Klisjé MEN: FORVIRRET

[Gjest Gjest_Dizzy_*]

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er gift, har et barn på 3 år og alt er egentlig helt ok i forholdet til min mann. Somme dager er alt veldig godt og jeg er veldig klar for å få flere barn sammen med han.... Neste dag er alt helt sort. Lurer på hva jeg ser i mannen min? Hvorfor er jeg sammen med han? Vi har det godt sammen, men det lille ekstra mangler. Er det bare oppskrytt at det lille ekstra skal være der? eller er det ikke meningen at vi skal være sammen? Men det er skremmende å tenke på at jeg kanskje kommer til å være alene resten av livet også, dersom jeg går fra mannen min. Er jeg alene om å ha det sånn? Er det slik det skal være?

[Gjest gjest1]

Hm, du høres litt forvirra ut?

Eller har du angst eller noe slikt kanskje?

Tror ikke det er så veldig normalt å gå fra rosenrødt til svart annenhver dag...

Kanskje du burde ta en liten tenkepause i forholdet og se hva du vil?

[Gjest Gjest]

Slik har jeg det også, av og til snur dagen fra veldig god til dårlig på nærmest et øyeblikk. Litt usikker på hva som gjør utslaget egentlig.

[Gjest Gjest_Dizzy_*]

akkurat! og det er DET som er så forvirrende. Å ikke vite hva som gjør utslaget!

Kanskje angst?? for å være alene? for å gå glipp av noe? for å bli akseptert for den en faktisk er?

Jeg har god tid til vanlig for pause, da mannen min reiser mye i arbeidet. Men livet går videre, en ønsker ikke skuffe noen eller såre noen. Dermed går liksom alt på en måte av seg selv. Vet ikke helt hva som gjør at det plutselig snur. Har jeg urealistiske forventninger? Krav?

Hvorfor er det slik? HJELP!

[Gjest gjest1]

Hm...

jeg vil i alle fall ikke si det er normalt om du elsker mannen din, og vet at det er han du vil ha for resten av ditt liv (klisje;)) å føle det du gjør. Hva med å ta en ferie med han nå i sommeren, gjøre noe spesielt som er litt utenom det dagligdagse liv, kanskje det kan sette ting mer i perspektiv?

Eller om du drar vekk selv fra det dagligdagse liv, tar en ferie alene og tenker igjennom ting?

[Gjest Gjest_Dizzy_*]

Har småplaner om det, men letter sagt enn gjort når en er mor til et barn på 3 og ikke har familie i nærheten som kan være barnevakt.

Er det absolutt ingen som tviler på om mannen en er gift med er den en skal tilbringe resten av livet med?? Hm... da kan jo det være svaret jeg er på jakt etter kanskje??

[Gjest gjest1]

Har småplaner om det, men letter sagt enn gjort når en er mor til et barn på 3 og ikke har familie i nærheten som kan være barnevakt.

Er det absolutt ingen som tviler på om mannen en er gift med er den en skal tilbringe resten av livet med?? Hm... da kan jo det være svaret jeg er på jakt etter kanskje??

←

da skjønner jeg det kan bli vanskelig å få reist bort. Har du ikke foreldre eller slekt i noenlunde nærheten? Evt ta deg en kjøretur den retning foreldrene/annen eventuell barnevakt er, lever ungen til dem (om det passer såklart) og reis litt til et fint sted du kunne tenke deg å dra til?

Nå har ikke jeg vært så veldig lenge i forholdet med kjæresten min, men jeg føler meg kjempetrygg på han, og vet at HAN er den jeg vil leve livet mitt med. Og jeg pleier vanligvis å være en person som er veldig usikker på ting, før jeg møtte han ville jeg ikke gifte meg eller ha barn en gang. Du tror kanskje nå at med min erfaring så kan jeg ikke uttale meg, men jeg prøver nå likevel

[Gjest Gjest_Dizzy_*]

Ingen forutsetning for å svare meg?? ALLE har like forutsetninger, med forskjellige erfaringer og drømmer! Er glad for at du tar deg tid

Nei, har desverre ingen rundt meg. Om en måneds tid har jeg barnevakt for hele helgen, og den har jeg tenkt å tilbringe helt for meg selv. Til fjells ett eller annet sted i landet. Bare vandring, stillhet, ingen klokke, bare meg og hva jeg føler for å gjøre akkurat der og da. Det gleder jeg meg til.

[Gjest B.G]

Du er ikke alene om dette. Jeg vet hvordan du har det - tror jeg. Noen dager ser jeg ingen fremtid for oss, og tenker at jeg kan klare meg helt fint uten ham. Vi har tre barn sammen, og for all del, selv om den stormende forelskelsen gikk over for lenge siden er jeg ordentlig glad i mannen min!

Det er flere ting som plager meg. Vi er ganske forskjellige egentlig, og det kan bli skikkelig frustrerende til tider. Han jobber mye og bruker kveldene stor sett til det han interesserer seg for. I perioder krangler vi og irriterer oss over hverandre mer enn jeg kan orke. Jeg vet at jeg sliter mer enn han. Han mener at det bare er slik det er i et forhold, og legger episodene bak seg med en gang det verste er over. Det er ikke slik for meg. Jeg vil ha mer ut av livet enn dette.

Der er dager jeg tenker: is this it - er der ikke mer liksom? Vet ikke hva som vil skje, men tar en dag av gangen.

Ha en fin tur i fjellet! Fint at du kan ta Time Out og har tid for deg selv!

[Amber]

Vi har alle en angst for å være alene. Prøv å sortere ut følelsene dine, slik at du finer ut om dette er av grunnene til at du vil bli i ekteskapet. For det er ikke rett om det er det. Det er skummelt å være alene etter mange års samliv; men hvis du ikke har det bra der du er, krever det endring. Klarer dere å endre på samlivet slik at det blir bedre? Eller ikke? Elsker du han virkelig? Eller er du bare glad i han? Vi vil da alltid ha følelser for faren til våre barn, men er det de riktige følelsene? Ser du for deg at det blir dere resten av livet; ser du for deg å ha det sånn resten av livet? Dere må jo selvfølgelig prøveå snu ting til det bedre, og det før det blir for sent. Men ellers er det jo normalt at det går opp og ned i et forhold, men det skal være mye mere oppturer enn nedturer!

[Gjest Gjest_Dizzy_*]

Klart jeg er glad i faren til barnet mitt. Og jeg vil nødig såre han. Men vi har så lite til felles. Jeg liker godt turer i skog og mark. Er spontan og bestemmer meg gjerne torsdag kveld at denne helgen vil jeg dra bort, og gjør det om jeg har sjansen. Det er ikke han. Jeg ser gjerne på sport på tv og er i aktivitet så sant jeg har sjansen til det. Ute og leker med barnet vårt til sengetid, glemmer barne-tv, og nyter livet et par timer. Han vil heller sitte i sofakroken med snacks og en actionfilm. Det er vel dette som har gjort at jeg har begynt å tvile. Når hverdagen kom over oss, så er det så lite vi gjør SAMMEN. Lite felles interesser som knytter båndene!

[Gjest Gjest_Scarlett_*]

Jeg har det litt på samme måte... Har vært sammen med kjæresten i seks år, men har tvilt på forholdet i snart ett år.

Vi har det fint sammen og har samme humor, og jeg er veldig glad for at han har høy utdannelse, ambisjoner og satser stort i idrett også. Vi har samme grunnleggende syn på barneoppdragelse, politikk osv.

Men så er det grunnen til tvilen, som at jeg vil være mye mer avslappet og ubekymret enn han. Han er veeeldig pertentlig, sparsommelig og nøyaktig, og MÅ i tillegg sjekke alle dører, brytere, kontakter osv, noe som gjør meg gal. Sånne tvangstanker har han hatt siden vi ble sammen.

Til slutt er det følelsene som gjør meg usikker. Jeg føler liksom ikke noe for han, blir glad for å se han og slikt, men det blir jeg jo med venninene mine også.

Helt til slutt har vi dårlig sex, vi kysser dårlig sammen og jeg tenner ikke på han i det hele tatt. Jeg vet at sex kan være såå mye bedre, og at jeg kan ha kjempelyst på sex. Frustrerende å være 26 og bare ha sex en gang i måneden.

Dessverre var jeg ikke til noe hjelp, men jeg har det hvertfall på samme måte... :icon_neutral:

[Amber]

Jeg har det litt på samme måte... Har vært sammen med kjæresten i seks år, men har tvilt på forholdet i snart ett år.

Vi har det fint sammen og har samme humor, og jeg er veldig glad for at han har høy utdannelse, ambisjoner og satser stort i idrett også. Vi har samme grunnleggende syn på barneoppdragelse, politikk osv.

Men så er det grunnen til tvilen, som at jeg vil være mye mer avslappet og ubekymret enn han. Han er veeeldig pertentlig, sparsommelig og nøyaktig, og MÅ i tillegg sjekke alle dører, brytere, kontakter osv, noe som gjør meg gal. Sånne tvangstanker har han hatt siden vi ble sammen.

Til slutt er det følelsene som gjør meg usikker. Jeg føler liksom ikke noe for han, blir glad for å se han og slikt, men det blir jeg jo med venninene mine også.

Helt til slutt har vi dårlig sex, vi kysser dårlig sammen og jeg tenner ikke på han i det hele tatt. Jeg vet at sex kan være såå mye bedre, og at jeg kan ha kjempelyst på sex. Frustrerende å være 26 og bare ha sex en gang i måneden.

Dessverre var jeg ikke til noe hjelp, men jeg har det hvertfall på samme måte... :icon_neutral:

←

Dette var som tatt ut av min egen munn

Eks en min er flott på alle mulige måter; men vi passet ikke sammen. Og det var ingen lidenskap der i det hele tatt. Sånn skal det ikke være!

Han kan da umulig være fornøyd med dette han heller? Som du sier; du er 26 år og sånn skal du da ikke ha det resten av livet..?? eller? Noe må gjøres. Og det er bare du som kan gjøre noe med det; alene eller sammen med han. Enkelt er det ikke; og tøft uansett hva dere/du gjør. Men ikke ta på skylappene for det blir bare værre jo lenger du utsetter problemet; det vet jeg av erfaring!! Ikke kast bort tiden din; men finn ut hva du vil. Evt gå til rådgivning, eller ta et oppgjør på hejmmebane. Idag. Ikke i morgen!