lang tid før forholdet ble egentlig avklart, jeg gikk og "ventet" og håpet et års tid før jeg satte et ultimatum overfor henne: "Enten sier du hva du vil, ellers kan jeg ikke love deg noe". Kanskje var jeg for utålmodig, det endte i alle fall med at hun sa bruddet var definitivt. Vi har levd hvert våre liv etterpå, samarbeider OK om det meste.

Men, for et år siden (4 mnd etter "avklaringen") valgte hun å feire nyttårsaften med naboer ca 200 m unna, ga medg beskjed rett før. Pga andre familiforhold kunne jeg ikke dra bort, og jeg "knakk sammen" på nyttårsaften, måtte ha hjelp etterpå, ble sykmeldt en tid. Eks'en lo av det hele og syntes jeg var tåpelig.

I år gjentok det samme seg, jeg var hjemme med vårt barn, eks'en var 200 m unna og da hun ringte ila kvelden fikk jeg vite at hun hadde med seg sin nye kjæreste. Det var også en vond opplevelse, hadde hun sagt fra på forhånd hadde jeg valgt å reise bort.

Vi har inngått avtale om å være åpne mot hverandre mht dersom vi går inn i et nytt forhold, og også si ifra når en ny partner overnatter første gang når barnet er tilstede. Begge disse avtalene har hun brutt, jeg har fått vite det gjennom 7-åringen vår. Har prøvd å snakke med henne om både nabobesøk (som er hyppige, ikke bare nyttårsaften) og avtalebrudd, men blir bare avfeid. Jeg vet at jeg ikke har noe med hennes liv å gjøre, men jeg mener å ha rett til å si ifra når det gjelder ting som angår barnet vårt, og også når det gjelder ting som provoserer/sårer meg såpass kraftig. Jeg har snakket med hennes søster og fått mye støtte, men hun tør ikke si noe til min eks i fykt for å ødelegge forholdet til søsteren sin.

Hadde vært takknemlig for noen gode råd her, er veldig usikker på hvordan jeg skal håndtere dette, skal jeg f.eks. ta det opp med en av veninnene hennes som jeg kjenner, gå til FV-kontoret etc?

[Usikker]

Pga andre familiforhold kunne jeg ikke dra bort, og jeg "knakk sammen" på nyttårsaften, måtte ha hjelp etterpå, ble sykmeldt en tid. Eks'en lo av det hele og syntes jeg var tåpelig.

Det som var tåpelig her var jo hennes reaksjon da........herregud, tenk å være så lite medfølende! Følelser er reelle de - og de "håner" man ikke!

Når det gjelder avtaler om å si fra om nye forhold og slikt.........vet ikke helt jeg. Men slik jeg føler det så er det jo slutt på deres forhold - selv om dere har et barn sammen. (Og det virker jo som om dere klarer å samarbeide fint om barnet.) Når et evt. nytt forhold blir "mer seriøst" da er det vel greit å informere - men kun for "barnets skyld". Dere er ferdige med hverandre - og burde ikke ha "melde-plikt".

Lykke til "Fortvilet". 8)

[Amica]

Jeg skjønner at dette er virkelig vanskelig. Det er få ting her i livet som er verre enn kjærlighetssorg. Det er sikkert spesielt ille siden du har et barn sammen med ex`en din, da må du jo forholde deg til henne og har ikke muligheten til å bryte all kontakt (som kanskje kunne vært den beste løsningen når man føler det slik som du gjør).

Jeg skjønner at du føler det som om hun ikke tar nok hensyn til deg, men jeg synes du skal spørre deg selv om det er rimelige krav du stiller.

Hun har gjort et bevisst valg, og valgt deg bort fra sin tilværelse. Jeg synes hun gjorde en feilvurdering da hun lovet deg å holde deg "informert" (noe hun tydelig nok ikke vil eller klarer, ergo dumt å love det).

Sett deg selv i denne situasjonen: Du blir kjempeglad i en jente som du blir sammen med. Hun har brutt ut av et forhold som hun sier til deg hun er ferdig med. Hvordan ville du føle det hvis hun hadde "forpliktelser" ovenfor sin tidligere kjæreste om å informere ham om det som skjedde mellom dere eller ellers i livet hennes? Ville du likt at hun hadde et slikt bånd til ham, måtte ta hensyn til hans følelser?

For å si det litt brutalt: Man må akseptere når noe er slutt, og gå videre med løftet hode :cry: . Hun skylder deg ikke dette, selv om det kan føles slik.

[@lfa]

Jeg skjønte ikke helt sammenhengen i innlegget ditt...

Du sier at hun valgte å feire nyttår sammen med naboer ca. 200 m unna.

Hvorfor reagerte du slik på det? Hadde dere planlagt å feire nyttår sammen? Eller var det fordi hun befant seg 200 m unna deg, og du ikke kom deg dit?

Du sier også at det var du som stilte ultimatumet... Hadde du regnet med en positiv utgang siden du fikk en knekk da bruddet var et faktum?

Mine meninger angående samlivsbrudd, er at man da får to seperate liv. Hun lever sitt liv, du lever ditt. Midt i alt dette har dere et barn å ta hensyn til, og i fellesskap bør man greie å avgjøre hva som er det beste for barnet.

Jeg synes ikke avtaler om å si fra om overnattingsgjester, nye kjærester, nabobesøk etc. er særlig gunstig.

Å fortelle at man har fått seg kjæreste, er kanskje noe som er naturlig? I alle fall var det slik for eksen min og meg da vi fikk nye kjærester.

Men å fortelle hverandre om overnattingsbesøk etc hadde ikke noe for seg i det hele tatt. Som andre har sagt før, man har ikke meldeplikt... :blunke:

Synes også hun må få lov til å besøke naboene dine uten at du skal bry deg om det... Hun kjenner vel de hun også?

I stedet for å fokusere på hennes nye kjæreste, synes jeg du skal fokusere på om hun overholder samværsavtaler og andre avtaler.

Skjønner godt at du har kjærlighetssorg, men du må også innse at dere nå har gått hver deres vei, og startet på nytt på hver sin kant.

Den dagen du finner deg en ny kjæreste, har du sikkert ikke lyst til å fortelle eksen din om alle slags unødvendige detaljer du heller... :blunke:

[Ann Forup]

jeg ved at mange kvinder/mænd har svært ved at komme sig efter en sammenlivsbrud, men det er vigtig for dig er at få kommet til en psykolog som kan hjælpe dig, du må jo også komme vidre i dit liv, det er sole klart at din x vender ikke tilbage, ved det er svært og måske også føler et nederlag da jeg kan forstille mig at du stadig elsker din x...

det er nok derfor det gør så ondt for dig at vide at hun har ny kæreste, da du inderst inde vil ha hende tilbage...

beste råd er proff hjælp, så ikke du går ned med flaget, at x-en synes det er tåbeligt er fordi hun ikke har de samme føelser og synes det er tosset, en helt normal følese for hende....

ønsker dig lykke til vider :D

[Gjest Fortvilet]

Hei, og takk så langt.

Ja, jeg skjønner godt at man skal leve hvert sine liv etter et samlivsbrudd, og jeg mener heller ikke at eks'en har meldeplikt. Opplevelsene rundt nyttårsfeiring er jo spesielle siden det er typiske familiebegivenhter. Den første nyttårshelga etter bruddet feiret vi forøvrig sammen.

Det jeg først og fremst har reagert på er at hun går tilbake på ting hun lover (men av erfaring er det ikke uventet), det burde være unødvendig å la en 7-åring være "budbringer". Jeg innrømmer at det faktisk sårer og provoserer meg at hun har begynt å tilbringe mer tid såpass nær. Jeg for min del har fått streng beskjed om å holde meg unna "hennes område", noe jeg har respektert, er kun der ifm henting/bringing av barnet.

Mht det ultimatumet jeg stilte, hun hadde tidligere fortalt meg at hun trengte tid på å bestemme seg for hva hun ville, jeg klarte "bare" vente ett år før jeg ønsket en avklaring. Jeg orket ikke gå i uvisshet lenger, det tæret voldsomt, og jeg fikk ikke bearbeidet hendelsene slik jeg burde.

[@lfa]

Avtaler er til for å holdes. Det er jeg helt enig med deg i.

Er også enig i at man ikke bruker barn som budbringere.

Har dere derimot avtalt å feire hver høytid sammen, selv etter at bruddet er et faktum, er vel det en avtale som er vanskelig å holde etterhvert som det dukker opp nye partnere i livene deres.

Det at hun tilbringer tid hos andre mennesker som bor i nærheten av deg... Det må hun da vel få lov til? :o

Og om du besøker mennesker som bor nær henne, så har da det heller ingenting med saken og gjøre... "Hennes område"? Høres barnslig ut, spør du meg...

Et år på å tenke, hørtes litt vel lenge ut, ja... Skjønner godt at det tæret på følelsene dine...

[Psst...]

Det virker på meg som om du fremdeles sørger over bruddet, og da tenker man ikke alltid rasjonelt. Kanskje du trenger noen å snakke med for å få lettet litt på trykket. Det viktigste for deg vil nok være å aktivisere deg selv og ta del i sosialt samvær. Da vil sorgen etter hvert avta.

Det er ikke noen god ide å dele byen inn i soner. Man ferdes der man har venner, og det er du nødt til å lære deg å takle.

Når det gjelder kjærester, vil jeg nok finne det naturlig om det blir informert om slike ting. Derimot ville jeg synes det var unaturlig å ringe min eks for å fortelle at min kjæreste skulle overnatte. Det følger som regel naturlig når du finner noen.

Du bør også innfinne deg med tanken på at jul og nyttår blir feiret hver for seg framover, så får du heller invitere familie eller gode venner hjem til deg på disse dagene.

Og så et lite spørsmål til sist: Når barnet kommer med informasjon; Er det da noe som kommer naturlig fram i en samtale, eller spør du etter denne informasjonen?

[Gjest Fortvilet]

Svar til Psst (bl.a.):

De ting barnet har fortalt om har kommet naturlig, jeg har ikke "pumpet" henne, for å si det sånn. Mao, det synes som hun har tatt det greitt.

Mht overnattinger, var poenget at vi skulle si ifra første gang én av oss hadde overnatting med barnet hjemme. Man kan jo si både det ene og det andre om en slik avtale, men sålenge vi var enige på forhånd synes jeg avtalen skal overholdes på lik linje med andre avtaler. Tanken bak var at en slik "hendelse" griper dypere inn i barnets liv enn et vanlig besøk, og vi ga - trodde jeg - hverandre en anledning til evt å kommentere dette ("for tidlig" for barnet, la barnet overnatte hos den andre de første gangene etc...). Små barn kommer jo gjerne inn på mors/fars soverom om morgenen og de bør:

1: vite om overnattingen (TROR hun visste det i dette tilfellet)

2: være såpass kjent med den nye at de ikke føler situasjonen som utrygg.

Det eneste jeg har merket meg i det siste av forandringer er at barnet 2-3 ganger har ytret ønske om at vi (foreldrene) flytter sammen igjen. Jeg har da sagt at dette ikke blir aktuelt, men at vi begge er glad i henne og er opptatt av å ta vare på henne.