Bestevenninnen min fødte i natt

[Gjest Gjest nå...]

Bestis og jeg jobber i samme bygg, men ikke samme firma. Hun hadde termin for noen dager siden, og vi har meldt stort sett hver dag.

Da jeg ikke fikk svar på melding i går ettermiddag, tenkte jeg at hun enten sover (har skjedd noen ganger ) eller er på føden. Jeg hørte ikke noe før jeg tilfeldigvis møtte en kollega av henne i gangen i dag tidlig (som vet vi er venninner). Hun gliste da hun så meg og sa: Jaja, da ble det en jente på *** da!

Jeg visste ingenting...

Jeg lot som ingenting, småpratet litt og fortet meg videre. Riktignok var dette en god kollega av bestis, men en kollega! Jeg sendte en sms til bestis med gratulerer og fikk svar en times tid senere om at hun og mannen hadde rotet litt seg imellom (blåste det av, liksom) og glemt meg... Atter !

Jeg er så såret og lei meg, og nesten litt flau (jeg var ikke akkurat den første hun tenkte på å si ifra til...)

Jeg skjønner at dette handler om meg og mine sårede følelser. Nå er (arbeids-)dagen snart over, og jeg blir fortsatt lei meg når jeg tenker på det. Det jeg lurer på er om jeg skal si noe til henne om det? Altså ikke nå, men når vi ses igjen under litt mer "normale" omstendigheter, kanskje om en ukes tid? Eller er det bare å bite det i seg og håpe at det går over? Det må nevnes at bestis og jeg har kjent hverandre i mange år (vi er begge 30+) og snakker sammen om alt, men vet ikke om jeg vil "belemre henne" med dette.

Noen som har noen (saklige) innspill?

[Gjest gjest1]

Jeg har et godt forhold til min bestevenninne, derfor ville jeg ikke ha blitt paranoid. Jeg ville ha tenkt at det er sånt som kan skje i en så spesiell situasjon. Og så ville jeg ha forsøkt å glemme det så fort som mulig.

[Arkana]

Jeg har et godt forhold til min bestevenninne, derfor ville jeg ikke ha blitt paranoid. Jeg ville ha tenkt at det er sånt som kan skje i en så spesiell situasjon. Og så ville jeg ha forsøkt å glemme det så fort som mulig. 

←

Ja, sånn ville jeg nok tenkt også. Og jeg kan jo tenke meg at man kanskje er så sliten og trett etter en fødsel, og med så mange man vil ringe til og fortelle om nyheten at noen blir glemt.

[Apple-]

Jeg har et godt forhold til min bestevenninne, derfor ville jeg ikke ha blitt paranoid. Jeg ville ha tenkt at det er sånt som kan skje i en så spesiell situasjon. Og så ville jeg ha forsøkt å glemme det så fort som mulig. 

←

Her er det vel mer snakk om sårede følelser enn paranoia, som jeg skjønner det. Man føler jo det man føler. Se an hvordan du føler det etterhvert, du skal jo sikkert besøke henne en av de nærmeste dagene? Ikke si noe da, se heller hvordan det føles da, kanskje alt er glemt når du ser henne?

[Gjest TS]

Ja, sånn ville jeg nok tenkt også. Og jeg kan jo tenke meg at man kanskje er så sliten og trett etter en fødsel, og med så mange man vil ringe til og fortelle om nyheten at noen blir glemt.

←

Jeg også har jo tenkt at hun er sliten og trøtt, skjønner jo det. Mannen hennes glemte meg også... Hun har en mor og en tante, ellers ingen andre nære slektninger, så det er vel ikke det det står på.

Så "alle" ( ) syns jeg bare skal svelge mine sårede følelser og late som ingenting?

[Gjest gjest1]

Her er det vel mer snakk om sårede følelser enn paranoia, som jeg skjønner det. Man føler jo det man føler. Se an hvordan du føler det etterhvert, du skal jo sikkert besøke henne en av de nærmeste dagene? Ikke si noe da, se heller hvordan det føles da, kanskje alt er glemt når du ser henne?

←

Sorry, paranoid var kanskje et galt uttrykk. Jeg pleier å kalle det det, hvis jeg får tanker om at "h*n liker meg ikke, jeg er ikke prioritert, spesiell osv". Uten å egentlig har grunn til det. Jeg får flashbacks tilbake til barne- og ungdomsskolen av sånne tanker.

Poenget mitt er at hvis dere har et godt forhold, så er det 100 % ikke personlig ment! Man er i en helt egen rus etter å ha født.

[Gjest Gjest]

Med all respekt, om jeg hadde fått en baby med alt det innebærer, hadde hvilken rekkefølge ikke-familiemedlemmer hadde fått beskjed vært ganske irrelevant for meg. Naturligvis, det er jo bra at de nærmeste finner det ut først, men tatt omstendighetene i betraktning så er det ikke så lett å holde styr på, samt at jeg sannsynligvis hadde lyst bort slike oppgaver til en eventuell mann eller kjæreste som dermed kanskje ikke vet hvem man er nærmest eller hvem man skal kontakte først.

[Gjest Chrizzy]

Nei, jeg synes ikke du skal ta deg nær av det. Kan hende at mannen skulle sende beskjed til deg fra hennes telefon og glemte det. Det kan være mange grunner i en slik situasjon. Vær raus

[Gjest TS]

Med all respekt, om jeg hadde fått en baby med alt det innebærer, hadde hvilken rekkefølge ikke-familiemedlemmer hadde fått beskjed vært ganske irrelevant for meg. Naturligvis, det er jo bra at de nærmeste finner det ut først, men tatt omstendighetene i betraktning så er det ikke så lett å holde styr på, samt at jeg sannsynligvis hadde lyst bort slike oppgaver til en eventuell mann eller kjæreste som dermed kanskje ikke vet hvem man er nærmest eller hvem man skal kontakte først.

←

Poenget var ikke rekkefølgen, men at jeg ikke fikk beskjed i det hele tatt.

Nei, jeg synes ikke du skal ta deg nær av det. Kan hende at mannen skulle sende beskjed til deg fra hennes telefon og glemte det. Det kan være mange grunner i en slik situasjon. Vær raus 

←

Jeg har bestemt meg for å ikke si noe til henne.

[afr0dite]

Nå er du muligens ferdig med denne saken, men ville bare si at jeg hadde også tatt meg nær av det. Jeg har hatt mine bestevenner siden barndommen og vi har alltid fortalt hverandre de store tingene først. For meg er det helt naturlig at når det skjer noe stort i livet mitt, er det først nærmeste familien som får vite det, og så bestevennene mine. De har vært der så lenge at de er en forlengelse av familien.

Fordi det er naturlig for meg å tenke at de får vite sånt først, ville jeg blitt lei meg om jeg ikke fikk vite så store ting først. Vi har jo vært venner i en del år, så det har blitt mange såre tær, men det har vi alltid snakket om med tidens løp.

Det er klart det er forståelig at venninnen din er i lykkerus og at du ikke skal ta det opp på første sykehusbesøk. Vanskelig å sette seg inn i hva jeg ville gjort, men jeg kan se for meg at det helt sikkert hadde vært noe vi hadde snakket om om et års tid eller lignende, når man kan være helt fornuftig rundt det, ELLER når det føles naturlig og trygt å ta det opp.

Så er det selvfølgelig et spørsmål om man skal henge seg opp i sånne ting. Og det vet bare du. Det er ingenting galt med deg som føler det du gjør, og det er helt reelt for deg! Det er viktig. Du får vurdere hva du vil, men jeg ville bare legge inn dette innlegget, så du skulle se at ikke "alle" ikke ville følt seg tilsidesatt i en tilsvarende situasjon!

Lykke til og gratulerer som "tante"!

[Gjest Gjest]

Jeg ville reagert, ja. Ikke sikkert det er noen annen grunn enn stresset rundt det å ha født, men likevel. Jeg ville tenkt på det, og så ville jeg sett hvordan hun oppførte seg i fremtiden.

Min ekssamboer slo seg ganske kraftig i forbindelse med en jobbtur, og måtte på sykehus. Først ringte han et par kolleger (de som ikke var med på turen, altså ikke nærmeste overordnede eller andre som skulle ha beskjed), deretter noen venner, meg ringte han mange timer etter (dette var da vi fremdeles bodde sammen). Det var første gang jeg skjønte at forholdet ikke bare var i en bølgedal, men at det faktisk var begynnelsen på slutten. Jeg var rett og slett ikke hans nærmeste lenger.

Det er som sagt ikke sikkert det er sånn din venninne føler det, men jeg ville vært litt oppmerksom på dette fremover.

[Gjest TS]

Nå er du muligens ferdig  med denne saken, men ville bare si at jeg hadde også tatt meg nær av det. Jeg har hatt mine bestevenner siden barndommen og vi har alltid fortalt hverandre de store tingene først. For meg er det helt naturlig at når det skjer noe stort i livet mitt, er det først nærmeste familien som får vite det, og så bestevennene mine. De har vært der så lenge at de er en forlengelse av familien.

Fordi det er naturlig for meg å tenke at de får vite sånt først, ville jeg blitt lei meg om jeg ikke fikk vite så store ting først. Vi har jo vært venner i en del år, så det har blitt mange såre tær, men det har vi alltid snakket om med tidens løp.

Det er klart det er forståelig at venninnen din er i lykkerus og at du ikke skal ta det opp på første sykehusbesøk. Vanskelig å sette seg inn i hva jeg ville gjort, men jeg kan se for meg at det helt sikkert hadde vært noe vi hadde snakket om om et års tid eller lignende, når man kan være helt fornuftig rundt det, ELLER når det føles naturlig og trygt å ta det opp.

Så er det selvfølgelig et spørsmål om man skal henge seg opp i sånne ting. Og det vet bare du. Det er ingenting galt med deg som føler det du gjør, og det er helt reelt for deg! Det er viktig. Du får vurdere hva du vil, men jeg ville bare legge inn dette innlegget, så du skulle se at ikke "alle" ikke ville følt seg tilsidesatt i en tilsvarende situasjon!

Lykke til og gratulerer som "tante"!

←

Å, så godt det var med litt sympati og noen som forstår! Må innrømme at jeg var kjempetrist i går selv om jeg selvsagt var kjempeglad på bestis' vegne.

Jeg ville reagert, ja. Ikke sikkert det er noen annen grunn enn stresset rundt det å ha født, men likevel. Jeg ville tenkt på det, og så ville jeg sett hvordan hun oppførte seg i fremtiden.

Min ekssamboer slo seg ganske kraftig i forbindelse med en jobbtur, og måtte på sykehus. Først ringte han et par kolleger (de som ikke var med på turen, altså ikke nærmeste overordnede eller andre som skulle ha beskjed), deretter noen venner, meg ringte han mange timer etter (dette var da vi fremdeles bodde sammen). Det var første gang jeg skjønte at forholdet ikke bare var i en bølgedal, men at det faktisk var begynnelsen på slutten. Jeg var rett og slett ikke hans nærmeste lenger.

Det er som sagt ikke sikkert det er sånn din venninne føler det, men jeg ville vært litt oppmerksom på dette fremover.

←

Jeg er helt sikker på at det ikke er noe sånt med meg og bestis. Jeg er fullstendig klar over at hun var sliten, trøtt og kanskje litt stresset, og skjønner det veldig godt (jeg har født selv). Det forhindrer allikevel ikke at jeg føler det jeg føler...men det holder på å gå over nå, heldigvis!

[Gjest Gjesta]

Bra at det holder på å gå over i hvertfall!

Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg hadde takla det jeg - og jeg vet heller ikke hvordan jeg vil gjøre dette med å gi beskjed til folk rundt meg om at jeg har født når den tid kommer.

Men jeg tror ikke at dette har vært en bevisst ting fra din venninne - at hun IKKE ville gi deg beskjed.

[Caramba]

Jeg ville ikke tatt meg så nær av det hvis jeg var deg (det er jeg jo ikke, da). Hun er sikkert ikke helt seg selv akkurat etter fødsel og har kanskje trodd du hadde fått beskjed. Hun har garantert ikke glemt deg med vilje, dere har jo meldt hver dag frem mot fødselsen.

Se litt stort på det, du, og prøv å svelge eventuelle såre følelser.

[Gjest gjest1]

Jeg skjønner godt at du er såret og trist, jeg. Synes også du skal få være det. Er man bestevenninner, så er denne på en måte førsteprioritet. Du bør kanskje vente med å si noe som helst om dette til venninna di- nå har hun nok å tenke på. Mest sannsynlig er det som noen sier her; at mannen hennes har sendt meldinger, og kanskje han trodde hun ville sende sms selv eller endog ringe deg, ettersom han sikkert vet at dere to er "bestiser"? Forsøk å ikke ta deg for nær av det, det finnes nok en forklaring, skal du se.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du er hårsår.

De gangene jeg har født så har jeg sendt sms til noen venner og ikke til andre. Ingen grunn til dette. Noen venninner fikk vite det da de ringte til meg noen dager etter.

Når mine venninner har født så er det kjekt å få en mld, men ikke noe jeg forventer. Hører jeg ingenting så tar jeg meg en ringerunde til andre venner og hører om de har mer informasjon enn meg. Det har de noen ganger

[Gjest TS]

Men jeg tror ikke at dette har vært en bevisst ting fra din venninne - at hun IKKE ville gi deg beskjed.

←

Det vet jeg at det ikke var, og jeg er heller ikke sint på henne. Dette går mer på meg og mine føleleser.

(...) det finnes nok en forklaring, skal du se.

←

Det vet jeg, da jeg meldte henne med gratulasjoner, fikk jeg melding tilbake om at de bare hadde glemt meg. Jeg er helt overbevist om at det ikke er mer enn det, er altså ikke redd for at det ligger noe mer bak