Er mannen deres slik??

[Gjest Oppgitt og lei]

Er samboer med en gutt på 32 og er selv 20, vi har bodd sammen i 5 mnd nå. Før meg hadde han vært singel i 3 år og er trolig preget av det enda.

Poenget er at han hele tiden skal ha det slik han vil. Om han sier at slik og slik skal det være, så blir det slik.

Uansett hvor mye jeg protesterer, gråter, fortviler så rikker han seg ikke.

Jeg er sliten og lei av å være den som bare må dilte etter uten å ha noe jeg skulle sagt i en hver anledning.

Jeg orker ikke ha det sånn og er fryktelig fortvila nå. Han er stort sett fryktelig grei og snill, men han er vannvittig sta og egosentrisk.

Problemet er at jeg vet ikke om dette skyldes singeltilværelsen hans de siste 3 årene eller om han rett og slett bare er sånn.

Vi har vært sammen i litt over 2 år nå, så hvor lang tid trenger han til å venne seg til at han har noen han må ta hensyn til??

Jeg er ung ja, og jeg føler i grunnen at han av den grunn synes han kan bosse litt ekstra over meg.

Jeg er sliten og lei, og fryktelig uskikker på forholdet jeg er i. Er det flere som har vært i samme situasjon som kan hjelpe meg??

Vil ikke ha det sånn jeg

[Gjest Lea]

Du sier at du ikke vil ha det sånn..

Jeg ville heller ikke hatt det sånn, og tror at det er lurt å ta tak i tingene med det samme.

Du har nok funnet 2 av grunnene til at det er sånn selv: Du er mye yngre enn ham og han har vært singel en stund.

Men det kan også ligge mer bak.. en kontrollfrik. Jo mer han får lov til å bosse, jo verre blir det.

I første omgang synes jeg at du skal ta en skikkelig prat med ham. Ta kontrollen. F.eks. mens han ser noe på TV.. skru av TV-en og si at dere må prate om en ting. Han kommer sikkert til å bli sint/sur, men gi blaffen. Vær alvorlig og bestemt.

Fortell ham at du ikke finner deg i å bli behandlet på den måten.

Vær bestemt på de små tingene.

Pass på at du setter foten ned når han prøver å overkjøre deg.

Bestem ting uten ham, små ting som hva dere skal se på TV, hva dere skal ha til middag osv.

Han kommer ikke til å vende seg til å ta hensyn slik det er nå.. tvert imot!

Hvis ingenting hjelper har du ikke noe annet valg enn å gå fra ham.

Jeg vet at det er vanskelig, men du vil vel ikke fortsette å ha det sånn?

Et siste forsøk hvis det ikke nytter å snakke med ham osv:

Mulig at jeg får litt kjeft for dette, men du kan prøve å si at du går fra ham. Pakke sakene dine og gå mot døra. Pass på at du har et sted å gå.

Hvis han ikke reagerer, ikke ringer deg etterpå e.l. har du ikke noe i dette forholdet å gjøre.

Gi ham ETT forsøk om han vil. Dette fungerer kun en eneste gang. Hvis han stadig får deg tilbake er du like langt.

[Kristian (71)]

Klart han sikkert har lagt til seg en del uvaner med å ha vært singel såpass lenge, men det er ingen unnskyldning for å alltid skulle ha det/få det som han vil. Det er mangel på respekt overfor deg dersom han aldri tilpasser seg dine ønsker å behov og du blir så fortvilet at du faktisk begynner å gråte av det.

Dere har vært sammen i 2 år, og du må slutte å tillegge den egoismen hans at han har vært singel lenge, det tar ikke så lang tid å venne seg til at man er to og at man må ta hensyn til hverandre. Nei, sannsynligheten er stor for at han faktisk er så egosistisk av natur.

Dersom du føler at han "bosser" over deg fordi han er så mye eldre enn deg og mener han skal ha rett av den grunn, så bør du begynne å forlange forandringer. Enten så respekterer han dine ønsker, eller så er han ikke glad nok i deg til at han ønsker å endre seg så du også har det bra. Da bør du avslutte forholdet, for slik vil du ikke ha det for fremtiden.

Finn deg heller en som er i stand til å ta hensyn og respektere dine ønsker også, og som ikke bestandig setter seg selv høyest.

[Anne Mona]

Jeg er verken proffesjonell eller så veldig bevandret i problematikken, men siden du spør i et åpent forum med vanlige menneskers vanlige erfaringer og tanker så tar du vel ikke svaret mitt så alvorlig at jeg kan påføre deg (eller kjæresten din) noe skade? Dette er bare én dames meninger, husk det

Jeg har etterhvert oppdaget at kvinner har veldig mye makt i et forhold, men at måten det utøves på er ved list og lempe. Og noen kvinner er flinkere enn andre til å få det som de vil enn andre. Noen har anlegg for det allerede fra tidlig av, mens for de fleste av oss er det noe vi lærer. Og siden du er såpass ung så kanskje du rett og slett trenger tid på å finne ut hvordan du kan få være med å ta beslutninger uten å måtte rope høyt hver gang?

Man snakker så mye om at kvinner går inn i forhold for å forandre på mannen, men det er undervurdert hvor mye mer kvinner går inn for at et forhold skal utarte seg til et mer likverdig forhold, om det så innebærer at hun, vi, må bli sluere selv. Slu i denne sammenhengen skal forstås som et positivt lada ord.

Du skal ikke se bort fra at dere har valgt hverandre på grunn av aldersforskjellen ... ikke bare det selvfølgelig, men som en en del av pakka. Og så lenge du er så ung er det faktisk en ganske markant aldersforskjell mellom dere. Og jeg tenker i hvert fall at der ligger mye av problemet; du holder bare på å bli voksen. Når du etterhvert lærer å delta med dine argumenter (forutsatt at jeg har rett i at det er en del av problematikken), så kan det hende at dere mister en viktig bærebjelke i forholdet fordi han ønsket noen å bestemme over og du at noen skulle ta beslutninger på dine vegne.

Når dette er sagt, dette er temmelig alvorlige saker så kanskje du bør prate med "ordentlige" mennesker om dette, ikke "nettmennesker" som ikke kjenner deg eller kjæresten din?

[Gjest Oppgitt og lei]

Tusen takk for svar til dere 3. Og huff, det var mye sannhet i det dere sier

Lea, jeg har faktisk truet med å gå fra ham og svaret jeg får er, "helt greit det" så det funker heller ikke nevneverdig. Nå har jeg ikke gått så langt som å pakke bagen og dra. Jeg bor i Oslo og har svært liten omgangskrets og er bundet til jobb, så jeg har rett og slett ingen steder å gå.

Jeg gråt da jeg leste innlegget til Kristian, for det er jo slik det er. Han er veldig flink til å vise meg at han er glad i meg, men denne oppførselen levner jo en stort tvil om akkurat den saken

Og AnneM sa faktisk det jeg har tenkt ei stund selv. Å la tiden gå for å se om han forandrer seg. Men problemet er at jeg ikke VIL kaste bort mer tid på han eller forholdet om det ikke skulle føre noen vei. Jeg er lei nå og er ikke sikker på om jeg gidder dette lengre.

Med andre ord så føler jeg at tiden jeg vil gi han på å forandre seg begynner å renne ut.

En del vil sikkert da tenke, hvorfor drar hun ikke bare da??

Poenget er jo at det er ikke lett å snu ryggen til en man faktisk er fryktelig glad i.

Setter pris på flere innspill

[Tusenfryd]

Jamen hvis han sier det er greit hvis du flytter... hva sier det deg?

Er det virkelig greit for ham? Hvis så, hva i all verden gjør du sammen med ham da?

Eller hvis det er for å teste deg, hva sier det om hans respekt for deg og dine ønsker og at du faktisk vil gå så langt for å få ham til å høre på deg? At den er fraværende. Fullstendig fraværende respekt for deg.

Du, hør en ting, jeg og mannen min bodde alene i mange år før vi giftet oss. Skal det være en unnskyldning for å ikke oppføre seg ordentlig mot et annet menneske?

Klart du er glad i ham, hvis ikke hadde du vel ikke bodd sammen med ham. Spørsmålet er om det er på denne måten du vil leve livet ditt. Det er det bare du som vet. Er han mannen du vil skal være far til dine evt. barn? Er han er godt forbilde?

Du sier ikke hva slags ting dere krangler om så mye at du må gråte og trygle for å få viljen din. Men det må være store ting? Dette høres ikke bra ut i det hele tatt.

Men du må følge hjertet ditt. Ikke bare den delen av det som sier du er glad i ham, men den delen av det som forteller deg resten av sannheten.

[Gjest Anonymous]

Han kan umulig være glad nok i deg!

[Gjest Lilleblå]

Hei på deg!

Jeg kjenner jo ikke hverken deg eller typen din, så dette blir bare antagelser fra meg utifra hva jeg leser her. Men, såpass tror jeg at jeg kan slå fast ganske så sikkert; det virker som om han ikke respekterer deg i noen særlig stor grad. Og det bør du faktisk ikke finne deg i, eller leve med. Et forhold kan ikke være bra, utviklende og vare hvis respekten for hverandre mangler.

Det skal jo ikke være sånn i et forhold at man skal måtte trygle, mase og gråte for å prøve å bli hørt. Og innerst inne så vet du jo det veldig godt selv. Du sier du er lei og ikke vil ha det sånn, og det skjønner jeg veldig godt! Ingen vil vel ha det sånn?...Så mitt råd er i bunn og grunn at du nok alvorlig bør overveie om du ikke har det bedre på egne ben.

Så er det det med aldersforskjellen mellom dere - den er jo ganske stor, selv om det ikke nødvendigvis bør være et problem. Men ihvertfall i den alderen dere er i forhold til hverandre hvis du skjønner meg. Fra slutten av tenårene og til begynnelsen/midten av 20 årene så utvikler de fleste mennesker seg veldig mye følelsesmessig. Man er i ferd med å bli voksen, "finne seg selv", få et klarere bilde av hvem man er og hva man vil framover. Identiteten trer tydeligere fram. Når du da er så ung som 20 og han er 32 så er det klart at dette "gapet" mellom dere kan gi seg en del utslag. For meg virker det litt som om han "bosser" med deg og vil forme deg etter eget hode - fordi du er så mye yngre og kanskje lettere å lede?... Du var jo også selv inne på den tanken, så jeg tror du bør revurdere hele forholdet.

At han var alene i noen år før dere ble sammen er da ingen unnskyldning for å ikke ta hensyn?!

Du bør begynne å akte deg selv! Si at du ikke finner deg i slik oppførsel lenger, og men det!

På meg virker det litt som at det eneste som holder deg tilbake er det at han kanske gir en viss form for trygghet, samt at det er praktiske/økonomiske utfordringer som står i veien. Du sier du har liten omganskrets, men kanskje du har en venninne eller to som du kunne funnet en leilighet sammen med? Hva med hjemstedet ditt? Er det helt uaktuellt å flytte tilbake dit, eller hadde det vært ok? Du har jobb i Oslo, men er det en jobb du "må" ha eller kan du finne tilsvarende jobb eller evt. en annen type jobb et annet sted? Kan du muligens finne leilighet på egenhånd? Jeg aner jo ikke hvordan økonomien din er, men det finnes jo mange muligheter.

Dette er spm. jeg tror du bør stille deg selv, og se på det som utfordringer å finne ut av - ikke uoverstigelige vanskeligheter :D

Det er jo ikke sikkert det er så "håpløst" å stå på egne ben som du kanskje er redd for - du blir jo uansett bare gående å være ulykkelig der du er nå!

Ønsker deg lykke til videre og stå på

[Gjest milla28]

bare pakk kle på deg ett smil å gå

[Gjest Minnie Emmerdale]

Lea, jeg har faktisk truet med å gå fra ham og svaret jeg får er, "helt greit det"

Det høres ikke ut som om han er glad i deg. For meg virker det som om han har for mye makt over deg. Siden du er bundet til jobben i Oslo og ikke har noe sted å dra så synes han kanskje det er veldig fint- for da kan han herse så mye han vil og du må bare føye deg.

Synes ikke dette høres ut som et sunt og ekte forhold.

Milla

PS: "milla28", jeg liker ikke at Gjester tar mitt navn!

[ROBBAN]

Dette virker ikke bra, i ett forhold så må begge parter hjelpe til å dra laset for att det skal fungere, i dit fall så er de bare du som bidrar og gir, så kan de ikke på gå i lengden uten att du går tom. Du bør virkeliken vurdere hvor mye denne typen betyr for deg og hvordan du føler deg i dette forholdet. Det råder ikke tvil i att han utnytter sin alder og makt til og få deg formet etter hans behov, dette ser jeg som ett tidlig faresignal som bare vil bli være dersom du ikke setter stopper for det.

Hans likegyldighet ovenfor deg forteller meg att han har en viss kontroll over deg, og att han ikke bryr seg særlig om deg følelsemessig fremgår solklart ved att han ikke bryr seg, om du går fra han eller ikke.

Dette skal du ikke akseptere, la deg ikke bli en slave i ett usunt forhold. Si fra hardt og bestemt, om han ikke da skjønner bildet, ja da er de bare å pakke. Om du ikke gjør dette, så er risken stor att du kaster bort mange finne år og pådrar deg både fysikk og psykisk smerte under tiden.

Ta kontroll over livet dit, vis att de er du som bestem over deg selv og ikke han. For å være ærlig, dette kan nok være leit og høre, men jeg trur att du bare er en trofé som han utnytter seksuelt og kan vise opp for sine venner. Det finnes sikkert en anledning til att han må sjekke jenter som er 12 yngre en han. Ingen voksen kvinne hadde stått ut med den oppførselen.

Ja jeg vet att dette var harde ord, husk dette er ikke kritikk mot deg, men mer en vekkerklokke på att de er dags og vakne opp.

Lykke til og hold oss underrettet.