være venner

[Gjest Gjest_jente19_*]

Kjæresten min slo opp på torsdag. Vi bor langt fra hverandre pga utdanning og han fant ut at han ikke kom til å klare et avstandsforhold, fordi han er redd for at han kommer til å være utro. Syntes det er greit han er ærlig ihvertfall, og litt bedre er det jo at han slår opp, istedet for å forsette å være sammen og være utro. Men allikevel ikke så gøy å få høre at den man trodde var den store kjærligheten ikke regner med å kunne være trofast i et års tid en gang. Han hadde rett og slett glemt ut helt å ringe meg på en uke og husket ikke en gang våre siste samtaler, og det var sårende, for jeg tenker på ham hele tiden. Det er vel alltid trist å bli dumpa.

Men vi er også gode venner, passer godt sammen, er på bølgelengde. Gutten tok selv kontakt dagen etterpå, en kompis hadde blitt påkjørt og typen min hadde det litt fælt på grunn av det.

Lørdag ringte han meg, uten noe grunn, bare for å snakke. Å ringe helt uten grunn eller oppfordring gjorde han så og si aldri når vi var sammen så ble litt positivt overraska. Vi snakket sammen som vi alltid har gjort, pluss noen "nå må du ikke gå ut å finne deg et eller annet bimbovrak" formaninger fra meg. Han sluttet samtalen med sine sedvanlige savner deg og glad i deg, men som en venn og at han kommer på besøk når han får ferie.

Hadde egentlig bestemt meg litt for å holde avstand nå som han har gjort det slutt, kutte kontakten. Men det virker jo som vi kan fungere som venner og at han vil det. Selv vet jeg ikke om det går, blir så rart å ikke kysse hverandre og holde hånden, og å ligge i hver vår seng... Samtidig er jeg glad i gutten, også på en søsterlig/moderlig måte, vil at han skal ha det bra og være glad. Han er jo en god venn, også før vi ble sammen.

Spørsmålet er vel, går det? Å bare være venner? Bør jeg bare kutte kontakten helt? Eller ikke "egle" meg innpå, la han ta intiativet til kontakt hvis han ønsker?

Er så redd for å komme i en ond sirkel, hvor jeg hele tiden håper på at det skal skje noe mer. Føler egentlig at jeg er over ham, men vet ikke helt. Plutselig kommer vel følelsene tilbake. Og selv om han er hyggelig og glad i meg og savner meg, så har han jo sagt at han ikke vil ha meg.

[Gjest StoreSky]

Jeg og min ex er bare venner. Funker bra det -sånn egentlig.

[Gjest gjest1]

Jeg er ikke mer "venn" med noen av eksene mine enn at vi sier gratulerer med dagen, god jul, og ellers en sjelden gang ibland spør hvordan det går og om det er noe nytt, for å holde seg oppdatert lixom.

Mer enn det trenger jeg ikke heller..

[vixen]

Jeg og eksen bor ikke på samme sted og har egentlig ikke så mye kontakt lenger. Nå og da er det litt kontakt, men absolutt ikke av mine nærmeste venner.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke mer "venn" med noen av eksene mine enn at vi sier gratulerer med dagen, god jul, og ellers en sjelden gang ibland spør hvordan det går og om det er noe nytt, for å holde seg oppdatert lixom.

Er mer snakk om å snakke med hverandre som vanlig, dra på besøk til hverandre (må da reise lengre avstander..) være gode venner, men ikke noe seksuelt. Men blir det litt dumt? Som å gi ham "godene" han får som venn når han har såret meg. Fikk nemlig beskjed av en venninne at "nei, glem ham, han får ikke ringe deg og komme på besøk når han er drittsekk og slår opp". Litt spøk kanskje, men det er jo litt sant.

Nå som en venn av ham har dødd vil jeg jo være der for ham hvis han har det vondt, og sagt han må bare ringe hvis han føler for å snakke med noen. Jeg ville jo vært helt hjertesløs av meg om jeg bare dreit i at han hadde det vondt, "bare fordi" han tilfeldigvis slo opp dagen før.

[Gjest TS]

TS over.

[vixen]

Jeg sier ikke at dere ikke kan være venner. Det kommer jo helt an på hva du vil og han vil. Det kan jo fungere fint for dere. I mitt tilfellet ble det bare sånn etterhvert. Kutta ikke kontakten der og da, det gikk seg til gradvis.

[Gjest Gjest]

Den ene exen min er bestekompisen min. Andre har jeg ikke kontakt med. For meg er det ingen problemer å være venner med exer, så lenge det ikke er et brutalt brudd. Fordi han var ærlig nok å sa at han ikke trodde han ville makte et avstandsforhold så ser jeg ingenting i veien for at du behøver straffe ham for det, dersom du egentlig vil fortsette å være venner.

Min erfaring er at det kanskje er vanskelig å bare være venner, eller få et vennskap til å fungere, dersom man ikke er færdig med hverandre, og skal man få det til må det kanskje en del arbeid til fra begge sider, og en del hennsyn må tas. Men om dette er en person man vil ha i livet bør dette ikke være et problem.

Men det er jo egentlig bare du som kan avgjøre hva du ønsker videre. Om du ønsker å fortsette et vennskap så er det ingenting i veien for det, men om du selv ikke finner dette naturlig så behøver du heller ikke bare fordi han ønsker det.

[Gjest Gjest]

OY! Akkurat sånn hadde jeg det for ca et år siden, prikk lik grunn for at typen slo opp.. Jeg klarte ikke være venn med han, fordi det gjorde så vondt, så jeg sa til han at jeg orka ikke ha noe mer kontakt med han osv... Etter 4-5 uker kom han krypende til korset, og han hadde da funnet ut at det var meg han ville ha alikevel.. Og vi har det kjempeflott i dag, skal flytte sammen og greir! Håper det ordner seg... Jeg har ingen gode råd, bortsett fra å følg hjertet + hodet..

[Gjest TS]

Takk for svar.

Jeg har ikke hørt fra ham siden, og vil ikke ta kontakt. Jeg vil ikke "skremme" ham med å være masete ex.

Hvis han angrer vet jeg ikke helt om jeg vil ta ham tilbake. Isåfall må han virkelig slite litt for det. Jeg har jo ikke lyst til å bli såret igjen, det er vel best å gå videre. Det hadde vært supert hvis det faktisk hadde funket, vi hadde tenkt å flytte sammen etterhvert og jeg hadde gledet meg til det. Men vil ikke bare gå å drømme om ting som det ikke blir noe av.

Skriver rundt meg selv her, blir så usikker.

Som sagt kommer han nok på besøk om et par-tre ukers tid. Tenk hvis følelsene blir vekket igjen, og så et par uker senere er vi tilbake til der vi begynte, med vanskelig avstandsforhold og usikkerhet?

OY! Akkurat sånn hadde jeg det for ca et år siden, prikk lik grunn for at typen slo opp.. Jeg klarte ikke være venn med han, fordi det gjorde så vondt, så jeg sa til han at jeg orka ikke ha noe mer kontakt med han osv... Etter 4-5 uker kom han krypende til korset, og han hadde da funnet ut at det var meg han ville ha alikevel.. Og vi har det kjempeflott i dag, skal flytte sammen og greir! Håper det ordner seg... Jeg har ingen gode råd, bortsett fra å følg hjertet + hodet..

Bodde dere fortsatt fra hverandre når dere ble sammen igjen? Hvordan var det da i såfall?