Hva gjør du når venninner blir syke?

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid prøvd å være der for mine venner, når de har hatt det vanskelig og kanskje ikke orket å ringe har jeg sendt sms uten å forvente svar. Og bare fortsatt å sende sms med oppmuntrende ord til ting går den rette veien igjen....

Jeg trodde det bare var sånt du hørte om, at venner forsvant når du blir syk.... Men det har jeg bittert fått erfart nå.... Nå når alt går på skeis i livet mitt hadde det vært fint med noen venner som hadde vært der for meg.

"Du skal behandle andre som du selv vil bli behandlet".........

Men, nå har jeg selv blitt kronisk syk, en revmatisk lidelse, altså ingen smittsom sykdom, du kan ikke se det på meg. Men, en lidelse som preger meg, jeg orker ikke så mye som før, har mye smerter....

Så hvorfor stiller ingen opp????? Denne uken skjedde noe som preger meg mye for tiden, (privat, så jeg vil ikke gå inn på hva), jeg har truffet bånn... Min beste venninne visste dette, men har ikke fått en tlf, en meld om hvordan det går eller noenting...

Det er så tungt for tiden, enda mer uten venninnner........

Så jeg bare lurer hva gjør dere når venninner føler seg uttafor, eller har det vanskelig, syke??? Stiller du opp eller stikker du???

[Gjest Gjest]

Vil bare si at jeg forstår hva du går gjennom.

Bruk energien på å bli kjent med nye mennesker som vil deg godt.

[Gjest gjest1]

Usj, det er ikke greit. Men det er i slike tider man virkelig ser hvem som er vennene dine på riktig. Synd bare at det virker som ingen vil støtte deg og heller backer ut.

Da sier jeg som samme over her, prøv å tenk positivt, og når du har krefter (?) til det, finn på ting som gjør at du møter nye folk!

Håper det blir bedre etterhvert og at det ordner seg i alle fall

[Gjest Kitz]

Synes det er trist å lese at dine venner ikke stiller opp for deg når du er syk, det er det man har venner for. Vil ellers bare sende deg en

Har du forsøkt å snakke med dine venner, fortalt den hvordan du føler det? Det er nok ikke sikkert like lett, det kan jeg forstå, men kan det være verdt å gi det et forsøk? Om ikke så finnes det nok mange andre mennesker der ute som mer enn gjerne vil bli kjent med deg og støtte deg i både motgang og medgang.

Endret 21. juli 2006 av Kitz

[Dina]

Jeg stiller opp 100%! Har en venninne som er psykisk syk, og hun "trenger" meg ofte, av og til vet hun det nesten ikke selv, men er glad for at jeg "maste" og ikke gav opp når hun vel føler seg bedre!

Vet hun stiller opp for meg også om det er noe!

[Gjest gjest1]

De fleste av mine venner stiller alltid opp. Jeg har "alltid" vært syk for dem (revmatisk lidelse jeg også, pluss hjertepasient), så de er vel vant til det. En venninne tilbød seg å komme fra Bergen da jeg var alvorlig syk sist (og hun stod på og hjalp mamma og meg da jeg ble syk på ferie hos de i Bergen). En annen var hos meg annenhver dag i seks uker mens jeg lå inne. De kommer med ting de vet jeg setter pris på (godteri og lesestoff) og følger godt opp.

Andre besøker kanskje EN gang og lager et voldsomt oppstyr av å skulle besøke meg eller andre venninner som er syke (hun ene lagde et svare leven av at vi skulle besøke en venninne på 17. mai (da hadde hun ikke vært på besøk i det hele tatt i alle de ukene jenta var innlagt) for det var jo barnas dag, så sønnen hennes måtte komme i første rekke ).

Tror at jeg selv er god på å følge opp. De som har vært syke sier ihvertfall det. Jeg vet jo hvordan det er, så jeg sier de rette tingene, skjønner frustrasjon og skjønner hvordan de vil ha det

[Gjest Gjest]

Fælt å si det men, men jeg tror mange ikke har interesse av å være sykepleier og/eller støttekontakt for en syk person. Mange har vel andre i livet sitt som er viktigere enn venner og velger vel heller å bruke tiden på de som står nærmere. Man har kanskje ikke plass til en ekstra krevende person i livet sitt. Kanskje man ikke orker å tilføre sitt eget liv mer negativitet enn nødvendig. Personlig ville jeg helt ærlig kun stilt opp for min beste venninne på denne måten, foruten familien.

[Gjest fluesmekker]

Det trenger ikke være fordi de ikke vil stille opp ellervære der for deg. Det kan være at de er redde for å "være i veien", "trenge seg på" osv. Mange er ikke vant til sykdom og vet ikke hvordan de skal reagere.

[ceca]

Har en venninne av meg operert eller lignenede,besøker jeg henne og har som regel med en blomst . Spør gjerne om det er noe jeg skal gjøre for henne, handle o.l Har de det tøft eller , slik som nå har jeg en venninne som går på en behandling som gjøres hjemme, sender jeg sms. Trenger ikke svar, men vil de skal vite at jeg tenker på dem. (hun skal ha ro..) Tilbyr meg å ha barna , og de vet de kan ringe hit for hjelp hvis det er noe.

Merker selv at det ikke er mange som er slik tilbake. Fikk en kronisk sykdom, og tror rett og slett folk ble redde og synes det er vanskelig å forholde seg til. De som stiller opp , hender det jeg gir en blomst eller vin sånn når det passer seg, rett og slett fordi de er seg. Og det sier jeg til dem og når de lurer på hvorfor skal jeg ha... "fordi du er deg, og du er god. kos deg nå!"

Ceca

[Atmi]

Stiller selvfølgelig opp, men gidder ikke høre den samme klagingen dag ut og dag inn i månedsvis. Så hvis folk evner å fortelle om sykdommen sin samtidig som de oppfører seg normalt kan jeg ikke se at de mister venner. Men folk som bare blir syke og dyrker sykdommen sin, de mister ofte vennene sine. Et vennskap går to veier, for perioder kan man gi og ikke få, men ikke over lang tid.

[ceca]

Det er sant. Man skal leve MED sykdommen sin, ikke FOR den.

Ceca

[Gjest TS]

Nei, jeg føler ikke at jeg bare kjaser om sykdommen min. Jeg er veldig sta og biter tenna sammen.... Vet at folk kan synes at sykdommer kan være et mas og høre om, og prater derfor minimalt om det.

Og jeg mener heller ikke at de skal komme hjem til meg og passe unger og vaske hus når jeg har det ille, men en meld er alltid koselig å få.

Ser det er flere som stiller opp ordentlig for sine venner, det setter de nok veldig stor pris på selv om de ikke alltid viser det........

Men saken er den at jeg måtte gjennom en veldig tøff operasjon denne uken, som min beste venninne visste om, og det hadde vært veldig koselig å fått en meld i hvertfall....

Jeg kommer nok heller aldri og si til hun at jeg er skuffet over å ikke høre noe fra henne, biter det heller i meg.

Tusen takk for alle

[LilleBille]

Vet hvordan du har det - og det er tøft.

Ofte tror jeg at virkelige venner viser seg i motgang. Ofte blir man overrasket over hvem som stiller opp - om hvem som bryr seg.

Har hatt min del av tøffe tak - og fikk på mange måter "luket" litt i venneflokken. De som var godværsvenner - viste det - og da er de det. Mens de som virkelig stilte opp er mennesker jeg setter utrolig pris på.

Jeg prøver også selv å være der for venner når de trenger det. Det skal ofte ikke mye til - og det er utrolig hva en telefon - eller en melding om at jeg tenker på deg - hvordan har du det? - kan gjøre for en som er nede evt. gruer seg for en operasjon el.

Det å ta en tur innom - evt. ringe de første dagene etter en operasjon for å høre om det er noe man kan bidra med (handling - eller bare en å skravle litt med) - koster ofte ikke mye - men settes stor pris på.

Jeg har sett hva det betyr at andre bryr seg og prøver å gjøre det jeg selv har satt stor pris på.

(Men det er klart at en som bare gnuger på sykdom - og aldri vil snakke om noe annet ofte kan slite ut venner som prøver å stille opp)

[Smella]

Jeg stiller opp.Om en ikke greier det,så må en si det på en pen måte.Feks at en kan komme innom og ta en kaffe,men at en ikke greier å gi 100% pga ditt og datt(familie osv).En sms,eller noe er jo ikke noe som koster mange kaloriene!

Trist,vært der.Alltid jeg som gir og gir,men får så lite igjen.Ikke at jeg forventer mye,men jeg synes det er sånn venner gjør med glede,er å støtte.Alt blir så mye lettere.Og så støtter en dem.Men heller kommer en til kort på et vis.Skjønner ikke dette jeg.Ville gitt mye for en omtenksom venn.Har for så vitt ei.Men ei som jeg trodde jeg hadde en god venninde i,er ikke å se mer..Og mange med henne.En må visst være "100%" på alt for alle gitt..En kan ikke ha en "skavank"...

[Annie]

Stiller opp 100%. Har en venninne som har hatt store problemer i de 2 årene vi har kjent hverandre. Og heldigvis går det bra nå! At det har vært tøft for alle involverte er ikke til å lege skjul på, men det var verd det!