skal jeg gi opp gutten min?

[Gjest Gjest]

jeg og kjæresten har vært sammen i over 3 år nå. vi bor sammen også.

I det siste har vi hatt en del problemer, men vi har klart oss, og jeg vet vi klarer oss videre hvis vi virkelig forsøker. Men jeg vet ikke om jeg vil.. Jeg virkelig elsker han, og han elsker meg. Men vet ikke om jeg ønsker å være i et forhold lenger.. Føler at jeg er i en periode i livet der jeg trenger være alene og bare være med venner og nyte livet. Er bare 21 år..

Skal jeg gi opp gutten min? Er så vansklelig dette, har tenkt og tenkt, men kommer ikke fram til noe svar.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Uff stakkars deg. Det høres virkelig ikke lett ut. Det er ikke så lett å gi noen gode råd eller vite hva som er det beste å gjøre. Jeg tror ikke det går an å gi et generelt råd på grunnlag av alderen din, fordi noen forhold kan sikkert vare og for noen personer er det sikkert det riktige. Men jeg bare tenker... at når du har tanken om at du føler du vil avslutte forholdet selv om du elsker han, så har du kanskje bestemt deg for at det er det riktige? Kan du se for deg å ikke være sammen med han? Er det like lett å se for seg som å fortsatt være sammen med han?

Uansett er sånne valg så vonde. Jeg er i et forhold selv som jeg egentlig tror jeg har gitt opp for lenge siden, men ikke klarer smerten med å bryte ut av. Jeg tenker på deg, jeg. Kanskje det hjelper å skrive om det her. Kanskje du ser klarer hva du ønsker i livet ditt og om han kan være en del av det eller ikke?

[Gjest Gjest]

takk! det hjalp litt å få svar. Føler akkurat som du selv skriver, har gitt det opp, men for vondt å bryte ut av det..

Klarer veldig lett å se for meg livet mitt uten han, og har litt lyst å prøve det. Føler jeg er for ung til å ha et slikt forhold, for jeg har jo vært sammen med han hele min ungdomstid. Men så blir jeg redd igjen, for hva om jeg kommer til å angre, og ikke få han tilbake..

[Gjest _gjest_]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier også. Tror du at, hvis det er dere to som passer aller best sammen tross alt, dere kan finne sammen igjen etter en tid? Snakker du med han om hva du tenker? Jeg skjønner at det sikkert ikke er så lett å si til han. Jeg merker selv at jeg bare blir så irritert på han jeg er sammen med, ofte helt uten grunn. Så er jeg kanskje aller mest irritert på meg selv og min egen usikkerhet og at jeg ikke klarer å sette pris på det som er her og nå.

[Gjest Gjest]

ja vi har pratet mye om det, fra begges sider. men jeg klarer ikke få ut akkurat det jeg føler, for jeg syns det er vanskleig. han vil at vi skal prøve enda mer, men jeg vet ikke om jeg vil prøve mer. for det er det vi har gjort i et år nå..

[Svart Katt]

Om det ikke er noe negativt ved forholdet utenom at det er kjedelig, blitt en vane etc, "små prolemer" som ikke kan fikses med litt bedre kommunikasjon, så vil jeg råde deg til å ta tiden til litt hjelp. Se om det blir bedre. Alle forhold går i bølgedaler. Ettersom dere bor sammen har kanskje hverdagen blitt litt grå, men prøv å snu det litt om. Finn på noe uvanlig sammen.

Føler du det samme om forholdet om en tid, så er det kanskje lurt å bryte ut av det. Selv om man er i et seriøst forhold når man "bare" er 21, betyr ikke det at forholdet ikke kan vare. Men du er nødt til å tenke på deg selv, hva har du lyst til innerst inne, hvor ser du deg selv om noen år osv.

Om du bestemmer deg for å gå, blir sikkert tiden litt trist i starten, men det ordner seg alltid. Du kommer på bena igjen og sånt. Uansett.

[Gjest _gjest_]

Jeg kan skjønne at det er vanskelig å si akkurat hva man føler, særlig når det er noen man er så glad i og har mange gode minner sammen med. Hm jeg merker jeg nesten blir litt irritert på han du er sammen med også. Men det handler vel mer om min egen situasjon - at samboeren min gjerne prøver å få det bedre i årevis. Men jeg syns ikke vi gjør noen store forandringer eller at ting blir bedre. Og da føles det tungt å ha det "ansvaret" alene. Når den andre tydelig bare holder ut sånn det er.

[Gjest Gjest]

en av grunnen til at jeg ikke klarer å gjøre det slutt, er fordi jeg vet han ville fått det så utrolig tungt.. har ikke lyst å la han gjennomgå det. føler meg egoistisk hvis jeg slår opp bare fordi jeg vil ikke vil være i et forhold..

men jeg elsker han, så er han mkin beste venn..

[Gjest Gjesta]

Veldig vanskelig å svare på det der.. Men jeg synes ihvertfall slike evigvarende forhold som begynner i altfor ung alder er ganske skremmende! Kun basert på din unge alder og min fobi mot slike forhold (altså på veldig tynt grunnlag), så heller jeg klart mot at du bør gjøre det slutt. Vær singel, ras litt ut, "finn deg sjæl", etc. Finnes nok av kvinner som ikke gjør det før de blir førti, tror det er bedre å få gjort det NÅ!

Faren er såklart at du finner ut at du ikke kan leve uten ham, og at du da ikke får han tilbake. Du må ikke gjøre det slutt hvis du bare vil ha en pause - du må se på det som punktum finale. Selvfølgelig er det mulig at dere finner tilbake til hverandre en gang, men det er ikke vits i å bryte opp nå dersom det er målet ditt for fremtiden.

Husk at jeg gir deg dette rådet uten å vite en dritt om forholdet ditt!

[Gjest _gjest_]

Jeg kjenner meg igjen i det du sier nå også - om at det er hensynet til han. Ofte tenker jeg at jeg kan alltids være ulykkelig, jeg, bare jeg ikke sårer andre. Det samme tenkte jeg sist jeg prøvde å avslutte et forhold, og det ble mye bedre når jeg klarte det. På sikt ble det det for begge to.

[Shanka]

Hvis du elsker denne gutten, og gjør det slutt med han, så kommer du til å merke etter 3-4 uker uten kontakt at du savner han hos deg, og du kommer til å savne alle de feilene han gjør til og med! Tro meg...

Hvis det er mulig så kan dere jo la det være pause/slutt og se hvordan det går. Men prøv å ha minst mulig kontakt i den tiden. Du vil fort merke om det var riktig eller galt.. Og forhåpentligvis så får du han tilbake hvis du vil.. men det er jo en sjanse å ta..

Lykke til!

[*melis*]

Hvis du elsker denne gutten, og gjør det slutt med han, så kommer du til å merke etter 3-4 uker uten kontakt  at du savner han hos deg, og du kommer til å savne alle de feilene han gjør til og med! Tro meg...

Hvis det er mulig så kan dere jo la det være pause/slutt og se hvordan det går. Men prøv å ha minst mulig kontakt i den tiden. Du vil fort merke om det var riktig eller galt.. Og forhåpentligvis så får du han tilbake hvis du vil.. men det er jo en sjanse å ta..

Lykke til!

←

Jeg er enig i denne tror deg. En pause på noen uker kan være bra, så får du teste ut hvordan livet uten ham egentlig er og finne ut hvor sterke følelser du virkelig har for ham. Bare forklar ham situasjonen, kanskje har han også godt av en pause. Personlig synes i alle fall jeg at det er viktig med en skikkelig ungdomsstid som singel og uavhengig for å finne seg selv og finne ut hva man vil med livet sitt, før man binder seg.

[Gjest Gjest]

takk alle sammen tror jeg vet hva jeg må gjøre, og håper at det er riktig avgjørelse!

[Gjest _gjest_]

Jeg tenker veldig på deg. Alt ordner seg til det beste, uansett, før eller siden. Og jeg syns du er tøff og flink som tør å tenke og gjøre valg.

Du må gjerne fortelle hvordan det går med deg og hva som skjer hvis det hjelper å ha noen å snakke med.

[Gjest Gjest]

Om du ikke VET om du vil være sammen med ham, så vil du det antagelig IKKE............(innerst inne).

[Gjest Gjesta]

Hvis du elsker denne gutten, og gjør det slutt med han, så kommer du til å merke etter 3-4 uker uten kontakt  at du savner han hos deg, og du kommer til å savne alle de feilene han gjør til og med! Tro meg...

Lykke til!

←

Det tror jeg også, men det er nettopp det som er "faren" med slike forhold. Man har vært sammen så lenge at det blir en (u)vane, og man elsker jo såklart fyren. Ser for meg at det er veldig vanskelig å gå over til singeltilværelsen når man "aldri" har vært singel, og at du kommer til å savne ham mye og angre en del uansett om det var riktig valg å forlate ham.

[Gjest Gjest]

jeg har tenkt mye nå, og jeg kommer fram til at jeg var for ung til å bli samboer i så ung alder. var jo bare 17 da vi ble sammen, og flyttet sammen etter et halvt år. det ble jo nesten en voksen tilværelse.

når jeg ser på venenne mine så ser jeg at de har oppllevd så mye mer enn meg. de har eks vært i utlandet å studert, vært på festivaler, sydenturer, folkehøgskole og slike ting. savner den tilværelsen, det å bare sitte å se på film med venner midt på natta, dra å ta noen øl med gamle venner helt tilfeldig, og det å bare gjøre impulsive ting man ikke kan gjøre i et forhold.

men jeg vet jeg kommer til å savne han alt for mye hvis jeg bare gjør det helt slutt. for vi har vært jennom mye vanskleig sammen, som har gjort til at vi er veldig knyttet, og er beste venner.

jeg vet også at hvis vi fortsetter så kommer vi til å være sammen i mange år framover. og jeg kommer alltid til å tenkte på: hva hadde skjedd hvis vi ikke hadde vært sammen?

det at jeg er så ufattelig glad i han (han er en av verdens beste kjærester man kan få) gjør at jeg ikke klarer å slå opp. så tenkte vi heller kunne prøve å få hver vår plass og heller bare være kjærester, for det er det jeg har savnet..

tusen takk for all den støtte jeg får her, hjelper meg utrolig mye!

ble litt mye skrive feil her, men måtte bare få ut alt dette...

[Gjest _gjest_]

Hei igjen. Jeg syns det høres ut som du har kommet fram til en veldig smart løsning. Og det tyder på at dere virkelig har det bra sammen. Du er ikke ute etter å komme deg bort fra han for å møte andre gutter, men mer for å kunne gjøre spontane ting med venner, og med han som kjærester. Jeg håper det går fint - at han også ser at det kan være en fin ting. Det tror jeg han gjør. Jeg merka jeg ble litt stolt av deg, når jeg leste dette. Ikke fordi noe annet ville være et galt valg, men fordi jeg syns du virker så fornuftig og fin og smart.

[Gjest Gjest]

takk må spørre om en ting. er du samboeren min?

[Gjest Gjest]

begynte å lure om han hadde sneket seg inn, derfor jeg er gjest nå..