Noen her som bor i utlandet med utenlandsk partner

[Gjest Gjest]

Jeg bor i utlandet sammen med en mann fra dette landet og i det siste har tanken om barn meldt seg stadig oftere. Hvordan gjør dere det med språket? Hvordan blir det med kontakten til familien i Norge? Møtte/møter dere veldig forskjellige tanker om barneoppdragelse enn de dere/du selv har? Hvordan får dere hverdagen til å gå opp? (Oftere dårligere økonomiske støtteordninger og færre barnehageplasser i mange land).

Jeg har så mange tanker og ønsker å høre litt om hvordan andre som allerede er i denne situasjonen tenker og hvilke erfaringer de har gjort.

[*TIA*]

Har en venninne som bor i Spania sammen med en spanjol, og hun snakker norsk med barnet hele tiden. Hun syns det var litt rart med en gang, men nå er det blitt en vane. Sønnen hadde litt problemer med å skille de to språkene i begynnelsen, men snakker nå begge språkene flytende.

De er hjemme så ofte de kan, og venner og familie besøker de så ofte de kan. Hun savner Norge av og til, men det går veldig greit.

Det har vært litt konflikter med barneoppdragelse, men de to har løst det bra sammen. God kommunikasjon mellom foreldrene er det viktigste

[Gjest Gjest_Kat_*]

Jeg er gift med en brite, og vi flyttet over hit da eldstemann var ni mnd. Jeg har har snakket norsk med barna hele tiden, men etterhvert som de blir eldre bruker de mer og mer engelsk seg i mellom. Uansett hvor mye du vil at barna holde norsken vedlike, er det ikke alltid like lett. Vi har mange norske/skandinaviske venner her og flere av barna snakker engelsk med hverandre, selv om de er to-spaaklige. De bruker engelsk til daglig og finner det derfor er lettere. I noen av de store byene her er det tilbud om 2 timer norsk kveldsskole i uken (med norske laerere), for alle norske barn i skolepliktig alder - en kjempefin norsk ordning! Ellers legger vi alltid opp til at vi skal faa med oss det som skjer av noske arrangementer, og feirer alltid 17 mai, jul og paaske paa norsk vis, og det er koselige tradisjoner!

Vi drar som regel til Norge ett pa ganger i aaret og har ukentlig tlf kontakt med familie og venner, men det er ikke til aa komme forbi at det blir litt "avstand", i og med at vi bor her. Hverdagen er annerledes enn den norske, og barna foholder seg til det. Det er ikke aa forventa at barn kan bli heilnorske hvis de vokser opp i et annet land. Vi har vel moett litt forskjellige meninger om barneoppdragelse, men ikke noe som har blitt problematisk. Det blir lagt stor vekt paa hoeflighet her borte, saa det er jo ikke helt som i Norge da...Jeg er nok mer avslappet enn mannen paa mange omraader, men for ungenes skyld har vi visse regler/grenser som vi har kommer frem til sammen.

Det britiske systemet fungerer greit. Vi faar utbetalt barnetrygd, har gratis lege/tannlege og der er muligheter til aa faa plasser i barnehager, playgroups, after school care osv, uten at det kan sammenliknes med nivaaet i Norge. Stort sett faller ting paa plass etterhvert. Ungene trives her og dette er hjemme for dem. Jeg maa innroemme at jeg har tenkt at det kunne vaert fint aa flytte tilbake til Norge noen ganger, men med jobb, skole, hus og heim og ta hensyn til, har det ikke blitt noe av - enda. For barna er det ikke noe problem iallfall, de har det bra og det er det viktigste!