Når sånn folk oppfatter meg ikke stemmer

[Gjest Mireya]

...det er egentlig ganske frustrerende.

Nå har jeg i det siste tenkt en del på hva det er som gjør at mange beskriver meg som "litt stille og forsiktig".

Jeg føler ikke at jeg er det.

Kan ikke tro at jeg kjenner meg selv så dårlig, men når flere sier det?

:klø:

Vet jeg ikke er så god på smalltalk, men kan det ha med det å gjøre, da?

Og så er hvor skravlete jeg er veldig avhengig av dagsformen min, og om jeg føler at jeg har optimal kjemi med den jeg prater med,

Dette kommer både fra personer som bare har fått et førsteinntrykk, og personer som har kjent meg en stund.

Tar jeg så feil om meg selv?

*lure*

Vil gjerne ta mer plass!

Endret 30. juli 2006 av Mireya

[vixen]

Har det litt på samme måte, men har slått meg til ro med det. Jeg er bare sånn at jeg ofte(ikke alltid, kommer an på dagsformen og kjemien med den/de man snakker med som du sa) kan virke litt stille og rolig i starten, men det forrandrer seg fort. Får folk det førsteinntrykket får de heller forrandre mening etterhvert. Har tenkt over dette, og veldig ofte er førsteinntrykket man får av noen feil. -Noe man merker når man lærer de bedre å kjenne....

[Gjest Gjest]

Har kommet fram til at vi kan bare være den vi føler for å være. Så lenge det er naturlig for deg å være slik du er, skulle du ikke behøve å bekymre deg over hva andre måtte tro eller mene om deg. Så lenge du kan stå for hva du sier, gjør (eventuelt ikke sier og gjør), er alt helt i orden. Faktisk.

[Gjest gjest8]

Jeg kjenner ikke deg, så vet hverken hvordan du er, og hvordan du oppfatter deg selv. Men. Hva er det som er så galt i være litt stille og rolig? Det er mange som er det (hvorvidt de mener de er det selv, det er uvisst).

Alle kan ikke være den mest utadvendte... Og er "stille og litt forsiktig" egentlig noe negativt? Med mindre man er asosial, men det virker jo ikke som om du er det.

[Gjest gjest1]

Jeg kjenner ikke deg, så vet hverken hvordan du er, og hvordan du oppfatter deg selv. Men. Hva er det som er så galt i være litt stille og rolig? Det er mange som er det (hvorvidt de mener de er det selv, det er uvisst).

Alle kan ikke være den mest utadvendte... Og er "stille og litt forsiktig" egentlig noe negativt? Med mindre man er asosial, men det virker jo ikke som om du er det.

←

Godt sagt (skrevet ).

Virker som om mange mener at det å være mest mulig utadvendt, og gjerne brautende (selv om man fint kan være veldig utadvendt UTEN å være brautende), er idealet.

Lurer litt på hvorfor.

[Gjest Neffi]

Godt sagt (skrevet  ).

Virker som om mange mener at det å være mest mulig utadvendt, og gjerne brautende (selv om man fint kan være veldig utadvendt UTEN å være brautende), er idealet.

Lurer litt på hvorfor.

←

HVem mener at det er idealet? Du selv?

[Gjest gjest8]

HVem mener at det er idealet? Du selv?

←

Det kan virke som om trådstarteren mener det.

Det "å finne seg selv" er bare halve jobben. Det vanskelige kan ofte være å godta seg selv, med sine feil og mangler.

[Gjest gjest1]

HVem mener at det er idealet? Du selv?

←

Nei - det kom vel frem av innlegget mitt at jeg ikke nødvendigvis mener det selv...

Men som siste gjest over meg skrev, så kan det virke som om trådstarteren mener det, og det er også inntrykket mitt sånn generelt ellers, rundt meg.

[*melis*]

HVem mener at det er idealet? Du selv?

←

Det kan virke som om trådstarteren mener det.

Det "å finne seg selv" er bare halve jobben. Det vanskelige kan ofte være å godta seg selv, med sine feil og mangler.

←

Nei - det kom vel frem av innlegget mitt at jeg ikke nødvendigvis mener det selv...

Men som siste gjest over meg skrev, så kan det virke som om trådstarteren mener det, og det er også inntrykket mitt sånn generelt ellers, rundt meg.

←

Jeg er veldig enig i dette, har også det inntrykket at utadvendt automatisk blir litt forbundet med "vellykket" av veldig mange. I alle fall føler jeg at mange mener at man må være utadvendt for å være vellykket. Jeg får for eksempel høre av foreldrene mine at jeg må lære meg å bli mer utadvendt, selv om jeg selv trives med den jeg er og slett ikke føler meg som noen sjenert person. Problemet mitt er vel at jeg har litt vanskelig for å holde gående en samtale med folk jeg ikke helt vet hvor jeg har. Jeg er litt som trådstarter at jeg liker å observere og bli litt tryggere på hvilken mennesketype (og med hvilken humor) jeg har med å gjøre før jeg fyrer løs. Det har også mye å gjøre med hvem samtalepartneren er. Noen er veldig lette å snakke med, mens andre er vanskligere. Men slik vil jeg tro det er for de fleste. Enkelte mennesker føler man straks at man har god kjemi med, mens andre er det litt vanskeligere å bli "på bølgelengde" med.

[Gjest Gjest]

Det kan virke som om trådstarteren mener det.

Det "å finne seg selv" er bare halve jobben. Det vanskelige kan ofte være å godta seg selv, med sine feil og mangler.

←

[Gjest Gjesta]

Har det litt på andre måten jeg. Jeg er veldig sosial, flink til å små prate, ordner opp og prater mye. Jeg holder også en del presentasjoner og foredrag på jobben. Folk tar det for gitt at jeg ikke er sjenert eller lite for meg. Men det stemmer ikke. Grunnen til at dette kan være et problem for meg er at ikke alle skjønner at det koster mye å være slik. Jeg føler at jeg gir mye av meg selv i jobb sammenheng. Jeg bruker mye tid på å forberede meg, gruve meg, psyke meg opp osv. Hvis jeg er litt stille og rolig en dag eller over en periode tror "alle" at det er noe galt. At jeg har det vanskelig osv. En annen ting er at ofte når jeg inviteres i bryllup, konfirmasjoner osv ber de meg ofte om å holde "takk for maten tale" osv. Det tør jeg ikke og sier derfor nei. Da skjer det at folk blir skuffa og synes jeg er vanskelig som ikke orker det.. Da ender det med at jeg får dårlig samvittighet. Det virker som om folk ikke tror at jeg ikke tør, bare fordi jeg er utadvent. Jeg er også en ganske direkte person. Jeg orker ikke mye dill dall, og jeg går skjelden rundt grøten. Det medfører at jeg har blitt oppfattet både som frekk og uredd. Det er heller ikke slik jeg er. Det sårer meg. Vi får nok bare leve med at vi oppfattes litt annereldes enn vi selv føler.. Vi får bare være som vi er:)

Endret 31. juli 2006 av Silla:)

[Gjest Cosmic Girl]

Men gjør det egentlig noe om noen har et annet inntrykk av deg enn du selv har?

Er det ikke slik at forskjellige mennesker får fram forskjellige væremåter i oss alle, og det plager meg ikke.

Du vet jo uansett hvem du er, og trives forhåpentligvis med det! Jeg trives ihvertfall veldig godt med meg selv, uavhengig av hva folk tenker om meg.

Men jeg må nok innrømme at jeg sikkert ville føle det frustrerende dersom noen tilegnet med negative egenskaper jeg ikke selv var enig i.. Men det å være stille og rolig har jeg aldri sett som noen negativ egenskap.

[Gjest Neffi]

Har det litt på andre måten jeg. Jeg er veldig sosial, flink til å små prate, ordner opp og prater mye. Jeg holder også en del presentasjoner og foredrag på jobben. Folk tar det for gitt at jeg ikke er sjenert eller lite for meg. Men det stemmer ikke.  Grunnen til at dette kan være et problem for meg er at ikke alle skjønner at det koster mye å være slik. Jeg føler at jeg gir mye av meg selv i jobb sammenheng. Jeg bruker mye tid på å forberede meg, gruve meg, psyke meg opp osv. Hvis jeg er litt stille og rolig en dag eller over en periode tror "alle" at det er noe galt. At jeg har det vanskelig osv. En annen ting er at ofte når jeg inviteres i bryllup, konfirmasjoner osv ber de meg ofte om å holde "takk for maten tale" osv. Det tør jeg ikke og sier derfor nei. Da skjer det at folk blir skuffa og synes jeg er vanskelig som ikke orker det.. Da ender det med at jeg får dårlig samvittighet. Det virker som om folk ikke tror at jeg ikke tør, bare fordi jeg er utadvent. Jeg er også en ganske direkte person. Jeg orker ikke mye dill dall, og jeg går skjelden rundt grøten. Det medfører at jeg har blitt oppfattet både som frekk og uredd. Det er heller ikke slik jeg er. Det sårer meg. Vi får nok bare leve med at vi oppfattes litt annereldes enn vi selv føler..  Vi får bare være som vi er:)

←

Ja, ikke sant. Slik kan det også være. Det er ikke gratis å gi av seg selv.

[Gjest Gjest]

Enig i mye av det som har blitt sagt. Hvilket inntrykk andre får av meg kommer faktisk an på de jeg møter også, og på hvor godt vi blir kjent - enten det er tid, kjemi eller andre forstyrrelser det står på.

Jeg vet jeg kan være morsom og utadvent, og kan like å diskutere alt mulig - i rett setting. Jeg takler dårlig sosiale settinger med mange folk - stående buffet, mange fremmede til bords og større grupper med folk jeg ikke kjenner... Da blir jeg gjerne tausere enn en østers. Men ansikt til ansikt med noen, eller i hvert fall i mindre grupper, kommer jeg greit overens med ganske mange. Ellers er jeg nok også noe selektiv og holder tilbake meninger og respons om jeg føler det er folk jeg ikke interesserer meg for.

Om noen tror jeg "bare" er stille og sjenert tar de feil, men jeg skjønner godt at man kan få det førsteinntrykket av meg. om noen jeg kjenner godt synes det er det tristere... Det ville såret meg litt. Om jeg har en noe tilbaketrukket væremåte også ovenfor folk jeg kjenner betyr det ikke for meg at det er noe "ufrivillig" som skyldes sjnanse og dårlig selvtillit.

[Gjest Gjest]

Selektiv.

Der sa du det Det er du som styrer dette. Det er dine valg, og ingen har noen rett til å si noe på det. Å ha evnen til å være selektiv, er, mener jeg, en av de beste evnene man kan ha

[Gjest Neffi]

Selektiv.

det er vel kanskje der förste skille går. Jeg velger å gi alle en sjans, og trorde er fantastiske mennesker til jeg har erfart noe annet. Hvorfor er det jeg som skal vente på å bli fridd til i alle sammenhenger. Det er like greit å begynne med seg selv. Viser det seg at personen er en dust så holder jeg meg langt vekk. Men det er jo veldig veldig trist å gå glipp av flotte mennesker bare for at man skal la det aller förste intrykket bestemme. Derfor gir jeg av meg selv, prater og pröver å få folk til å åpne seg.

[Gjest Frk Åberg]

Interessant det der. Jeg er en av de som ofte holder meg litt i bakgrunnen når jeg treffer nye personer. Ser og observerer før jeg kaster meg inn i det og utleverer meg selv.

Hvor utadvendt jeg er avhenger veldig av den andre. Noen oppfatter meg som ganske utadvendt, mens andre igjen syns nok jeg er litt stille i begynnelsen. Jeg innstiller nok oppførselen min mye etter hvordan den andre er. Hvis jeg ikke har kartlagt den andre helt, holder jeg meg tilbake litt til.

Jeg har ikke noen store problemer med presentasjoner og sånt, men er heller ikke noe naturlig midtpunkt i større forsamlinger.

Bryr meg ikke så mye om hva andre måtte tenke, men syns det er synd hvis andre forhånsdømmer meg uten å kjenne meg. Men når det kommer til stykket, så bryr jeg meg egentlig kun om meningene til folk jeg kjenner, så da kan det vel være det samme.

[Colargol]

Jeg er visst åpen og full av selvtillit uten å være brautende! Jeg føler at jeg ikke er åpen og at jeg ikke alltid har verdens beste selvtillit! Får håpe de har rett på at jeg ikke er brautende da...

[Gjest Neffi]

Interessant det der. Jeg er en av de som ofte holder meg litt i bakgrunnen når jeg treffer nye personer. Ser og observerer før jeg kaster meg inn i det og utleverer meg selv.

Hvor utadvendt jeg er avhenger veldig av den andre. Noen oppfatter meg som ganske utadvendt, mens andre igjen syns nok jeg er litt stille i begynnelsen. Jeg innstiller nok oppførselen min mye etter hvordan den andre er. Hvis jeg ikke har kartlagt den andre helt, holder jeg meg tilbake litt til.

Jeg har ikke noen store problemer med presentasjoner og sånt, men er heller ikke noe naturlig midtpunkt i større forsamlinger.

Bryr meg ikke så mye om hva andre måtte tenke, men syns det er synd hvis andre forhånsdømmer meg uten å kjenne meg. Men når det kommer til stykket, så bryr jeg meg egentlig kun om meningene til folk jeg kjenner, så da kan det vel være det samme.

←

Men hva om den andre du prater med heller ikke vil utlevere seg selv. Da har du aldri mulighet til å bli kjent med den altså? Du er aldri den som tar förste steget?

[Gjest Frk Åberg]

Joda, det hender det også. Men er nok ofte litt avventende (har blitt flinkere). Og er dårlig på å småprate, med mindre vi har en åpenbar felles interesse, eller er i en job- eller studiesammenheng hvor man naturlig nok snakker om jobb eller studier.

Den andre trenger heller ikke å utlevere seg for at jeg skal få et inntrykk av hvordan h*n er. Vil f.eks. bare ha et lite inntrykk av om dette er en forsiktig eller brautende person, noe som gjør det lettere å forholde seg til dem.

Det er ikke det at jeg ikke er trygg på meg selv, men jeg har lagt meg til en uvane med å tilpasse meg den andre jeg snakker med. Antar at det er sånn med mange, i ulik grad.