Når kjærligheten aldri kommer

[anela]

Jeg er en jente (28) som føler meg fanget i en "singelfelle". Det begynte bra. Da jeg var 18 hadde jeg et 4 år langt forhold som endte i fred og fordragelighet. Jeg var ikke skremt, og tenkte lystig at jeg snart skulle finne en ny. Det gjorde jeg også -- en som avsluttet forholdet etter 3 mnd., mest på grunn av avstand. Jeg var fremdeles ikke nedbrutt, men etter 6 år som mer eller mindre singel begynner jeg å bli det.

Jeg har hatt en rekke "kosevenner" som har gitt meg gode opplevelser, der ingen av oss har ønsket et fast forhold. Jeg har vært ulykkelig forelsket en del ganger, og det er denne fella jeg føler meg fanget i nå. Skal jeg aldri falle for noen som også faller for meg? Er det noe galt med min tankegang? En del personer har falt for meg i årenes løp, gjerne personer jeg ikke føler noen kjemi med, og heller ikke er tiltrukket av. Er ikke det litt rart? Det virker som om "alle andre" bare møter noen, og så er det gjensidig kjærlighet. I hvert fall for en stund. Jeg kan knapt nok si at jeg har opplevd en gjensidig forelskelse. Mitt langvarige forhold var resultat av et desperat behov for kjærlighet hos begge parter (jeg hadde aldri hatt barne/ungdomskjærester, bare vært forelsket i gutter jeg anså som totalt uoppnåelige). Nå har jeg ikke det samme desperate behovet for kjærlighet, da jeg har gode venner++. Men mitt høyeste ønske er å få et godt kjærlighetsforhold. Jeg har oppnådd nesten alle andre mål jeg har satt meg i livet, selv om de har vært høye. Men det å få en kjæreste jeg elsker virker helt umulig. Jeg blir forundret når andre får det, og skjønner ikke hvordan det er mulig. Hvordan kan en forelskelse være gjensidig, når det å falle for noen er en ulogisk og sjelden ting?

Her er tankegangen min: Jeg må være fysisk tiltrukket. Det finnes en del jeg er fysisk tiltrukket av, selv om jeg sjelden ser noen på gata. Jeg oppdager det gjerne etter å ha blitt fascinert av personligheten. Jeg ser etter en følsom og reflektert person som gjerne har interesser innen kultur og samfunn. Jeg drømmer om en god samtalepartner som inspirerer meg (og omvendt). Jeg har mye å gi når jeg først er sjarmert av noen. Jeg ser på kjærlighet som det største i livet, selv om jeg har andre interesser som er viktige for meg. Jeg tenker veldig mye på at jeg vil ha en kjæreste, og blir deprimert av å se/tenke på andres lykkelige kjærlighet. Jeg føler meg slett ikke som noen mislykket person, synes snarere det er rart at akkurat dem jeg faller for ikke faller for meg, når mange andre gjør det.

Før trodde jeg at jeg var alt for kresen og aldri kunne bli forelsket. Nå har jeg møtt 2 personer på et år som jeg virkelig har falt for, og enda en person i 2004. Ingen av dem har falt for meg, men alle liker meg. Jeg hadde også en ulykkelig forelskelse i 2002. Jeg føler at dette er et mønster som er dømt til å gjenta seg, og skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å få en person til å bli forelsket i meg. Jeg tror heller ikke jeg kan gjøre så mye -- enten er man tilstrekkelig sjarmert, eller ikke. Jeg merker godt hvem jeg selv liker, uten at personen har gått spesielt inn for å sjarmere meg. (Men jeg faller ikke for "drittsekker").

Jeg ser på meg selv som en attraktiv person, både fysisk og når det gjelder personlighet. Jeg drømmer alltid om å bli forelsket, og når jeg blir det er jeg lykkelig... helt til objektet for forelskelsen 1) får kjæreste rett etter at jeg har funnet ut at jeg er forelsket, 2) etter noen ukers lidenskapelig fysisk og psykisk samvær med meg "ikke er klar for et fast forhold", 3) ikke gjengjelder min flørt, men er meget vennskapelig innstilt.

Min tankegang sier at kjærlighet er noe magisk som skjer når man har kjemi med noen. Man merker det kanskje ikke med en gang. Før trodde jeg kjemi var to-veis, men nå begynner jeg å lure. Kan jeg føle at jeg har kjemi med noen, og de ikke føle at de har det med meg (og omvendt)? Hva skal jeg gjøre for å bringe den gjensidige kjærligheten inn i livet mitt?

Jeg mottar gjerne både råd og erfaringer fra dere!

[Gjest gjest1]

Lurer på akkurat det samme, gitt...

Har hatt noen mer eller mindre løse forhold opp igjennom, men mens alle rundt meg flytter sammen, får både ett og to barn og gifter seg er jeg ennå singel.

Tenker selvsagt så barnslig som "herregud, han der er jo grisestygg, og HAN får seg dame mens jeg er singel???" osv... Ikke at jeg er perfekt da

[Gjest Gjest_Pernille_*]

Jeg er i samme situasjon, og tror nok at mye av svaret ligger i nordmenns

innadvendte, trege og nølende natur. Norske menn forstår ikke at de må være menn og jegere. Da skjer ikke stort heller.

[Cognizance]

Anela: Du virker veldig opphengt i det å skulle være forelska eller "falle for" noen. Det er ikke nødvendig å være forelska i noen for å kunne ha et langt og bra samliv, tilogmed livet ut. Gjennom forskning er det vist at par som er gift hele livet, ofte ikke starta med gjensidig forelskelse.

Jeg tenker at du (i likhet med mange andre kvinner) har urealistisk høye krav og forventninger til hvordan det skal oppleves å møte en framtidig partner.

Pernille legger ansvaret for sin singelstatus på norske menn, og er således uten særlig ansvar og innflytelse over egen livssituasjon. Ho er et offer for norske menns tafatthet.

Hvis man sitter med forventninger om å bli tatt med storm eller gjensidig forelskelse, tenker jeg at de man har størst sjanse til å ende opp med er den typen menn som er veldig dyktige til akkurat dette - sjekke og kurtisere damer. Det er ikke sikkert det er slike menn dere vil trives med i forhold over lang tid, kansje tilogmed motsatt. Hvis så er dere fanga i deres eget dysfunksjonelle handlingsmønster.

[Gjest Gjest]

Anela: Du virker veldig opphengt i det å skulle være forelska eller "falle for" noen. Det er ikke nødvendig å være forelska i noen for å kunne ha et langt og bra samliv, tilogmed livet ut. Gjennom forskning er det vist at par som er gift hele livet, ofte ikke starta med gjensidig forelskelse.

Jeg har gjort hele greia med fornuft og andre motiver enn forelskelse/gjensidig forelskelse, men det gjør jeg IKKE igjen.

Greit nok at det er andre faktorer enn forelskelse som gjør at et forhold varer i lengden - MEN en dag vil hverdagen alltid komme, og trust me - da trenger man i det minste minnet om forelskelsen og begjæret.

Ikke sitte igjen og ikke ha det engang.

Jeg tenker at du (i likhet med mange andre kvinner) har urealistisk høye krav og forventninger til hvordan det skal oppleves å møte en framtidig partner.

Pernille legger ansvaret for sin singelstatus på norske menn, og er således uten særlig ansvar og innflytelse over egen livssituasjon. Ho er et offer for norske menns tafatthet.

Jeg for min del har IKKE urealistiske krav til ham som person.

Om jeg derimot "krever" at det er forelskelse - og det gjensidig, er det IKKE å ha for store krav syns nå jeg.

Hvis man sitter med forventninger om å bli tatt med storm eller gjensidig forelskelse, tenker jeg at de man har størst sjanse til å ende opp med er den typen menn som er veldig dyktige til akkurat dette - sjekke og kurtisere damer. Det er ikke sikkert det er slike menn dere vil trives med i forhold over lang tid, kansje til og med motsatt. Hvis så er dere fanga i deres eget dysfunksjonelle handlingsmønster.

Akkurat det har jeg faktisk ikke tenkt over før...at det er større sjangse for at man ender opp med en player om man blir tatt med storm..kan det være sånn??

Jeg vet bare ikke, i så fall er det ikke mindre enn jævlig trist.

←

Jeg sitter med nøyaktig de samme tankene som trådstarter. Det er nesten rart å lese, jeg har hatt lyst til å skrive ett innlegg selv og lufte de tankene.

Jeg ser på meg selv som en rimelig god catch (nei, jeg er ikke innbilsk) jeg ser bra ut, er smart og ikke minst gir jeg mye av meg selv.

Og alt jeg ønsker er å treffe en jeg vil ha, og han vil ha meg. Det er det.

Veldig frustrerende er det. Syns ikke engang det er noen menn som tar initiativ, skjønner lite av dette.

[Leo]

Anela: Du virker veldig opphengt i det å skulle være forelska eller "falle for" noen. Det er ikke nødvendig å være forelska i noen for å kunne ha et langt og bra samliv, tilogmed livet ut. Gjennom forskning er det vist at par som er gift hele livet, ofte ikke starta med gjensidig forelskelse.

Jeg tenker at du (i likhet med mange andre kvinner) har urealistisk høye krav og forventninger til hvordan det skal oppleves å møte en framtidig partner.

Pernille legger ansvaret for sin singelstatus på norske menn, og er således uten særlig ansvar og innflytelse over egen livssituasjon. Ho er et offer for norske menns tafatthet.

Hvis man sitter med forventninger om å bli tatt med storm eller gjensidig forelskelse, tenker jeg at de man har størst sjanse til å ende opp med er den typen menn som er veldig dyktige til akkurat dette - sjekke og kurtisere damer. Det er ikke sikkert det er slike menn dere vil trives med i forhold over lang tid, kansje tilogmed motsatt. Hvis så er dere fanga i deres eget dysfunksjonelle handlingsmønster.

←

Nok et godt innspill fra C!

Jeg tror imidlertid også at det er viktig å ha en gjensidig forelskelse i bunnen, men den trenger ikke å være umiddelbar og inntreffe øyeblikkelig. Mennesker med noen år på baken kan oppleve å bli interessert ved første øyekast, men sjelden forelsket. Jeg hadde f.eks. møtt han som er min nåværende samboer ofte og jevnlig gjennom flere måneder før jeg oppdaget at jeg hadde forelsket meg i ham. Han ble heller ikke stormforelsket etter første møte, men etter hvert som vi tilbrakte tid sammen kom det sigende.

Har for øvrig passert 30 med god margin og vært gift to ganger. Ingen av gangene har den gjensidige forelskelsen vært noe problem, men det har åpenbart manglet noe annet...

[Leo]

Syns ikke engang det er noen menn som tar initiativ, skjønner lite av dette.

←

Hva med deg da? Tar du initiativ? Inteligente menn som ser at smarte, flotte, iniativrike kvinner plutselig oppfører seg som om de ikke kan ta en telefon eller bestille et bord på restaurant, tror nemlig at de ikke er interessert... Man kan ikke ha en fremtreden som Gro Harlem Brundtland i det daglige for så å oppleve å bli kurtisert som en katolsk jomfru

[Viviwoom]

Jeg har det akkurat slik som TS, jeg Attpåtil bor jeg midt i bondebygda for tiden, noe som gjør det vanskelig å treffe noen som jeg blir halvvegs interessert i.

Jeg er 27 nå, har vært forelsket 1 1/2 gang (fordi jeg er ganske sikker på at den ene ikke var av de riktige grunnene, sånn egentlig). Jeg vet om flere som har falt for meg, men jeg har aldri klart å føle noe spesielt for dem, annet enn vennskap. Også hender det at man treffer noen man liker, og tenker at man "kan jo prøve, for å se om det er noe der", men i mitt tilfelle har det alltid vist seg å ikke være riktig.

Jeg forventer ikke at drømmeprinsen plutselig skal dukke opp og ta meg med storm. Men det hadde nå vært bra fint å møte noen som man har gjensidig kjemi meg, ja. Ikke bare seksuell og sosial kjemi, men romantisk kjemi også. Det er liksom den siste biten der som alltid har manglet.

Har alltid syntes at det er merksnodig med folk som liksom får det til med en gang. Og kanskje flere ganger

[*melis*]

Wow, har det på akkurat samme måten jeg også. Nå er jeg bare 20, men med kun ett forhold på bare 2,5 mnd bak meg, føler jeg at tiden kanskje kunne ha vært inne for noe litt mer seriøst. Problemet er bare at jeg veldig sjelden forelsker meg og da bare i de jeg nesten ikke har snakket med.

De som er interessert i meg får jeg aldri følelser for. Har vært skikkelig forelsket 2 ganger i løpet av livet og begge gangene varte det skikkelig lenge. (den siste har jeg forøvrig ikke komt helt over enda)

Føler at kjærlighet ikke er noe som angår meg lenger, men noe som bare skjer med andre, og jeg har på en måte bare "akseptert" at det ser ut som det er meningen at jeg skal forbli singel.

Skjønner ikke hvordan folk bare kan falle for hverandre og leve lykkelig. Velsignet er de som har lett for å bli forelsket i alle fall.

[Gjest Single urban kvinne på bøgda]

Jeg sitter med nøyaktig de samme tankene som trådstarter. Det er nesten rart å lese, jeg har hatt lyst til å skrive ett innlegg selv og lufte de tankene.

Jeg ser på meg selv som en rimelig god catch (nei, jeg er ikke innbilsk) jeg ser bra ut, er smart og ikke minst gir jeg mye av meg selv.

Og alt jeg ønsker er å treffe en jeg vil ha, og han vil ha meg. Det er det.

Veldig frustrerende er det. Syns ikke engang det er noen menn som tar initiativ, skjønner lite av dette.

←

Samme her!

[Gjest Gjest]

Kjenner meg så utrolig godt igjen i trådstarters innlegg! Har vært singel siden jeg var 23, avsluttet da et fire år langt forhold, og nå er jeg 27. Forstår ikke hvordan folk stadig får seg kjæreste. Gutta som virker interesserte i meg, viser seg enten å ha kjæreste eller har noe på gang med en annen jente samtidig - som de blir sammen med.

Men jeg har etter hvert blitt flink til å være åpen og blid på byen, og det gjør underverker for selvtillliten! Vi kan ikke legge alt ansvaret over på gutta, men må ta kontakt selv også. Helt enig i at vi ikke kan være Gro Harlem Brundtland på dagtid og totalt hjelpeløs på kveldstid. Etter en vellykka kveld på byen med masse flørting får jeg god tro på at også jeg kan få meg kjæreste igjen. Så fram til jeg finner en som kan bli min, satser jeg på å ha det moro. Det er da nødt til å ende godt for oss også, jenter!

[Gjest Gjest]

Hva med deg da? Tar du initiativ? Inteligente menn som ser at smarte, flotte, iniativrike kvinner plutselig oppfører seg som om de ikke kan ta en telefon eller bestille et bord på restaurant, tror nemlig at de ikke er interessert... Man kan ikke ha en fremtreden som Gro Harlem Brundtland i det daglige for så å oppleve å bli kurtisert som en katolsk jomfru

←

Jepp, jeg tar initiativ

Jeg flørter, er hyggelig og tilgjengelig.

Jeg forventer ikke å bli kurtisert helt uten grunn jeg, klart jeg og må bidra.

Frustrerende.

Jeg vil bare ha en mann som FALLER for meg - OG at jeg gjør det samme

[4strings]

Jeg føler det samme som deg at jeg sitter fast i denne ”singelfella”. For å si litt om meg er jeg mann ( i slutten av 30-åra), har vært gift, har unger, har vært alene etter skilsmissen for 3 år siden. Kjenner til veldig mange nå som etter å ha avsluttet et forhold, så vips skaffet de seg en ny kjæreste… ”just like that” POKKER! Dette gjelder også min ex som nå holder seg til den fjerde type etter at vårt ekteskap havarerte. Så jeg sitter her å lurer på hva som er feil med meg ?

Har vært skikkelig forelsket en gang i mitt liv og det var hun jeg var gift med. Nå i ettertid tenker jeg at dette må ha vært et engangstilfelle, altså det å bli forelsket. Har truffet noen damer via nettet, men ingen det har blitt noe mer med… noen har jeg falt for, men de har ikke falt for meg og omvendt. Så her er jeg enda og ikke skjønner, eller kanskje jeg skulle si, ikke vil skjønne hvorfor. Noe som ble nevnt her ovenfor var at vi menn er innadvendte, trege og nølende av natur… vi må være jegere. Syntes at dere damer kan stå på litt også. Tror dette med at vi gutta skal ta initiativ begynner og endre seg sakte men sikkert, og det er jaggu meg på tide !

Jeg har vært/er verdensmester i negativ tankegang rundt min egen person, og mye av årsaken til at jeg fortsatt er alene skyldes nok dette. Tror jeg omgir meg med en slags ”aura” av mislykkethet og dette merker damene selvsagt. Samtidig så har jeg blitt mer sær og egen med åra. Prøver derfor nå å endre på min personlighet ved å se de positive tingene om meg selv. Prøver også å drite i det med å finne meg en partner mer… mulig det lyser desperasjon ut av meg. Vet ikke om du anela er desperat ?

Syntes i alle fall det er leit at tingene er slik de er, men inntil videre prøver jeg å slappe av og la tiden jobbe for meg… for jeg har jo et hav av tid. Mitt råd blir derfor: slapp av med hele greia… ikke stress. Din store forelskelse/kjærlighet kommer!

[vixen]

Kunne nesten skrevet innlegget selv... Må bare spørre dere som sier at man ikke behøver være forelsket for å leve sammen? Hvordan klarer dere å være kjærester med noen man ikke er forelsket i? Skjønner mer av alle andre har kjærester om man "nøyer seg" med en koselig kar...

[Cognizance]

Jeg tror jeg skulle kommet veldig langt med noen jeg liker veldig godt, er veldig glad i, tenner seksuelt på, respekterer og kommuniserer bra med.

[Gjest StoreSky]

Det som Coqnizance sier er sant, men jeg vil gjerne være stormende forelsket og han i meg - iallefall i begynnelsen. Men enten er de uinteressert i meg eller allerede tatt. Jaja.

Men må si jeg er litt redd for å ende opp singel i en evighet altså. Mens andre finner seg ny kjæreste straks kjærlighetssorgen er over -urettferdig.

[Gjest Gjest]

Noe som ble nevnt her ovenfor var at vi menn er innadvendte, trege og nølende av natur… vi må være jegere. Syntes at dere damer kan stå på litt også. Tror dette med at vi gutta skal ta initiativ begynner og endre seg sakte men sikkert, og det er jaggu meg på tide !

←

Det er jeg ikke enig med deg i. Menn er og blir menn. Kvinner må få være kvinner. Det er ikke likestilling i flørtens verden. Bare bedagelig menn som er passive og late mener at de ikke har hovedansvaret i å "få damer". Det er et faktum som ikke vil endre seg - tror jeg.

Slike karikaturer som Marve Almar Fleksnes var ikke særlig poppis på 70-tallet - og han er det ikke i dag heller. Visse ting endrer seg aldri. Det er og blir de late og frustrerte, smånegative, sutrete mennene som ønsker at kvinnen skal ta initiativ.

De mennene som alltid lykke på kvinnefronten er de som forstår at de må være menn, handlekraftige, ta initiativ, er positive, og som får til trygge mål for seg og sin familie!

[4strings]

Det er jeg ikke enig med deg i. Menn er og blir menn. Kvinner må få være kvinner. Det er ikke likestilling i flørtens verden. Bare bedagelig menn som er passive og late mener at de ikke har hovedansvaret i å "få damer". Det er et faktum som ikke vil endre seg - tror jeg.

Slike karikaturer som Marve Almar Fleksnes var ikke særlig poppis på 70-tallet - og han er det ikke i dag heller. Visse ting endrer seg aldri. Det er og blir de late og frustrerte, smånegative, sutrete mennene som ønsker at kvinnen skal ta initiativ.

De mennene som alltid lykke på kvinnefronten er de som forstår at de må være menn, handlekraftige, ta initiativ, er positive, og som får til trygge mål for seg og sin familie!

←

Det kan vel tenkes at ikke alle menn har svart belte i sjekking... noen har kanskje ikke så lett for å ta kontakt med det annet kjønn og syntes derfor det kan være fint om jentene tar det første steget

[Cognizance]

Det er jeg ikke enig med deg i. Menn er og blir menn. Kvinner må få være kvinner. Det er ikke likestilling i flørtens verden. Bare bedagelig menn som er passive og late mener at de ikke har hovedansvaret i å "få damer". Det er et faktum som ikke vil endre seg - tror jeg.

←

Regler og normer for flørting, romantikk og intime relasjoner har endra seg kraftig de siste hundre åra, og er stadig i endring - vekk fra det du beskriver, over til en situasjon der medlemmer av begge kjønn kan ta initiativ.

Menn som aldri tar initiativ kommer ingen vei på kjønnsmarkedet, det er greit.

Problemet blir når single kvinner fraskriver seg ansvaret for eget liv ved å skylde på at menn er tafatte.

Liksom menn, har kvinner alt å tjene på å ta initiativ. Det at menn tar initiativ, utelukker ikke at kvinner gjør det - heller ikke på individnivå.

[Champagnepiken]

Det som Coqnizance sier er sant, men jeg vil gjerne være stormende forelsket og han i meg - iallefall i begynnelsen. Men enten er de uinteressert i meg eller allerede tatt. Jaja.

Men må si jeg er litt redd for å ende opp singel i en evighet altså. Mens andre finner seg ny kjæreste straks kjærlighetssorgen er over -urettferdig.

←