samvær igjen...

[Gjest singel!]

Pappaen hadde ikke sett datteren på 2 mnd. Idag traff hun ham igjen og kjente han ikke igjen!!!!!!!!!!!!!!!!!

Det er så fælt synes jeg.I morgen skal hun overnatte til han...kommer til å tenke på henne hele tiden.

Synes dere jeg er dum/rar/lite intelligent/dårlig mor som lar barnet mitt være over natten til en mann hun ikke kjenner igjen?Hva ville dere evt gjort i en slik situasjon?

[Gjest Gjest]

det kommer jo helt an på. har barnet og pappan hatt jevnlig kontakt før det? hvordan er det når de møtes? det er jo det beste for alle parter om de kan ha samvær, er det ikke?

ellers får du vel lytte til din indre stemme, den vil ofte fortelle når noe er feil eller galt. hvis det føles helt feil med overnatting, så begynn i det små, la han ha henne en ettermiddag eller noe sånt.

[Gjest singel!]

Kan vel kalle det jevnlig kontakt ja.

Når jeg leverte henne idag, så var det damen hans som tok over...vondt at han ikke gjør det selv. Jenta mi har bare møtt henne en gang før, så jeg synes det blir litt feil. Damen er heldigvis ei trivelig jente, og er flink med barn(har ett selv), så jeg er ikke bekymra for at hun ikke har det bra. Men jeg er redd for at hun ikke får nok tid med pappaen sin. Hadde jeg lyttet til min indre stemme hadde nok ikke pappaen hadd samvær denne helga i det hele tatt, da han ikke har dukket opp ved tidligere avtalte samvær. Men dukker opp nå med hele familien, dama og ungen hennes, foreldrene sine og broren sin. Så jeg undrer meg på om det kanskje er de andre som presser han og at han egentlig ikke vil. Hvertfall når han lar damen ta over og virker lite interessert selv i barnet. Men jeg mener at jenta mi har godt av å kjenne pappaen sin, om han ikke er så engasjert får hun iallefall være sammen med ham. Bedre enn ingenting. Men kan ikke si jeg føler meg som en god mor når jeg dro fra henne nå nettopp....

[Gjest Gjest]

Ikke lett og enkelt det der. Men om damen til farer er ok, så vet du i alle fall at datteren din er i gode hender.

På genrelt grunnlag synes jeg at samværsordninger skal følges til punkt og prikke. Noen endringer kan man jo gjøre, men ikke holde seg helt unna for så å forvente at de skal følges videre sånn plutselig.

Siden datteren din er så liten så er det ekstra viktig at det ikke går for lang tid mellom hvert samvær.

Kanskje du ved neste korsvei skal si i fra at avtalen følges, eller så må dere inngå ny avtale.

[Gjest regine]

For det første: å sende barn til noen de ikke kjenner er som regel ingen god idee..... iallfall ikke når det er små barn.

For det andre: du er ikke ansvarlig for hva slags forhold far har til sitt barn. Det er det far selv som er ansvarlig for. Dersom du følger opp i hht. de avtaler dere har etc. så er det ikke mer du verken kan eller skal gjøre. Han er da vel en voksen mann, som må og skal ta ansvar for sine handlinger??? Dvs. hvis han ikke ser/ikke vil eller whatever ha mye med ungen å gjøre, så er det lite du kan gjøre. Og for all del: IKKE gå rundt å ha dårlig samvittighet for at far oppfører seg dumt. Som sagt - det er ikke ditt ansvar! (og jada, jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, man er jo tutet ørene fulle av hvor viktig far er for barnet etc...... Men da må far faktisk selv ta ansvar, han er jo ikke viktig for barnet dersom han ikke er tilstede.... )

For det tredje: Følg avtaler til punkt og prikke, fungerer de ikke (dvs. far følger ikke opp som det høres ut som her) så ber du om reforhandling. Regner med at du ikke mener at ungen din skal være en forsøkskanin for fars kanskje/(kanskje ikke oppfølging? Barn trenger stabile rammer, og dersom far ikke følger sin del så må du ta konsekvensen av det og gjøre det som er riktig for barnet.

Siden du har hovedomsorgen så er det i siste instans ditt ansvar at barnet har det bra, både hos deg og ellers, inkl. hos far. Ta dette ansvaret, selv om "noen" mener du er vrang og vanskelig fordi du stiller krav til far og hans oppførsel overfor barnet.

[Gjest Blondie65]

Barn blir da stadig vekk overlatt til fremmede både i barnehagen og på skolen så det der argumentet holder ikke.

En god mor overholder samværsavtalen - og det gjør også en god far. At far velger å bryte avtalen eller er lunkent interessert er hans tap. At han har en dame som sørger for at ditt barn får det bra er positivt og gjør at du kan overlate barnet trygt.

Barnefaren vil ALDRI få et naturlig forhold til barnet hvis han ikke "tvinges" til å ta ansvar. Derfor er denne overnattingen viktig for både han og barnet.

Lider barnet overlast er det noe helt annet, men man kan jo ikke anta at det vil gjøre det bare for at far er en diger tulling som ikke skjønner hva han har.

At du ikke synes dette var noe stas kan jeg godt forstå, men når blir det egentlig problemfritt og uten klump i magen å overlate barnet til andre?

[Gjest singel!]

Det er nok klumpen i magen min som er verst, når det har gått så lenge siden siste samværet er jeg blitt vant til å ha henne her hele tiden.Så da er det tungt å sende henne fra seg...

men mye fornuftig var det i begge innlegg, og det to siste innleggene viser godt hvor mange tanker som er i hodet mitt. for jeg tenker jo på alt og prøver å ta hensyn til alle; både jenta,pappaen og meg selv. Men jeg må si jeg begynner å bli sliten av alt nå...kortslutning.Det er jo dilemmaet mellom å gi datteren min trygghet eller pappaen på en måte...Virker som det er vanskelig å få til begge på en gang, når pappaaen ikke gir så mye(tid og omsorg) som jeg skulle ønske.

[Far til 2]

Jeg tror både du og barnet vil få mye igjen for å forsøke å få til mest mulig samvær/omsorg for barn og far.

Du sier ingenting om hvor gammelt barnet er, men barn bør i utgangspunktet få mest mulig samvær med begge foreldrene de første årene. Deretter vil barnet kunne takle perioder med lengre tids fravær bedre.

Om far er en drittsekk som ikke har stilt opp for barnet vil dette slå tilbake på han (men naturligvis også barnet). Barn husker godt (men tilgir fort) og vil også huske dine forsøk på å få til samvær. Om du hadde gjort ditt for å unngå samvær vil imidlertid barnet huske dette også. Jeg er sikker på at du gjør det eneste riktige. Barnets tillit til deg vil falle bort om du ikke gjør ditt ytterste. Etterhvert som tiden går vil barnet gi deg tilbake (med renter) for at du virkelig forsøkte og ikke ga opp. Sansynligvis vil faren også se gleden av dette og gi rom for bedre samarbeid.

Endret 29. juli 2006 av Far til 2

[Gjest gjesta]

Barnefaren vil ALDRI få et naturlig forhold til barnet hvis han ikke "tvinges" til å ta ansvar. Derfor er denne overnattingen viktig for både han og barnet.

←

Jeg "tvang" faren til ungene til samvær.

I ettertid så jeg at jeg dro strikken for langt. Mine barn fikk opplevelser som de skullle vært foruten og jeg som mor dekket over. Rett og slett fordi jeg ønsket at far skulle være sitt ansvar bevisst.

Det finnes en grense for alt. Håper du se din slik at ditt barn ikke blir skadelidende.

[Gjest singel!]

Jeg tror både du og barnet vil få mye igjen for å forsøke å få til mest mulig samvær/omsorg for barn og far.

Du sier ingenting om hvor gammelt barnet er, men barn bør i utgangspunktet få mest mulig samvær med begge foreldrene de første årene. Deretter vil barnet kunne takle perioder med lengre tids fravær bedre.

Om far er en drittsekk som ikke har stilt opp for barnet vil dette slå tilbake på han (men naturligvis også barnet). Barn husker godt (men tilgir fort) og vil også huske dine forsøk på å få til samvær. Om du hadde gjort ditt for å unngå samvær vil imidlertid barnet huske dette også. Jeg er sikker på at du gjør det eneste riktige. Barnets tillit til deg vil falle bort om du ikke gjør ditt ytterste. Etterhvert som tiden går vil barnet gi deg tilbake (med renter) for at du virkelig forsøkte og ikke ga opp. Sansynligvis vil faren også se gleden av dette og gi rom for bedre samarbeid.

←

Ja,jeg forsøker så hardt jeg kan. Drømmen min er at hun skal ha det samme forholdet til han som til meg. Noe som blir vanskelig når det hele tiden er andre tilstede og tar over omsorgen som han egentlig skal gi. Jenta er 16 mnd, så hun skjønner ikke alt heldigvis, men det var rimelig tungt når hun ikke kjente han igjen den første kvelden.

Jeg trenger ikke å tvinge han heldigvis, men han stiller ikke opp på samvær som er tilrettelagt av meg. Han vil ha henne en uke i strekk en gang i mnd(hadde det vært opp til meg uten å ta hensyn til henne så hadde det vært ok med så lenge fri), noe som er ganske urealistisk med ett så lite barn som ikke er 100% trygg på pappaen sin. Jeg vil ikke at han skal se henne mindre, men heller oftere og ikke så lenge som en uke om gangen. Og at det skal skje i hennes vante omgivelser for å gi henne den tryggheten i allefall. Men det er uaktuelt for han, av grunner jeg ikke vet annet enn at han har sagt at han ikke vil det.

Derfor dukker han ikke opp og derfor blir det jo egentlig enda viktigere at hun er i trygge omgivelser siden det går så lenge imellom samværene. Jeg vet at han opplever meg som vanskelig fordi jeg vil at han skal komme til henne, og det har vært en kamp som til nå ikke er løst. Det kan jo diskuteres opp og ned og i mente om det er strengt av meg å kreve at han skal komme til datteren, men jeg har hovedomsorg og jeg kjenner henne såpass godt at hvis jeg ikke kan tro/mene hva som er best for henne, hvem kan det da?

Jeg er av den oppfattning av at samvær skal skje på barnets premisser, ikke på mor eller fars. Hvis en barnepsykolog eller lignende fagperson kommer til meg og sier at jenta har godt av å reise til pappa å være der ei uke i mnd nå, så ville jeg mest sannsynlig sendt henne dit. Jeg er bare opptatt av at hun skal være trygg og at hun skal få ett best mulig forhold til pappaen sin.

[Gjest singel!]

Jeg "tvang" faren til ungene til samvær.

I ettertid så jeg at jeg dro strikken for langt. Mine barn fikk opplevelser som de skullle vært foruten og jeg som mor dekket over. Rett og slett fordi jeg ønsket at far skulle være sitt ansvar bevisst.

Det finnes en grense for alt. Håper du se din slik at ditt barn ikke blir skadelidende.

←

Jeg føler ikke jeg tvinger han, han kan hvis han vil er min mening. Jeg vil også han skal være sitt ansvar bevisst, men ikke for en hver pris...

[Far til 2]

For å begynne med det siste du skrev først:

Psykologer og andre såkalte fagfolk har ikke bestandig rett. De er ofte preget av hva de har lært på skolen og ikke hva de har opplevd i praksis. Du skal derfor ikke ta hva en psykolog (eller annen såkalt fagperson) mener for god fisk uten å tenke gjennom problemet så objektivt som mulig. Altfor mange "fagfolk" er i tillegg preget av personlige meninger som ikke er basert på den objektive virkeligheten.

Når det gjelder barnets tilknytning til faren er dette en tilvenningsprosess. Jeg vet ikke hvor lenge du har vært alenemor, men antar at aleneansvaret ditt har vart en stund, mens pappans manglende kontakt med barnet har vart like lenge.

Som foreldre blir vi mer og mer glad i barna våre. Noe av årsaken er at vi er sammen med dem til stadighet og at de viser oss så ubegrenset tillit. Dette er noe faren også må oppleve, og etterhvert vil han gjøre sitt ytterste for å få maksimalt med samvær.

Jeg kjenner til tilfeller der barnet og faren ikke hadde samvær, men hvor fars nye samboer satt ned foten og truet med brudd om han ikke tok ansvar for sin datter. Det var altså fars nye samboer som fikk faren til å få åpnet øynene, og selv om forholdet til fars samboer sprakk etter en tid, treffes far og datter ukentlig fortsatt.

Dessverre finnes det også motsatt løsninger fra kvinnlige og mannlige samboere, men de skal vi unngå å diskutere nå.

Det virker som at fars nye samboer har reelle ønsker om at barnet skal bli ivaretatt. Og gradvis tror jeg hun vil få far til å åpne øynene. Det vil kunne sikre datteren din nær kontakt med faren sin resten av livet, men selv om samværet ikke blir slik du hadde ønsket/forventet er jeg sikker på at begge parter vil ha glede av det.

Ta med deg de positive sidene, og vær på vakt mot de negative. Om du aksepterer at far kansje gjør ting anderledes enn deg kan det likevel være at barne trives med det.

Du lar nå barnet få en mulighet til å bli kjent med faren, og du vil sansynligvis få en enorm takknemlighet tilbake fra barnet etterhvert som det blir eldre. Gled deg over dette.

[Gjest singel!]

det var ett fint svar, far til 2!

Du sier masse av det jeg tenker, men som ikke er så lett å få ned på papiret.

jeg er glad for at hun har vært der og det er godt å se far og datter sammen, selv om han ikke gjør ting sånn som jeg skulle ønske. Jeg håper også at dattern min ser senere at jeg har gjort mitt ytterste for at de skal ha et ok forhold.

Angående fagfolk, sier jeg ikke at jeg stoler blindt på de, men lytter gjerne til god argumentasjon og tar gjerne imot råd fra dem. har hatt god støtte i pp tjenesten og helsesøstrene der vi har bodd. Og når man snakker med flere fagfolk som sier det samme er det lettere å komme fram til hva som er best for barnet. I tilegg har jeg ikke tatt generelle råd, men forklart VÅR situasjon og datterens reksjoner på ting. Og når man selv også har pedagogisk utdanning(er førskolelærer), er man kanskje litt mer bevisst(tror jeg da,men vet ikke) og vet at ikke alt stemmer med teorien...

Nye samboern til pappaen tror jeg spiller en stor rolle, han unngår nemlig at hun hører hva jeg sier. Og den versjonen hun får er nok en annen en min.Men en sak har jo bestandig to sider og i mitt tilfelle er det nok ganske snudd på hodet vil jeg tro. Jeg håper inderlig hun kan få ham på rett kjøl og at han behandler henne bedre enn meg. Samtidig skal jeg ikke nekte for at jeg er spent på hva som skjer hvis alt kommer for dagen i en evt rettsak...kan godt hende hun får seg noen overaskelser da(regner med det er mye hun ikke vet), men jeg håper jo vi slipper å dra det så langt. Og jeg håper da inderlig ikke at det er hun som nekter han å dra hit for å ha samvær....(det kan vi diskutere en annen gang ja som sagt).