skilte par med barn

[Gjest Gjest]

sånn apropos. og dette er et TENKT eksempel

far og mor er skilt, de har ett barn. la oss si mor tjener dobbelt av far, bare for å slippe kjønnsdiskriminering, hehe.

Hun har barnet boende hos seg, og får følgelig skatteklasse 2, barnetrygd og litt bidrag fra far.

han får ingen økonomisk plus. men så har han heller ikke barnet boende med de utgiftene.

så vil han ha barnet til seg. mor setter seg i mot. begge begrunner med barnets beste. han sier hun er karriærekvinne og er lite hjemme, hun sier det flyr for mye damer ut og inn hos han og han gidder ikke finne bedre jobb for å brødfø seg selv bedre.

begge har rett.

MEN. Å ha barnet boende hos seg sparer jo mor for å sende penger til far. Og får far barnet så får han en del penger.

og til syvende og sist, penger e r viktig. å si at alle parter i alle slike saker kun tenker barnets beste og ikke økonomi er tull.

hvor ofte teller penger egentlig mest? og om det teller mest, så betyr jo ikke det at barnet får det dårlig hos noen av dem egentlgi? eller ?

[Gjest gjesta]

For noen teller pengene, men jeg tror at for de fleste så er det å ha den daglige kontakten med barnet viktigst. Mange ønsker ikke å kun være helgemamma/pappa av rent egoistiske årsaker.

Jeg kunne ikke tenkt meg det da jeg ble alene med små unger. Den gangen var det lite fokus på delt omsorg så det var aldri et tema. Hva vi voksne ønsker og hva som er det beste for barnet, kan være ulike ting.

I dag har jeg tenåringer og de koster. Langt mer enn hva jeg får inn av kroner og ører.

Penger har aldri vært en årsak til at de bor hos meg.

[Far til 2]

Med penger som utgangspunkt for valg av samværsløsning vil det nødvendigvis bli omsorgsløsninger som ikke er barnets beste, men den ene forelderens beste.

En karrierekvinne (eller mann) med fokus på bl.a. økonomi, vil nødvendigvis ikke kunne stille opp for barna i samme grad som en person som ikke bryr seg om pengene. Vedkommende vil måtte arbeide for mye til å kunne yte barnet den mengden oppmerksomhet som det ønsker.

Felles omsorg kunne imidlertid ha fungert bra.

En aleneforelder vil nødvendigvis ikke kunne ha samme inntekt, som en person med fokus på karriere. Med div støtteordninger vil imidlertid dette bedre seg.

Men om denne alenefaren eller moren tenker lenger enn de første årene med barnet, inkl. ungdomstiden og tiden etter at barnet har flyttet ut (+ pensjon) vil det unektelig være behov for noe av de samme mulighetene til fritid som samværsforeldre har. Felles omsorg kunne med andre ord fungert bra.

Om bostedsforelder føler behov for avlastning for "å lade batteriene" og gi barnet maksimalt med oppmerksomhet vil eneomsorg være et dårlig alternativ. Med behov for mer fritid (kansje for utdannelse/karriere) eller bare for egenpleie, vil det eneste riktige være å overlate mer samvær til den andre forelderen. På den måten ville felles omsorg fungert bra.

Men om vi ser bort fra penger som utgangspunkt og isteden ser det hele fra barnas side, ønsker de fleste å være med på avgjøreldene uten å få en løsning tredd ned over hodet. Om de har lite samvær/omsorg fra den ene parten (f.eks. pga av lange avstander) vil de ofte føle savn. I slike tilfeller vil felles omsorg fungere bra som et utgangspunkt da det medfører at foreldrene blir boende i nærheten av hverandre.

I mine øyne vil altså de som tenker penger ha mest igjen for å velge felles omsorg.

Det finnes imidlertid de som tenker fritid, og for denne gruppen vil det sansynligvis være beste med felles omsorg.

Men det er jo barna som er det viktigste for de fleste. De som har et slikt fokus vil som oftest se at mange barn trives best med felles omsorg.

For barna som er de som berørers mest av den ordningen som velges vil svært mange velge felles omsorg om de hadde hatt muligheten

Jeg vil med andre ord anbefalle ..... ......

Det er noe de fleste vil tjene på.

[Nabodama]

For oss har penger, eller hva som lønner seg mest, aldri vært et tema.