Samtale med meg selv...

[Gjest anamika]

Hvorfor er det sånn, er det min egen skyld? - Ja, selvfølgelig er det det. Du forstår jo at ingen vil være sammen med deg, slik du oppfører deg. Det er ingen som holder ut klaginga di, det er ingen som orker mer, kjære deg. Og du er skyld i det selv. - Men hvorfor... hvorfor er jeg sånn, hvorfor er det slik livet mitt skal være? - Det vet du godt, det er din egen skyld det også. Du valgte det selv, du ville få oppmerksomhet. Du gjør alt for å få det, for at folk skal synes synd på deg. Men de er lei, de orker ikke bry seg lengre. Selv hun du trodde var din beste venninne, er ferdig nå. Hun har nok med seg selv, hun klarer seg best uten din hjelp. Og det forstår du jo godt, bare du tenker deg om...? - Ja, jeg forstår det, men jeg klarer ikke å akseptere?! Hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv? - Du ville ha mer, vet du. Du klarte ikke å bli fornøyd, du har aldri vært fornøyd. Du har alltid trodd at du måtte være mye bedre enn alle andre, husker du? Du har alltid villet være best, og nå er folk rundt deg lei av maset ditt. Det forstår du, jeg er sikker på at du forstår, bare du leter litt. Du blir aldri noen annen, du vet det godt... du vil ikke bli som alle de andre, det er noe annerledes ved deg. Du ser det, og det er vondt, men det er slik du alltid vil være, du kan ikke forandre deg. Eneste mulighet til å unslippe skjebnen, er å dø fra den, vet du. Og det kan være vanskelig. Klarer du det, klarer du å se ditt eget liv falle sammen? Klarer du å se kniven skjære flenger av kjøttet ditt, klarer du å holde stålet støtt nok til å skjære over ditt eget liv? Tør du?

- Klart jeg tør, jeg skal bare vente... vente litt til. Noen dager, så blir det kanskje bedre, kanskje dette bare er en drøm. Et lite mareritt, kanskje... kanskje jeg er noen andre, kanskje livet mitt ikke er mitt i det hele tatt, kanskje jeg er en annen? - Klart du ikke er en annen, du er bare deg selv, og vil aldri bli noe annet enn ussel. Du vet dette så godt, hvor mange ganger skal jeg behøve å fortelle... du gjør bare vondt verre ved å dvele ved tanken. Du blir aldri noen annen, Ingvild. Aldri. For alltid skal du være som nå, du er dømt til evig underkastelse av dine egne mål. Alltid like urealistiske, og du... alltid like skuffet. Hvorfor gjør du dette mot deg selv? Tror du virkelig du er god nok? Du vet det, du er det ikke. - Nei! Jeg er ikke ussel, jeg er bare meg selv, holder det ikke? Jeg vil ikke være noen andre, jeg vil bare være lykkelig. Du er ikke en del av meg. Nei, du er bare tankene. Du ødelegger meg, du kveler meg med uttalelsene dine. For jeg vet at du har så inderlig rett. Jeg hater deg!

- Hater meg, hvorfor det? Jeg har da ikke gjort noe annet enn å formidle deg noen enkle sannheter! Du tror du kan bli tynnest, tror du ikke!? Du klarer aldri det, jenta mi. Du klarer ikke å overleve en eneste dag uten mat, for du er så svak. Svak, er du! Ædabæda, du er håpløs. Ussel! Du klarer det aldri, du vil ikke vinne. Ikke denne konkurransen, heller. Du har ikke mot nok, du tror ikke på det selv. Du klarer ikke å gå ned en eneste kilo, ikke klarer du å holde deg unna søtsaker og snop, heller. Venninnen din, hun har virkelige problemer, ekte problemer som alle kan se. Er det sånn du vil være, er det sånn du vil få oppmerksomheten din? Er det sånn du skulle ønske du var? Du er slem, vet du? Ingen ønsker virkelig at de hadde det slik hun har, du er en egoist. Jeg forstår ikke hvordan noen klarer å omgås deg uten å brekke seg. Du er til å spy av! Ingen vil noen gang orke å leve med deg, for du er en byrde for deg selv og alle de rundt... du vet det!?

- Ja, jeg vet... du har rett. Jeg er ussel, og dersom du ikke har fått det med deg tidligere så... hater jeg fortsatt meg selv. Jeg hater meg selv så grenseløst, jeg vil bare dø fra alt sammen. Men feigheten stopper meg, som du sa. Du har rett. Du har alltid rett.

[Mislykka 18 åring]

Kjære deg, Ingvild!

Kjenner igjen mange av tankene dine. Du er inni den uendelige depressive sirkelen som psykologen min kaller den... Jeg er også inni denne sirkelen, og kan derfor ikke hjelpe deg til å finne veien ut av den. Men jeg vet at den finnes, et eller annet sted. jeg har funnet den før... (Men aner ikke om jeg vil finne den igjen...)

Døden er et fristende alternativ. Å dø. Ligger så mye ukjent i det. Både spenning, forventning og redsel. Kanskje til og med håp? Jeg tenker mange ganger at døden nok er det beste (eneste) alternativet for meg, men har på de underligste måter så langt funnet en bedre løsning når alt kommer til alt. Det håper jeg at du også vil gjøre. Selv om livet kan være helt grusomt, tror jeg (må jeg tro!) at det til syvende og sist har vært en mening i alt det vonde og meningsløse vi har måttet leve gjennom... Dessuten er det en annen faktor også ved døden. Der blir alltid noen etterlatte. Vanskelig å tenke på dem når man selv har det vondt, men prøv likevel. Om du ikke kan leve et sekund til for din egen skyld så prøv å holde ut en ekstra time for hver av dem som er glad i deg - og gi livet en ekstra sjanse!

Vet ikke om du får noen hjelp profesjonelt, men det tror jeg virkelig er på sin plass her! Ingen skal ha det så vondt helt alene. (Fint at du åpner deg her, men ike nok...)

Tenker på deg og håper du har mer motivasjon og viljestyrke enn jeg har akkurat nå slik at du kan komme deg ut av denne sirkelen!

Nytt år i morgen... håper dte blir begynnelsen på en bedre tid for deg!

[turvid]

Jeg hadde slik for endel år siden. Sliter litt fortsatt, men alt blir bedre med alderen. Skriv et pm hvis du tror jeg kan hjelpe.