Hvorfor tjener hjelpepleiere så lite?

[Anglofil]

Ja hvorfor gidder folk å bli hjelpepleier da når det er så fryktelig forferdelig? Man vet jo hva man går til!!!

←

Nå er det jo faktum slik at det nesten ikke er noen som utdanner seg til å bli hjelpepleiere. Og det er et faktum at nesten flertallet av hjelpepleierne enten ender opp med å tilslutt langtidssykemelde seg, få redusert stilling (da selvsagt med enda dårligere lønn), slutter eller omskoleres. Og jeg sier ikke at yrket er forferdelig, men jobben blir fort til et mareritt når man ikke får igjen noe for alt stevet. Mamma elsket å jobbe som hjelpepleier, hun er glad i gamle og liker å jobbe med mennesker, men som hun sier, det er ikke verdt det lenger, fordi inntekten i jobben kompentserer ikke for de skadene som hun har blitt påført gjennom mange år i jobben. Hadde hun ikke tjent så dårlig som hun gjorde da hun jobbet som vanlig hjelpepleier, hadde hun kanskje ikke trengt å jobbe mye overtid, nattevakter eller i helgene, og da hadde hun kanskje ikke slitt seg ut.

Mvh Yvonne

Endret 2. august 2006 av yvonne

[Gjest Frk Åberg]

Jeg må bare også legge til at der jeg hadde sommerjobb tidligere, var det kun to ansatte som hadde 100 % stilling. Hun ene var avdelingsleder og hun andre var skilt og hadde dårlig råd. Det ene poenget mitt er at jeg syns det sier noe om belastningen når så få orker å ha 100 % stilling. Men samtidig så har de tydeligvis råd til å ikke jobbe fulltid (mener likevel at de skal få høyere lønn, men det er åpenbart ikke sånn at de sulter sånn som noen synes å tro).

[Anglofil]

Jeg har ikke sagt at man sulter, men tror du virkelig man lever fett? De som ikke jobber 100 % har kanskje heller ikke noe valg, når det er sagt, de får pent finne seg i det. Selv om de kanskje ikke sulter, så var det som med mamma, det gikk akkurat. Det tærer når man jobber så godt man kan uten egentlig å føle at man får igjen av det. Man lever, men det er kanskje også det hele.

Mvh Yvonne

[Gjest baby-E]

Jeg må bare også legge til at der jeg hadde sommerjobb tidligere, var det kun to ansatte som hadde 100 % stilling. Hun ene var avdelingsleder og hun andre var skilt og hadde dårlig råd. Det ene poenget mitt er at jeg syns det sier noe om belastningen når så få orker å ha 100 % stilling. Men samtidig så har de tydeligvis råd til å ikke jobbe fulltid (mener likevel at de skal få høyere lønn, men det er åpenbart ikke sånn at de sulter sånn som noen synes å tro).

←

Det som er, er at det nesten ikke er en 100% stilling å finne. Det er som regel 50%, 60% eller70%.

[Gjest Frk Åberg]

Det som er, er at det nesten ikke er en 100% stilling å finne. Det er som regel 50%, 60% eller70%.

←

Jeg er også klar over dette problemet. Men flere av de jeg jobbet med sa at de ikke hadde orket en 100 % stilling, så jeg tolket det som at de hadde valgt det selv. Noen må jo også velge å jobbe lite, når det først er så mange små stillinger rundt omkring. Mener bare at jeg syns det er for ille at man skal ha en jobb man ikke orker å jobbe heltid i. Syns det sier seg selv at hvis det er såpass belastning, så burde man få mer kompensasjon. Mulig at det i tillegg til det fysiske, er noe ensformig? (som også gjør det mer fristende med mindre stilling).

[Gjest Frk Åberg]

Men forstår også at en del ikke har noe valg når det gjelder stillingsstr.

[Gjest Malina]

En hjelpepleier trenger ikke å ta tunge avgjørelser, og de kan gå hjem fra jobb uten å lure på om avgjørelsen de tok var den riktige.

Vel, det er feil.

Når jeg er alene på natten for eksempel må jeg ta mange avgjørelser. Jeg må hele tiden tolke symptomer og ut i fra det bestemme meg for hva jeg vil gjøre- enten det er noe jeg klarer selv,eller at jeg må få tak i en sykepleier/lege.

Hvis man ikke er dyktig nok, og kan sitt fag er det vaskelig å vite hva man bør gjøre når kritiske situasjoner oppstår.

Det å være helt alene på en avdeling med nesten 20 pasienter vil jeg kalle et ganske så stort ansvarsområde, og jeg må hele tiden ta avgjørelser. Selvfølgelig har hjelpepleiere den tryggheten at de har noen over seg som kan ta den endelige avgjørelsen hvis det er noe man er i tvil om. Når jeg er alene på jobb har jeg selvfølgelig en sykepleier eller lege jeg kan kontakte.

Det ligger et stort ansvar på meg. Det jeg gjør har stor betydning hva jeg gjør- noen ganger står det mellom liv og død. Da er det ikke alltid man kan vente 15 minutter til de dukker opp en lege, så da er det viktig at man kan det man holder på med, og handler riktig.

Enig med Shiva jeg... Hva gjør egentlig hjelpepleiere? De som har jobbet når jeg har ligget på sykehus har stort sett delt ut mat... Altså ikke veldig avansert jobbing...

Dette er sprøyt! Og det er gjør meg utrolig provosert når jeg ser slike uttalelser.

Det er meget sannsynlig, og også naturlig at der vil være en hjelpepleier som går rundt med maten enn en sykepleier(ihvertfall på sykehus),men å trekke den konklusjonen at de ikke gjør noe annet er ganske så drøy, om jeg skal si det mildt!

Jeg jobber selv på sykehus nå, og har også jobbet på ulike avdelinger på sykehjem tideligere. Det er en viss forskjell på sukehus og sykehjem, siden pasientene ofte er sykere på et sykehus. På sykehjem gjør ofte sykepleiere og hjelpepleiere det samme, utenom avdelingslederen som ofte har en del med papirarbeid, møter og dosetter og gjøre. På et sykehus er det mye mer legevisitter og ting med medisiner og gjøre. Der jeg jobber er det mange som trenger hjelp til personlig hygiene,mating og omsorg. Når jeg er på jobb med to sykepleiere er det ofte jeg som må stelle pasientene. Og det er tungt stell, og som vi var inne på iste, jeg har ansvar for å oppservere og rapportere, og hvis jeg hadde vært helt ufarglært hadde jeg hatt utrolig store problemer med å gjøre den jobben jeg har nå(med unntak av å vaske folk under armene).

Nå er det jo faktum slik at det nesten ikke er noen som utdanner seg til å bli hjelpepleiere. 

Akkurat. Jeg synes også det er en viktig grunn til å sette opp lønnen. For det aller fleste har penger noe å si, og mange velger bort lavtlønnsyrker.

Det som er, er at det nesten ikke er en 100% stilling å finne. Det er som regel 50%, 60% eller70%.

I tillegg så er det mange som rett og slett ikke orker så mye. Jeg jobber for tiden 80% og synes det absolutt er nok. Jeg har en tung jobb,både fysisk og psykisk, og hadde ikke klart noe mer,tror jeg. Og jeg er "ung og sprek" og uten noe arbeid hjemme med barn.

Når alt dette her er sagt så må jeg si at jeg elsker min jobb som hjelpepleier, men synes det er fryktelig synd at lønnen er så lav. Jeg føler selv jeg gjør en viktig jobb for samfunnet og mine medmennesker,men får ikke så mye igjen for det.

Allikevel er det naturlig at en som har gått lenger enn meg på skole tjener mer,men slik er det ikke alltid. Kjæresten min har like lang utdannelse som meg(altså kort),men har vært heldig og fått en bra stilling i sin fars firma. Han tjener over 500 000 i året. Har også en bekjent som jobber på Falken og tjener vel opp i mot 400 000 i året- med 0 utdannelse! Dette lyder ikke rettferdighet i mine ører.

Men lønnen er ikke det viktigste. Det å hjelpe mennesker og se at man betyr noe for noen i en vanslelig situasjon er noe man kan leve lenge på.

Endret 2. august 2006 av Malina

[Gjest Fruktfat]

Men samtidig så har de tydeligvis råd til å ikke jobbe fulltid (mener likevel at de skal få høyere lønn, men det er åpenbart ikke sånn at de sulter sånn som noen synes å tro).

←

nå er det også sånn at det ikke alle som får tilbud om full stilling.

min svigerinne begynte som hjelpepleier og er nå sykepleier, hun har ikke fått full stilling før nå i mars. hun har vært vikar og deltidsansatt i over fem år. hun har tatt på seg masse ekstravakter og jobbet pga av det 100%, men fulltidsstilling fikk hun ikke...

det er ikke så enkelt som at alle som vil får fulltidsstilling.

[Gjest Malina]

det er ikke så enkelt som at alle som vil får fulltidsstilling.

Det er faktisk nesten umulig å få rundet 100% og/eller fast ansettelse- ihvertfall på sykehuset her på sørlandet(og helst da sykepleier).

Vikariater i lange baner...