Selvskryt!

[Gjest gjest1]

Kort sagt: alle kjenner vel noen som stadig skryter uhemmet av seg selv- på grensen til det pinlige. Lurer litt på- er dette et utslag av veldig godt selvbilde, eller tyder det på dårlig selvtillit? Jeg heller mot sistnevnte. Hva tror dere, godtfolk?

[Gjest Gjesten]

Kjem an på. Eg har ingen problem med å sei at eg var veldig dyktig i den forrige jobben min, rett og slett fordi eg var det. Om folk skryt om alt rundt seg sjølv er det vel kanskje eit teikn på behov for å hevde seg sjølv og vere i sentrum, men det kan jo få mange utslag. Opplever ofte at folk med barn hevdar seg sjølv ved å fortelle kor fantastiske ungar dei har.

Eg tykkjer vel faktisk heilt ærleg at det er litt forfriskande med menneske som ikkje fiskar om stadfesting heile tida, men som er bevisste på svake og sterke sider med seg sjølv. Og legg då merke til at dei også bør vere bevisste på dei svake sidene sine. Forøvrig har eg merka meg at vi aksepterer langt meir frå menn enn frå kvinner når det gjeld å uttrykke sterke sider...

[Gjest gjest1]

Langt på vei enig med deg- særlig i det du sier om foreldre, og det du sier i den siste setninga. (søren og- da er det ikke noe gøy. Nå må der komme noen som mener veldig mye i den ene eller andre retningen....hmf!)

Endret 24. juli 2006 av Leonarda

[Gjest LilSweetie]

Tror det er begge deler... Kjenner noen som kommer med vanvittig mye selvskryt og har et utrolig godt selvbilde, og noen som kommer med mye selvskryt som har et dårlig selvbilde.

Men tror det i stor grad er disse ytterpunktene; folk med et "normalt" selvbilde skryter nok mindre av seg selv...

[Gjest Gjest]

Det er naturlig å spørre om hvorfor folk har behov for å skryte av seg selv?

I 99 % av tilfellene er det fordi man har dårlig selvtillit.

De mest selvsikre menneskene jeg kjenner er de som ikke har behov for å skryte av seg selv....som regel taler det de har oppnådd for seg selv og de trenger ikke å være store i kjeften for å smøre på

[Gjest Gjest]

Signerer denne. Folk som virkelig er trygge på seg selv, trenger ikke minne andre på hvorfor de er så bra hele tiden...

[Gjest Gjest]

Kan bare snakke for meg selv. Ting jeg er veldig sikker på at jeg mestrer og er god på trenger jeg ikke skryte av selv om det går så det suser. Når det gjelder ting jeg er mer usikker på eller føler at omgivelsene undervurderer meg, får jeg mer behov for å formidle hvis jeg har gjort noe bra. Så det har nok med grad av selvsikkerhet å gjøre ja. Tror for eksempel at nyrike har større markeringsbehov i forhold til å vise seg fram og flashe at de har fått til store ting.

[Gjest gjest1]

Tror bestemt at selvskryt skyldes dårlig selvtillig og et vanvittig behov for å bevise at man er/har noe som man faktisk ikke har.

Noe av det verste - men også det vanligste - er skryt egne barn. Hjelpe meg - hvor patetisk det er å høre på foreldre som ikke kan rost barna sine nok De snakker som om de er de eneste som har gått gjennom en fødsel og som om barna deres er de rene vidunderbarna. Alt skal virke så vanvittig harmonisk og fantastisk i slike hjem ... Hverken voksne eller barn krangler, alle gjør sin del av husarbeidet uten et knyst, ingen har tatt et trekk av en sigarett, eller drukket seg sørpe fulle, de er unike talenter i forskjellige sportsgrener, alle har topp-karakterer og tar kvelden kl. 22 hver kveld...

Da er det så mye, mye mer befriende og ekte og snakke med mennesker som forteller ting som de er - som innrømmer at ungene krangler, og at rommene deres ser ut som bomba horehus med brukte håndklær på gulvet, skitne og rene klær om hverandre, brukte glass og tallerkener overalt,m tomme chipsposer og halve colabokser. Som sier at ungene er skoletrøtte og ikke gjør leksene, som innrømmer at ungene ikke er enere i all slags sport og at de hater å lese bøker - og at foreldrene gleder seg til de blir voksne nok til å flytte hjemmefra.

Mener det ikke så helt bokstavlig - men det er faktisk ikke så veldig overdrevet i enkelte tilfeller jeg opplever så og si daglig av enkelte i familien og på arbeidsplassen min.

[Viviwoom]

tror vel det kommer an på hvordan det "fremføres". Folk som stikker nesa til værs og er såååå innmari gode på allting, tror jeg nok egentlig sliter litt med selvfølelsen.

[*melis*]

Jeg tror nok ganske sikkert at folk som stadig må skryte av seg selv sliter med dårlig selvtillit og markeringsbehov. Men det er jo lov å skryte av seg selv når man føler at man presterer godt i et eller annet eller rett og slett bare er fornøyd med seg selv. Men da mener jeg det er slikt man gjør til venner og familie, og ikke slikt man går rundt og sier til alle og en hver.

[BlueEyes]

Her er min historie innen temaet - selv om det ikke er et direkte svar på åpningsspørsmålet...

Jeg er en kronisk ikke-selvskrytende person, jeg har vanskelig for å trekke frem mine positive kvalifikasjoner i jobbsøknader, jeg prøver å skjule de positive egenskapene mine når jeg treffer nye mennesker. Jeg har aldri hatt behov for å markere meg - de som kjenner meg vet hva jeg er god for, og jeg bryr meg ikke om hva folk som ikke kjenner meg tenker om meg.

Sånn har jeg alltid vært. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg er sjenert og ikke ønsker for å være i rampelyset? Kanskje fordi jeg synes selvskryt er en svært lite flatterende egenskap ved andre mennesker, og vil dermed unngå det selv. Hmm... eller kanskje fordi jeg er lei av folk som klenger seg på meg og spør om alt mulig rart når de finner ut hva jeg kan "tilby".

Men den siste tiden har jeg skjønt at jeg bør være litt mer selvreklamerende - det er ikke lett å vekke interessen hos kvinner uten å "være bedre enn andre menn"

[Gjest gjest1]

Her er min historie innen temaet - selv om det ikke er et direkte svar på åpningsspørsmålet...

Jeg er en kronisk ikke-selvskrytende person, jeg har vanskelig for å trekke frem mine positive kvalifikasjoner i jobbsøknader, jeg prøver å skjule de positive egenskapene mine når jeg treffer nye mennesker. Jeg har aldri hatt behov for å markere meg - de som kjenner meg vet hva jeg er god for, og jeg bryr meg ikke om hva folk som ikke kjenner meg tenker om meg.

Sånn har jeg alltid vært. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje fordi jeg er sjenert og ikke ønsker for å være i rampelyset? Kanskje fordi jeg synes selvskryt er en svært lite flatterende egenskap ved andre mennesker, og vil dermed unngå det selv. Hmm... eller kanskje fordi jeg er lei av folk som klenger seg på meg og spør om alt mulig rart når de finner ut hva jeg kan "tilby".

Men den siste tiden har jeg skjønt at jeg bør være litt mer selvreklamerende - det er ikke lett å vekke interessen hos kvinner uten å "være bedre enn andre menn"

←

Hah- det er ikke særlig tiltrekkende med menn som driver den reneste reklamekampanjen for seg selv- det kan jeg si med en gang! Yuck. Jeg er ihvertfall veldig imot det med å "selge seg selv" (nå er jeg samboer så jeg vet ikke hvordan det ville vært å skulle "ut i krigen"(les:sjekkemarkedet) da) som en annen plasmaskjerm.

Litt må man jo trekke fram, selvsagt. Man må jo nødvendigvis "by på seg selv" for å komme litt innpå andre. Men en bedre måte å gjøre det på enn laaange skrytetirader, er jo å fortelle om alt man gløder/interesserer seg for, ting man liker å drive med! F.eks er man en kløpper på kjøkkenet, er det jo like greit å si at man digger å lage mat og teste ut alle slags nye ting- istedet for å si at man er den superkokken...

Synes du høres ut som en hyggelig person, jeg. Du har bare ikke truffet de riktige hunnene.

[BlueEyes]

Litt må man jo trekke fram, selvsagt. Man må jo nødvendigvis "by på seg selv" for å komme litt innpå andre.

←

Ja, og det er dét jeg er nødt til å jobbe med. Sjenert og selvkritisk - hei, det er meg det!

Synes du høres ut som en hyggelig person, jeg. Du har bare ikke truffet de riktige hunnene.

←

Vel, du får stille deg sammen med alle de andre kvinnene som synes jeg er "en hyggelig person"... Men det er en annen historie som ikke hører hjemme i denne tråden.

Men seriøst - takk for oppmuntringen, Leonarda

[Gjest Gjesta]

Jeg synes at det skal være lov å være god. Er det noe man er flink i eller har fått til så må det være lov å fortelle det uten å bli oppfattet som selvopptatt eller at man har dårlig selvtillit. Det kan være behov for å dele det med andre. Jeg synes janteloven ofte er alt for sterk i slik tilfeller.

[Gjest Gjesten]

Jeg synes at det skal være lov å være god. Er det noe man er flink i eller har fått til så må det være lov å fortelle det uten å bli oppfattet som selvopptatt eller at man har dårlig selvtillit. Det kan være behov for å dele det med andre. Jeg synes janteloven ofte er alt for sterk i slik tilfeller.

←

Veldig, veldig enig.

[Gjest Gjest]

Jeg synes at det skal være lov å være god. Er det noe man er flink i eller har fått til så må det være lov å fortelle det uten å bli oppfattet som selvopptatt eller at man har dårlig selvtillit. Det kan være behov for å dele det med andre. Jeg synes janteloven ofte er alt for sterk i slik tilfeller.

←

Er det noe konkret man har gjort eller følt at man har fått til så er det på mange måter greit.

Derimot så opplever jeg ofte at disse menneskene ikke har mye konkret å vise til...det er heller gjerne personlige egenskaper ved seg selv, eventuelt en sak som de gjerne gjentar hver eneste gang.

Jantelov eller ikke - det er rett og slett lite interessant å høre på andre mennesker skryte av seg selv.

[Gjest Sorte Får Bææ]

Det er ihvertfall mye bedre å skryte enn de som preiker om hvor dårlige de er for å fiske etter komplimenter.

[Gjest Gjesta]

Det er ihvertfall mye bedre å skryte enn de som preiker om hvor dårlige de er for å fiske etter komplimenter.

←

Huff ja! Det er det verste jeg vet. De higer etter komplimenter. Orker nesten ikke å si noe positivt til slike folk jeg. Blir så tilgjort.

[Gjest gjesta]

Tror det helst heller på dårlig selvtillit.

De som må skryte, trenger oppmerksomhet og vise at de er "best".

Da ligger det nok noe og ulmer under ja....

[hecuba]

Jeg forbinder selvskryt med mr. Collins i Stolthet og fordom.

Litt selvskryt er bra og nødvendig for selvtillitten, men det finnes grenser! Og man trenger ikke si alt høyt.