Uforskammet stedatter

[Gjest Anonymous]

Jeg har en stedatter på snart 7 år, og i det siste har hun blitt fryktelig uforskammet... Hun er frekk, har ingen grenser, "svarer" voksne, og er rett og slett ufordragelig i sin oppførsel.

Hun er også fryktelig ærlig, og sier direkte til folk at de er tykke, stygge, eller annet barnslig tull. I lek med andre barn tar hun lite hensyn, og er ofte den som "vinner" ulike konkurranser.

For det første synes jeg denne jenta er herlig, spontan og morsom. Men det skremmer meg at hun har blitt så frekk og hensynsløs. I omgang med venner og familie kan jeg heller ikke "irettesette" henne slik jeg ville dersom hun hadde vært min egen datter, jeg ønsker ikke å bli sett på som "den fæle stemora".

Jeg har ikke tatt det opp med mannen min fordi jeg er redd for at han skal bli irritert eller sint dersom jeg er negativ mht hans datter. Men han har en datter til også (på 11) - og hun har en eksemplarisk oppførsel.

Er d jeg som reagerer for sterkt på hennes oppførsel? Haqdde jeg godtatt dette dersom hun hadde vært gutt?

Hva kan jeg isåfall gjøre for å slippe at hun ydmyker andre? Jeg synes det er vanskelig å ta henne med til min familie så lenge hun oppfører seg slik. Men jeg kan jo ikke unngå at hun er med på besøk heller...

[Kristian (71)]

Jeg syns du bør ta det opp med din mann, uansett hvor sur han blir. Sammen får dere sette dere ned og snakke med jenta, fortelle henne at slik oppførsel overfor andre ikke er akseptabelt, og at det til slutt vil ramme henne selv ved at ingen vil være sammen med henne om hun er oppfører seg slik.

Om du ville ha aksepterte oppførselen hennes om hun var en gutt?

Håper da ikke, gutter bør læres folkeskikk de også.

Skjønner at dette er vanskelig for deg og at faren er at du blir sett på som den slemme stemoren, men det tjener ingen å la henne fortsette slik, ikke engang jenta selv.

[Gjest Lea]

Enig med Kristian.

Dette bør ungen lære og faren er den som bør ta det opp.

[pia35]

Hei. Jeg er veldig enig med siste skriv.

Jeg opplevde det samme med et av barna til min samboer og jeg sa i fra til min samboer at barnet ikke fikk bli med meg noen plass så lenge han oppførte seg slik. Det gikk faktisk så langt at jeg grudde meg til å få besøk fordi jeg aldri visste hva barnet kunne finne på å si.

Vi pratet mye med barnet om oppførselen hans og forklarte at hverken voksne eller andre barn ville like ham om han fortsatte slik. Det tok ei god stund før barnet begynte og oppføre seg og i dag går det veldig bra.

Om din mann blir sint på deg for å opplyse ham om noe så alvorlig om barnet sitt vet jeg ikke, han bør ikke bli det. Det er selvfølgeig vondt å få høre at barnet sitt er frekk osv. men jeg skulle tro han ville sette pris på at han får vite det. Jeg setter pris på å få høre om barna mine ikke oppfører seg som de skal ute blandt folk.

Dette er ikke gjennomførbart om ikke far også viser at denne oppførselen ikke blir godtatt. Du må helt klart prate med ham om det.

Unger er veldig flinke til å få med seg ting og jeg er nesten sikker på at hans datter merker at du kvier deg for å si i fra til henne.

Dette med mine og dine barn er ikke enkelt bestandig men jeg mener det ikke bør gjøres noen forskjell på barna. Du nevnte ingenting om egne barn men uansett kan man ikke godta at ungene er frekk og ufordragelig.

Lykke til.

[Ann Forup]

hei du

jeg er selv stemor til en gutt på 11 han er normalt en englebasse, men der kom en periode hvor han skulle spille karl smart, det fik jeg hurtig plukket af ham, jeg og hans far snakkede om det og jeg skælder også ud står ikke i baggrunden og kigger på, jeg er nok lidt mere streng end samboeren men han kan da også se at man skal tale pænt til de voksne..

tror at alle unger kommer i en fase hvor de skal prøve sig ud og da er det bedst at stoppe før legen bliver god, er nok veldig gammeldags i opfattelsen med hensyn til opdragelse men jeg mener at børn skal vide at det er de voksne som bestemmer og sætter normer og regler og at de skal følges....

[Gjest Anonymous]

Hei, og tusen takk for alle svar!!

Vi var på besøk i helgen, og denne jenta utmerker seg som den villeste og den som bråker mest. Faren hennes (altså, min mann) ler av henne og synes hun er herlig. Min svigerinne (jentas tante, og ja, min manns søster!!) prøvde fortvilt å roe ned ungene, og hun svarte tanten sin med at hun kunne ti still selv. Mannen min lo...

Jeg bemerket dette overfor han, sa at han burde ta en prat med henne slik at hun sluttet å "svare" voksne. Han sa ingenting til dette, og har heller ikke pratet med henne om det....

Så det virker ikke som om jeg kommer noen vei. Visst kan hun være søt og gutteakrig nå som hun kun er 6 år, men om noen år blir dette sett på som svært uhøflig og hvem er det da som får skylden? Jo, vi foreldre...

Er iallefall glad for at sønnen min og min manns andre datter oppfører seg ordentlig.

[Cassandra]

Er det mulig for deg å ta det opp med barnets mor? Oppfører hun seg slik der også?

Jeg synes du kan det opp med henne selv jeg. Hvis faren synes det er såååå morsomt, så tyder det jo på at han ikke ser alvoret i situasjonen, og da er det jo bra at du er der og ser. Så lenge det er "mine, dine og våre" barn, så mener jeg at vi må bry oss om de som er "dine" også. Og det gjør du jo. Så hvorfor ikke snakke med jenta selv?

[Kid-a]

Ja, hvorfor ikke ta det opp med jenta selv? Forøvrig er det vel vanlig at barn i den alderen er litt vrange i en eller annen form. Men det behøver overhodet ikke å bety at dere voksne ikke skal ta tak i henne, roe henne ned, holde hardt i armen, komme med trusler, kjefte og mase, for så å avslutte med en liten latter og et nuss på kinnet.

Kid-a

[Linemor]

Jeg synes du burde snakke med faren om det, og hvis jenta bor hos dere så må jo du også kunne si i fra. Ser ikke faren selv hvordan hun er? man kan i hvert fall ikke lokke øynene for det. hun er jo bare et barn som kan trenge litt irettesettelse, de fleste er jo ikke englebarn under hele oppveksten. hun trenger nok at noen setter foten ned, kanskje bare tester hun hvor langt det går før det skjer noe.

kankjse dere alle tre skulle sette dere ned og prate og finne frem til noen kompromisser.

[Gjest Anonymous]

synes dere skal sette grenser for henne. hun venter kanskje på det?

grenser kan bety trygghet, for da vet hun hva hun har å forholde seg til.

har opplevd at barn fra delte hjem tester ut hvor "elsket" de er også, på denne måten. hun lurer kanskje litt på sin rolle i deres familie, og hvor langt hun kan strekke strikken i forhold til hvor langt hun kan gå før dere ikke liker henne lenger. fokuser på at gjerningene hennes er slemme/ikke så bra, ikke på at HUN er slem. at dere ikke liker hva hun gjør, men at dere liker henne.

treffer jeg et barn som går fullstendig utover mine grenser for hva som er bra oppførsel, så sier jeg i fra, selv om det ikke er mitt barn!

at faren har en slapp holdning bør du snakke med ham om, men du er også en voksenperson denne lille damen skal forholde seg til, så jeg kan ikke se noen grunn til at du ikke skal blande deg inn du også.

barn lærer dessuten fort at det kan være visse forskjeller i forskjellige hjem. du nevner ikke om hun bor fast hos dere, eller hvor mye hun er der. hva sier den eldre jenta? kan det oppleves urettferdig for henne at den yngre kan ture i vei? hvis dere bare duller med henne når hun er på besøk, vil hun antagelig også føle det som besøk, og ikke som at hun er et medlem av familien som kan få kjeft, og slike dagligdagse ting.

kanskje hun vil ha sin fars oppmerksomhet som grensesetter?

uansett om hun er en litt fri og sprudlende person, så er hun gammel nok til å skjønne hva hun holder på med, og man kan kreve at hun oppfører seg på visse måter, f.eks når dere har gjester eller sitter ved matbordet.

hun klarer nok også å skjønne ærlighet kontra å såre andre hvis dere snakker litt om det.

synes hun høres ut som ei fin jente, med selvtillit og vilje.

men det utelukker ikke god oppdragelse.

*ravna*

[Gjest Gjest2]

Hei,

kjenner igjen problemstilligen, hadde et samboerforhold som sprakk dels pga at vi ikke klarte prate ut/bli enige om felles grenser. (Der var det både mine, dine og våre unger). Det er veldig viktig å ta dette opp, du skal bo med denne jenta i mange år, og det er tydelig at du setter pris på mange av de andre egenskapene hun har. Problemet ditt er vel primært at barnefaren ikke setter grenser og ikke vil snakke om problemet. Jeg opplevde i mitt tilfelle at min samboer (barnemoren) bare lo av meg, og syntes jeg var urimelig, hun visste best for hun hadde de eldste ungene. Jeg taklet dette helt feil, lot etterhvert problemet ligge uten å gjøre mer med det. Dermed gikk jeg og ergret meg, og fikk noen utblåsninger som også kunne komme pga bagateller.

Dersom du ikke "når frem" bør du kanskje involvere noen av de andre voksne som står dere nær (og som han stoler på), ingen er tjent med å ha det slik, hverken dere voksne eller dattera.