Babyen vil ikke sovne på kvelden

[Gjest Gjest]

Joda, han sovner til slutt. MEN da sovner han på en av oss.

Helt til han ble 6 mnd. har vi kunnet lagt han i sengen sin for å sovne for natten uten noe "spetakkel", ofte har han til og med vært våken.

Så ble han 6 mnd. og det snudde seg helt. Nå er det ikke snakk om å legge han våken. Vi har forsøkt å la han gråte og gått ut og inn av rommet hans og forsøkt å roe han. Har aldri tatt han opp av senga om han først var kommet opp i den. Til slutt begynte han å gråte så fælt at han kastet opp. Da kom jeg inn på rommet og fant hele senga nedspydd og ungen lå der og var helt hysterisk med munnen full av oppkast. Måtte regelrett helle oppkastet ut av han så han fikk pustet og roet seg. Ikke hadde han grått så lenge heller, car snakk om kun et par min. (om det var så lenge da). Men i alle fall kastet han opp.

Etter dette har han sovnet på armen vår. Ikke noe særlig gunstig i det hele tatt.

Når han har spist kveldsmat blir han stellt for kvelden og får tannpussen, så er det kos på armen et par timer før han har sovnet og "trygt" kan legges.

HJELP, trenger råd om hva vi kan finne på for å få slutt på dette.

Han sover på eget rom og er trygg på rommet. Kan jo ligge lenge våken på morran og pludre for seg selv før han finner ut at han skal opp.

[kkristin]

Joda, han sovner til slutt. MEN da sovner han på en av oss.

Helt til han ble 6 mnd. har vi kunnet lagt han i sengen sin for å sovne for natten uten noe "spetakkel", ofte har han til og med vært våken.

Så ble han 6 mnd. og det snudde seg helt. Nå er det ikke snakk om å legge han våken. Vi har forsøkt å la han gråte og gått ut og inn av rommet hans og forsøkt å roe han. Har aldri tatt han opp av senga om han først var kommet opp i den. Til slutt begynte han å gråte så fælt at han kastet opp. Da kom jeg inn på rommet og fant hele senga nedspydd og ungen lå der og var helt hysterisk med munnen full av oppkast. Måtte regelrett helle oppkastet ut av han så han fikk pustet og roet seg. Ikke hadde han grått så lenge heller, car snakk om kun et par min. (om det var så lenge da). Men i alle fall kastet han opp.

Etter dette har han sovnet på armen vår. Ikke noe særlig gunstig i det hele tatt.

Når han har spist kveldsmat blir han stellt for kvelden og får tannpussen, så er det kos på armen et par timer før han har sovnet og "trygt" kan legges.

HJELP, trenger råd om hva vi kan finne på for å få slutt på dette.

Han sover på eget rom og er trygg på rommet. Kan jo ligge lenge våken på morran og pludre for seg selv før han finner ut at han skal opp.

←

Jeg

tror han trenger dere for å være trygg. Det er det mest naturluge i verden, å sove sammen med barna sine. Syns det er fryktelig hvordan man lærer at barn bare skal få gråte og skrike, det er ikke så nøye med barnet. Bare man får ha storesenga for seg selv.

Når man først har begynt å samsove innser man fort hvor naturlig og koselig det er.

Her i huset samsover vi med begge våre barn, og de koser seg kjempemasse.

[Smørblomsten]

Jeg klarer ikke sove hvis lillegutt ligger i samme seng.

Sånn er jeg bare, dessverre, har et håpløst 'sovehjerte' som gjør at han MÅ ligge i egen seng, ved siden av meg

Synes nå det er veldig greit da, så blir det ikke et problem når han blir større og skal på eget rom!

[kkristin]

Jeg klarer ikke sove hvis lillegutt ligger i samme seng.

Sånn er jeg bare, dessverre, har et håpløst 'sovehjerte' som gjør at han MÅ ligge i egen seng, ved siden av meg

Synes nå det er veldig greit da, så blir det ikke et problem når han blir større og skal på eget rom!

←

Det er nå ihvertfall godt at du har ham like ved siden av deg, og aldri lar ham gråte.

[la Flaca]

Det er ikke annet å gjøre enn å prøve seg frem tror jeg. Barn forandrer seg hele tiden, og ingen er like. Mange ganger er det riktig å ta barnet opp og trøste og la det sovne på armen din. Andre ganger gjør det vondt verre, fordi barnet blir redd når et våkner og er alene. Og det må det nødvendigvi gjøre...

Men unger er altså forskjellige. Jenta mi lå i kuvøse den første uka av sitt liv, og det tror jeg gjorde at hun fikk et stort behov for nærhet. Hun sov i senga vår de første ukene og på samme rom de første 4 måndene. (da sov vi så dårlig alle sammen at det var best hun fikk eget rom, og det fungerte kjempebra).

Hun var avhengig av å sovne på puppen med midre vi trillet tur, og det var greit nok. Men det slet jo veldig på meg. Kunne bruke 2-3 timer på å legge henne fordi hun våknet og gråt når hun oppdaget jeg var gått ut av rommet. Jeg tror ikke det var særlig sunt verken for meg eller henne. Etter hvert prøvde jeg å roe henne i senga uten å ta henne opp, og det gikk seg til etter noen måneder. Men jeg tror det er lurt å ta opp et barn som gråter, så det ikke tror det MÅ gråte for å få oppmerksomhet. Men ved 6 mndr. husker jeg at hun kunne gråte fordi hun ikke ville legge seg rett og slett. Hun kunne også bli så trøtt at hun trengte å gråte seg i søvn, det måtte jeg vurdere fra dag til dag.

Lillebror er 4 mndr. og en helt annen type. Det tok meg noen uker å skjønne at han er nødt til å få være i fred når han vil sove, og blir sur og grinete ellers. Veldig praktisk og greit, men altså ikke noe man rår over. Barn er forskjellige! Det finnes rett og slett ingen fasit, så jeg får bare ønske deg lykke til!